Kjære statsminister, kjære Stortingsmenn og -kvinner, kjære topp-politikere, kjære lærerkollega og kjære forelder!
Tenker du noen gang over hvor viktig du er? Hvor mye innflytelse du har på de rundt deg, og i hvor stor grad denne innflytelsen vil ha noe å si for morgendagen? Det gjør jeg.
«Flere elever bør få møte sin drømmelærer,» sa du, statsminister Erna Solberg, i din nyttårstale. Nå vet ikke jeg hvor mange timer du, eller dine taleskrivere, har tilbragt som lærer for en klasse på småskoletrinnet, og vil derfor heller ikke be dere om å ta turen en ukes tid. Men hvis det er slik at noen av dere har vært i klasserommet noen timer, som voksen, og ikke som topp-politiker og et kjendis-ansikt for barna – da vet dere at i det klasserommet finnes det ett orakel. Ett Google. Det er ett menneske som kan svaret på alt her i denne verdenen, og det er læreren.
Så er det også ofte slik, statsminister, at den som er kontaktlærer, er også den som er faglærer. Selv om jeg aldri har tatt noe som helst utdanning i naturfag, matematikk, RLE, spesialpedagogikk, kroppsøving eller engelsk, har jeg likevel, som kontaktlærer, undervist i alt sammen i de fleste av mine fem år som lærer. Da kan jeg dessverre ikke være orakelet i klasserommet, statsminister. Der jeg har kommet til kort faglig, har jeg lært elevene om søking og søkemotorer – og vi har sammen funnet svarene vi leter etter. Jeg jobber kontinuerlig med å variere mine undervisningsmetoder og -opplegg, og ser hver enkelt elev i klasserommet. Jeg gjennomfører alle tester og kartlegginger som kreves sentralt og lokalt, og jeg forbereder meg og setter meg godt inn i emner jeg skal ha undervisning i.
Men er det noe jeg har vært for mange elever, og som jeg håper KS, politikere og økonomi lar meg holde på med i mange år til, så er det å være den læreren de husker.
Jeg er den læreren de vil gi en klem til ved sommeravslutningen, selv om de går i syvende klasse og egentlig synes det hele er litt flaut. Den læreren de lager julekort til og vil inkludere i julekalenderen på skolen. Jeg er den læreren som får vite om den skjulte mobbingen fra elevene selv, fordi de våger å si det de vil til meg. Den læreren som elevene vil ha med seg gjennom hele ungdomsskolen, selv etter to beinharde år på mellomtrinnet. Jeg er den læreren som setter plaster på såret eller finner ispakke, den som har gitt elever med lese- og skrivevansker selvtillit nok til å stå foran et publikum og lese.
Det er kanskje nettopp derfor dette sårer litt, statsminister. For det er ikke slik at jeg er alene om å være denne læreren. På hver eneste skole er det opp til flere slike lærere – de er majoriteten av de voksne i skolebygningen. Ingen av oss mener vi vet alt, og alle er vi enige om at vi aldri må slutte å lære. Vi vet hvor viktig det er, og vi har, med egne øyne, sett hvor viktige vi er. Foreldre har med egne øyne sett hvor viktige vi er. Elevene har sett det.
At flere elever da bør få møte sin drømmelærer, handler ikke om å forbedre alle lærerne. Det handler ikke om å gi mer videreutdanning til flere lærere. Drømmelærerne er i skolen allerede, statsminister. Og som leder for Norge som kunnskapsnasjon, bør det være din viktigste oppgave å se til at disse lærerne ikke sliter seg ut, og flykter yrket slik så mange har gjort før dem.
Så, tilbake til mitt opprinnelige spørsmål: tenker du noen gang over hvor viktig du er? Hvis det i dag er lærere, altså høyt utdannede mennesker som ønsker å gjøre en god jobb og som hver dag kjenner på ansvaret de har, hvis det i dag er disse menneskene som utdanner morgendagens ingeniører, morgendagens tannleger og psykologer, morgendagens politikere og statsministre, morgendagens lærere og professorer, morgendagens sykepleiere og leger, morgendagens elektrikere og snekkere – hvor viktig er du? Og hvis det i dag er foreldrene, de som oftest kun har barnas beste i tankene, de som vil så veldig gjerne hjelpe til, de som kommer med grøt til juleverksted, de som elsker barna sine, de som møter barna hver eneste dag og som gir dem et hjem å bo i – hvor viktig er du?
Jeg vet i alle fall at jeg er viktig. Jeg vet at alle mine lærerkolleger i Norge er viktige. Uansett hvor godt eller dårlig vi gjør jobben vår, hvor effektivt eller hvor ineffektivt den blir gjort, uansett hvor mye tid vi har til å utføre jobben vår og uansett hvor mange spørsmål vi har som begynner med «hvorfor» til systemet – så er vi viktige. Det vi gjør i dag vil påvirke livene til barna i klasserommet; utdanningen de velger – utdanningen de har mulighet til å komme inn på, jobben de søker – jobben de har muligheten til å få, søknaden de skriver, intervjuet de gjennomfører for å få drømmejobben, hvordan de opptrer i sosiale sammenhenger, hva de mener er viktig i livet, hvilke prioriteringer de gjør og hvordan de velger å takle konflikter.
Det er dette som burde være essensen i den delen av nyttårstalen som handler om utdanning, statsminister! For når alt kommer til alt, og når vi faktisk skal prate om den neste oljen, så kan du være topp-politiker, statsminister, president eller en annen viktigper så mye du bare vil. For de barna som sitter i klasserommet, og som en hel nasjon nå har en forventning til at skal være den «neste oljen», er det vi som er lærere som er viktige. For de barna som kommer hjem fra skolen og vil bruke resten av ettermiddagen på teknologiske duppeditter, er det foreldrene som er viktige.
Jeg har derfor noen oppfordringer til alle som har barn i skolen, alle som jobber i skolen og alle som mener de har noe de skulle ha sagt om hvordan skolen bør være til en hver tid, selv om deres eget yrke er langt fra skolebygget:
Snakk positivt om oss! Ikke snakk om hvor mye etterutdanning og videreutdanning vi bør ta, det er med på å danne et negativt bilde om oss og sier egentlig at vi ikke er gode nok. Jeg har per dags dato 75 studiepoeng mer enn den øverste lønnstabellen for lærere, og har frivillig gjennomført disse 75 studiepoengene – uten å gå via statens videreutdanningsprogram. Og, hvis vi skal gjennom videreutdanning, må vi også ha flere koder i lønnstabellen! Ikke press oss til å bruke av vår egen, private tid på å lære oss noe nytt eller noe vi allerede kan, men som vi mangler papirer på – hvis vi ikke skal få uttelling for det på en eller annen måte. I tillegg er avtalen frekk nok til å trekke læreren i lønn mens videreutdanningen pågår. I andre enden sitter en lærer som ikke får økonomisk uttelling, som ikke får en bedre stilling på arbeidsplassen, men som kanskje er litt bedre stilt i jobbsøking ved andre skoler. Og glem ikke den økonomiske og tidsmessige kostnaden det er å gå ned i stilling, samt begynne å studere (som gjerne innebærer reising). Jeg tror ganske mange lærere har barn i barnehage- og skolealder.
Sett dere inn i hvordan hverdagen til en lærer er – og husk at det er stor forskjell på lærerens hverdag i 1. klasse, 3. klasse, 6. klasse og 9. klasse! En undervisningstime er verdt like mye gjennom hele barneskolen. Det betyr i praksis at en lærer på mellomtrinnet, hvor barna har mulighet til å holde oppmerksomheten rundt en oppgave lengre – men man må ofte ha mer spesialpedagogisk undervisning (kanskje på grunn av hvordan «småskolelæreren» er lagt opp??), underviser like mye som en lærer på småskoletrinnene hvor barna i beste fall klarer 20-25 minutter med samme aktivitet og som fører til at læreren må planlegge flere aktiviteter. På småskolen er det også ofte samme lærer i samtlige undervisningsfag, noe som medfører minst tolv aktiviteter planlagt på en seks timers lang skoledag. Ungdomsskolelæreren underviser gjerne i spesifikke fag, men over flere klasser eller trinn. Det medfører ekstremt mange elever man skal gi vurdering til, og derfor er ungdomsskoletimene verdt litt mer prosentmessig enn barneskolelærerens timer. Det medfører at ungdomsskolelæreren underviser mindre enn barneskolelæreren i uken, men har gjerne en mye større vurderingsbunke å komme seg gjennom og flere ukeplaner å skrive inn lekse og lokale kompetansemål i. De som tror de vet hvordan skolen skal fungere, i dette eksemplet KS, tror dette problemet løses ved å utvide året til lærerne, eller å legge mer bunden tid til arbeidsplassen. Det første vil medføre uker med lærere på skolen, uten elever. Det siste vil medføre å tvinge læreren til å sitte på nok et virkelighetsfjernt møte presset på oss ovenfra, samarbeidstid sammen med de som du arbeider nærmest med (som jo er vel og bra, men hvis man arbeider «nærmest» med noen, foregår det veldig mye samarbeid gjennom hele dagen) og «individuell tid» i et kontorlandskap du gjerne deler med fem-seks andre lærere. Og du er garantert at minst en av dem er høyrøstet, alltid snakker i høy pitch, snufser til en hver tid, snakker med seg selv, hum-er til pc-en eller lignende irriterende ting man i alle fall ikke trenger når man skal konsentrere seg (hvis ikke du har en slik en på ditt arbeidsrom: kollegene dine irriterer seg grønn over uvanen din. Vennligst slutt, slik at de slipper å gjøre også dette arbeidet hjemme). Det går derimot an å løse problemet uten å verken utvide året for lærerne, eller gi dem mer bundet tid til arbeidsplassen. De kan ha litt mindre undervisning i løpet av uken. De kan ha undervisning de har god kompetanse i. De kan ha færre møter. Sett dere inn i hverdagen til lærerne. Vi trenger deres støtte.
Og min aller siste oppfordring er: Tenk over hvor viktig du er for barna i klasserommet. Hvis du er en av de viktigste, bør du ikke da ha tid til å være viktig på best mulig måte?
Jeg vil presisere at jeg har det veldig fint på min arbeidsplass. Jeg har gode kolleger som ønsker det beste for skolen og for elevene. Jeg har en flott rektor hvis lederstil er noe jeg selv vil adoptere dersom jeg en dag blir rektor. Det går ikke å begynne med elevene og hva de skal lære og hvor mye kartlegging og PISA og nasjonale prøver de skal gjennom. Lærerne må trives på jobb først, og man kan ikke trives når man til en hver tid må stresse videre. Du skal se det, statsminister, at dersom du får lærerne til å trives på jobb –
da får du den neste oljen.
serathi 