Gratis lærebøker på nett – BØR sjekkes ut!!

Begynner å bli noen dager siden jeg blogget nå, men det blir mer blogging fremover. Har hatt en hektisk uke med oppgaveinnleveringer og forelesninger og planlegging av undervisning og retting av prøver og og….

Men!

I dag kom jeg over noe jeg synes er høyst interessant. Har svært lyst å prøve det ut, men vil gjerne høre fra andre først. Noen som vet noe om de kommer til å legge ut flere læreverk? Både på bokmål og nynorsk?

Ta en titt på Gyldendals smartbok og fortell meg gjerne hva du synes og om du har prøvd det ut selv. Jeg har i alle fall ytret min interesse videre.

Skulle gjerne lagt inn videoen til smartbok også her, men får visst ikke lov å bygge den inn. Her finnes i alle fall læreverk for matematikk, RLE, norsk og flere – jeg kjenner ikke til læreverkene på videregående men jammen er det en del for de også.

GRATIS ut skoleåret 2011/2012, så har du digitale elever bør du kaste deg over dette nå!

 

Wiki i skyene – nymotens prosjektarbeid!

Å arbeide i prosjektgrupper eller felles med et tema er ikke alltid like enkelt i skolen. Ofte krever det mer enn en lærer, ofte krever det materialbruk og ofte krever det at en må arbeide på en måte man absolutt ikke er komfortabel med, for eksempel for de elevene som synes det blir for mye å ha alle snakkende rundt seg eller for uoversiktlig. Det finnes mange av dem, og jeg skjønner dem godt – personlig mener jeg samarbeid ikke alltid er så bra som mange vil påstå. Hvor blir det av individet i et samarbeid, hvis individet er av typen som ikke klarer å arbeide så ustrukturert som kanskje et gruppearbeid kan være (særlig hvis gruppearbeidet er mest elevstyrt)?

Dette trenger ikke være noe problem hvis man tar i bruk noen av de digitale verktøyene som finnes. I dette innlegget vil jeg ta for meg bruken av wikier og hvordan wikier kan forsvares av læreplanen.

Hva er en wiki?

En wiki er en enkel måte å arbeide sammen på i skyene (altså på nett). Hyperlenker/koblinger, slik som jeg har brukt en del av i mine blogginnlegg, brukes til å navigere mellom ord som er av relevanse for en annen nettside. Det vil si at mens elev A arbeider med musikkhistorie fra middelalderen, kan elev B arbeide med musikkhistorie fra renessansen. Hvis elev B refererer til musikkhistorien fra middelalderen, kan eleven lage en hyperlenke til dokumentet eller siden som elev A arbeider med. Det samme kan gjelde hvilket som helst tema, og på denne måten skaper elevene sin egen prosjektoppgave om temaet.

Dette er hva wiki.org (det er en hyperlenke, for øvrig!) sier om wikier:

Wiki is a piece of server software that allows users to freely create and edit Web page content using any Web browser. Wiki supports hyperlinks and has a simple text syntax for creating new pages and crosslinks between internal pages on the fly. Wiki is unusual among group communication mechanisms in that it allows the organization of contributions to be edited in addtion to the content itself.

De fleste har vel gjort seg kjent med Wikipedia. Men vet du hvordan Wikipedia fungerer? Det handler om at du og jeg kan skrive inn det vi vet om et tema, så kommer en tredje person inn og skriver noe som kan være relevant for temaet. For eksempel kan hovedsiden om Edvard Munch inneholde mange hyperlenker, til maleriene, til andre kunstnere i perioden, til selve perioden osv. Dette fordi Wikipedia er bygd opp som en wiki; alle skal kunne skrive og delta og alle skal kunne henvise tilbake til det de ønsker. Slik får man delt kunnskap og mer kunnskap, og slik kan man samskrive i skyene.

Selv om jeg mener det er vel og bra med wikier, bør man også lære elevene at ikke alt som står på internett – det inkluderer Wikipedia – er sant. Fordelen med wikier er at man kan arbeide sammen og felles, uansett hvor man er i verden (får du til å gi lekser i å arbeide med en prosjektplakat, for eksempel?). Minuset er at man dermed kan få en utrolig stor mengde med informasjon man ikke vet om er helt sann eller ikke. Jeg anbefaler derfor alltid mine elever å sjekke om Wikipedia-siden de bruker som kildeliste er lukket for redigering, eller om informasjonen man finner der er nevnt andre steder som en sannhet.

Tilbake til wikier i skolen. Jeg fant en veldig fin filmYoutube som forklarer wikier på en veldig fin måte. Men hvordan kan man reelt bruke dette i skolen? Hvordan kan man tro at alt skal bli så mye lettere bare ved å ta i bruk et digitalt verktøy? Jeg er ikke den som sier det blir det. Jeg sier det kan bli det, men du som lærer må jo selvsagt ta hensyn til elevgruppen din, til tilgangen på datamaskiner i skolen og tilgangen til datamaskiner hjemme hos elevene. Men la oss nå si at følgende er oppfylt i din elevgruppe:

Du har en elevgruppe som er lettlærte når det kommer til datamaskiner – eller flertallet av dem er det

  • Du har en elevgruppe som kan arbeide med litt åpne rammer
  • Du har en elevgruppe som alle har datamaskiner hjemme – eller tilgang på det
  • Du har tilgang til et klassesett (eller to og to elever per maskin) med datamaskiner et par ganger i uken eller mer

Så må du legge en plan på hva du skal gjøre. Vi som arbeider som lærere må jo alltid legge halv- eller helårsplaner for faget vårt, og jeg gjør dette på følgende måte (uten at det betyr den måten fungerer for alle, men det er vel verdt et forsøk?):

  1. Det første jeg gjør er å bestemme meg for følgende: Hva har jeg lyst til å gjennomføre i klassen min i dette faget?
  2. Deretter må jeg se mer praktisk på det: Hvordan har jeg lyst til å gjennomføre dette? Og: Har jeg tilgang på materialene eller verktøyene jeg trenger?
  3. Deretter går jeg inn i læreplanen og leter etter mål som kan passe under det jeg vil gjøre. Finner jeg ikke mål for det, må jeg tenke annerledes når det kommer til punkt 1 og/eller 2.
  4. Til slutt lager jeg fagplanen. Hvor mange uker skal vi bruke på dette? Hva skal det resultere i?

Jeg går sjelden inn i læreplanen først, da er det i så tilfelle på grunn av mangel på ideer til hva jeg skal gjennomføre, eller jeg skal undervise i et fag som jeg ikke vanligvis pleier å undervise i og jeg har dermed ikke like stor kjennskap til faget.

Hvis jeg nå følger min strategi for å lage fagplan i kunst og håndverk:

  1. Jeg ønsker å få til et fordypningsprosjekt om norske kunstnere fra nasjonalromantikken i 7.klasse.
  2. Jeg har lyst å gjennomføre dette ved å ta i bruk wikier, forum, sammensatte tekster og få til et tverrfaglig opplegg med musikk og norsk. Skolen min har nok maskiner til at jeg kan låne en maskin per to elever i en lengre periode.
  3. LK06 sier følgende:
    For kunst- og håndverksfaget kan følgende mål inngå:
    sette sammen og vurdere hvordan skrift og bilde kommuniserer og påvirker hverandre i ulike sammenhenger (altså elevene kan lage sammensatte tekster)
    gjøre rede for hvordan sentrale kunstnere i nasjonalromantikken, renessansen, impresjonismen og ekspresjonismen på ulike måter har satt spor etter seg (altså jeg er innenfor temaet nasjonalromantikken, og elevene kan gjøre rede for disse sporene i wikien)
    For musikkfaget kan følgende mål inngå:
    framføre sanger og viser fra eldre og nyere tid (elevene kan spille inn sin egen stemme til den sammensatte teksten)
    gjenkjenne musikk fra historiske hovedepoker i kunstmusikken (fortsatt innenfor temaet nasjonalromantikk. Elevene kan dermed gi et større grunnlag for å presentere musikken i wikien)
    gi uttrykk for opplevelser i møte med verker av sentrale komponister fra kunstmusikken (kan bli beskrevet i wikien)
    For norskfaget kan følgende mål inngå:
    med egne ord referere og oppsummere hovedmomenter i en tekst (når elevene da lager sin egen wiki kan de bruke hva andre har skrevet, for eksempel i et leksikon, og summere dette opp til wikien)
    strukturere tekst etter tidsrekkefølge og tema og skape sammenheng mellom setninger og avsnitt (også noe jeg tror er viktig å ha med i en wiki – ellers kan det bli mye rot!)
    mestre ortografi, tegnsetting, variert ordforråd og bruk av ulike setningskonstruksjoner (igjen et mål som passer for wikien)
    bruke digitale skriveverktøy i skriveprosesser og i produksjon av interaktive tekster (passer både for wiki og for sammensatt tekst)
    bruke bibliotek og digitale informasjonskanaler på en målrettet måte (målet er jo å lage ferdig en wiki som man kan dele med resten av skolen som en fullstendig side)
    forklare opphavsrettslige regler for bruk av tekster hentet fra Internett (det kan godt være at elevene møter på tekster, videoer og musikk de ikke får lov til å bruke eller til å bygge inn i wikien sin. Da er det viktig at elevene på forhånd og mens de arbeider lærer hvorfor det er slik, og ikke minst lærer seg å henvise til originalforfatteren)
    lage sammensatte tekster med bilder, utsmykninger og varierte skrifttyper til en større helhet, manuelt og ved hjelp av digitale verktøy (for den sammensatte teksten)
    bruke estetiske virkemidler i egen tekstproduksjon (både for sammensatt tekst og wiki. En nettside kan bli veldig kjedelig å lese for de søte små hvis det er tekst opp og ned, uten bilder eller video.)
    Det skal også sies at det mest sannsynlig er mange flere mål, også i andre fag, som kan omhandle dette temaet.
  4. Så må jeg lage fagplanen. Selvsagt er dette i kombinasjon med andre temaer i kunst og håndverk, men slik ser planen ut for dette temaet:

Og vips så har jeg forsvart bruken av wikier og sammensatte tekster med mål fra læreplanen. Og jeg er 100 % sikker på at jeg også forsvarer de fem grunnleggende ferdighetene: Elevene må finne frem til relevant informasjon og lese denne før de kan skrive den inn i wikien, de må følge en viss algoritme (regne) for å få ting til å gå opp, de må være munnlige i den sammensatte teksten og de er digitale som bare juling.

Wikier kan også brukes i samfunnsfag, for eksempel når elevene arbeider med historie eller med land. I naturfag, for eksempel for å forklare bergarter eller hvordan kroppen fungerer. I RLE for å forklare religioner. Wikier kan brukes i alle fag, og det er bare å prøve. Da kan du i det minste si «Jeg prøvde, men det fungerte ikke» eller «Jeg prøvde, og det fungerte» og deretter ta stilling til om du vil gjøre det igjen eller anbefale det til andre lærere. Ikke vær den som ikke tør å prøve, for hvordan forsvarer du det til elevene dine som ikke forstår hvorfor den andre klassen får være så veldig digitale mens din klasse ikke får?

Erfaringer med datamaskinen i klasserommet er mange, jeg har noen og du har noen. Wikier er uansett noe en bør ta seg bryet med å sjekke ut, for er en ikke helt stø i faget en er satt til å lære fra seg (for eksempel er jeg musikklærer og kunst- og håndverkslærer, men mitt svake punkt er instrumenter og kunsthistorie. Har brukt elevprosjekter via digitale verktøy å få til begge deler, og jeg tør å være veileder!). Det kan føre til gode elevpresentasjoner og at en selv lærer. Wikier er en måte å bygge kunnskap på sammen uten å tygge i hjel diskusjonen eller å bruke penn og papir.

Her er noen sider dere kan ta i bruk i wiki-lagingen:

PBWorks

Wikispaces

How to start a wiki

Tankekart man kan lage felles:

Freemind

Mindomo fra CreazaEducation

Hvordan bruke tankekart felles

Ta også gjerne en kikk på siden til min medstudent @mallyjohnsen som lager en wiki som sitt PLN.

Lykke til med wikien din, og gi meg gjerne en tilbakemelding på hvordan det fungerte og hvilke verktøy dere brukte!

Innspillingsprogram for nybegynnere

Audacity:

Dette er et gratis innspillingsprogram som lett kan lastes ned til din datamaskin. Det krever lite eller ingen forkunnskaper om lydstudio, alt du trenger er å vite hvordan opptaksknappen ser ut. Har selv brukt dette programmet sammen med elever (7.trinn) med stort hell – det resulterte i en flott jule-cd! Elevene gjorde mesteparten av arbeidet selv, og de lærte seg også programmet selv, av egen fri vilje. Jeg var klar til gjennomgåing, men det var ikke nødvendig. De hadde allerede arbeidet med det i helgen. Så, er du selv ustabil på instrumentene men ønsker at elevene skal få spille inn musikk, er Audacity absolutt en programvare som gjør det hele litt lettere for deg og for elevene dine.

Jeg har også hørt at programmet Wavepad skal være bra å begynne med, men det har jeg ikke prøvd selv.

Mål fra læreplanen (musikk):

Etter 2.årstrinn:

  • sette sammen musikalske grunnelementer som klang, rytme, dynamikk og melodiske motiver til små komposisjoner

Etter 4.årstrinn:

  • beherske et sangrepertoar fra ulike sjangere og synge med fokus på intonasjon
  • framføre sang, spill og dans i samhandling med andre
  • komponere melodier og lydillustrasjoner til tekster og lage egne tekster til musikk

Etter 7.årstrinn:

  • synge unisont og flerstemt i gruppe med vekt på intonasjon, klang og uttrykk
  • framføre sanger og viser fra eldre og nyere tid
  • delta i framføring med sang, spill og dans der egenkomponert musikk og dans inngår
  • lage egne komposisjoner med utgangspunkt i enkle musikalske former og motiver og bruke grafisk notasjon til å lage skisser av komposisjonene
  • komponere og gjøre lydopptak ved hjelp av digitale verktøy

Etter 10.årstrinn:

  • bruke musikkens grunnelementer, symboler for besifring og akkordprogresjoner i spill på instrumenter
  • øve inn og framføre et repertoar av musikk og dans fra ulike sjangere med vekt på rytmisk musikk
  • notere egenprodusert musikk ved hjelp av grafisk eller tradisjonell notasjon
  • bruke digitalt opptaksutstyr og musikkprogram til å manipulere lyd og sette sammen egne komposisjoner

Tips: Bruk veldig gjerne Audacity og innspilling i forbindelse med å lage sammensatte tekster i kunst og håndverk og i norsk!

Og forresten, du trenger ikke lydstudio. Jeg brukte en RØDE – mikrofon som jeg selv eier med USB-tilgang til datamaskinen, få skolen din til å investere i en slik (fordel å også investere i et bordstativ).

Lydbøker til gratis nedlasting via Ordflyt

Jeg har nå hatt gleden av å prøve ut et program som heter Ordflyt i noen dager. Vil derfor dele litt med dere, og vit også at det kommer flere innlegg av denne typen, men med andre program.

Ordflyt:

Ordflyt er et program som kan lastes ned til datamaskinen eller til smarttelefonen. Her får du tilgang til en stor database av lydbøker, de aller fleste på norsk. Lydbøkene kan for eksempel brukes til de svakere leserne, i kosestunden på småskolen eller for hvermannsen som er mer audativ enn visuell. Alt fra eventyr til romaner til faglitteratur. Er både gratisvare og kjøpsvare her, og lydbøkene kan lastes ned og høres på selv når mobiltelefonen/datamaskinen ikke er tilkoblet et nettverk. Foreløpig er tjenesten gratis å bruke, men vær rask – Cappelen Damm vurderer å legge inn abonnentsavgift når tjenesten er ferdig lansert. Anbefales!

Mål fra læreplanen (norsk):

Etter 2.årstrinn:

  • samtale om personer og handling i eventyr og fortellinger

Etter 4.årstrinn:

  • samtale om et utvalg sanger, regler, dikt, fortellinger og eventyr fra fortid og nåtid på bokmål, nynorsk og i oversettelse fra samisk og andre kulturer

Etter 7.årstrinn:

  • drøfte og vurdere skjønnlitterære tekster med utgangspunkt i egne opplevelser og med forståelse for språk og innhold
  • bruke digitale skriveverktøy i skriveprosesser og i produksjon av interaktive tekster
  • lage sammensatte tekster med bilder, utsmykninger og varierte skrifttyper til en større helhet, manuelt og ved hjelp av digitale verktøy

Etter 10.årstrinn:

  • delta i utforskende samtaler om litteratur, teater og film
  • gjennomføre enkle foredrag, presentasjoner, tolkende opplesing, rollespill og dramatisering, tilpasset ulike mottakere
  • presentere viktige temaer og uttrykksmåter i sentrale samtidstekster og sammenligne dem med framstillinger i klassiske verk fra norsk litteraturarv: kjærlighet og kjønnsroller, helt og antihelt, virkelighet og fantasi, makt og motmakt, løgn og sannhet, oppbrudd og ansvar
  • presentere resultatet av fordypning i tre selvvalgte emner: et forfatterskap, et litterært tema og et språklig tema

Det jeg foreløpig savner med Ordflyt er muligheten til å få den leste teksten også i ordformat. Det hadde vært et fullstendig verk, det!

Ikkje skuld problema til norskfaget på nynorsken!

Det byrjar å bli lenge sidan nynorsk og bokmål vart jamstilte målføre. Ein skulle nesten trudd at sidan det er så lenge sidan, er både norsk ungdom, norske lærarar og det norske folk generelt vande med å bruke begge målføra. Slik er det ikkje. Lærarar, politikarar og elevar har alle meiningar både for og i mot sidemålet. Nynorsk har blitt eit minoritetsspråk blant sine eigne, diverre. Eksamensresultata frå den vidaregåande skulen syner ein middels karakter i begge målføra.

Eg vil i dette innlegget sjå på kva som kan vere årsaka til desse dårlege resultata. Ein skulle jo trudd at ein klarte å få ein betre karakter i sitt eige morsmål, enn til dømes i engelsk og spansk. Eg vil sjå på norskfaget som heilskap, Læreplanen for Kunnskapsløftet 2006 og tidlegare læreplanar, bruken av nynorsk i skulen og i lærarutdanninga, samt andre høve som kan ha vore med å påverke desse resultata.

Er det nynorsken som er problemet i norskfaget, og som fører til dårlege eksamensresultat?

Norskfaget – eit filtreringsfag for fagpersonell?
Å lære norsk er eit av dei elementære tinga for born som bur og veks opp i Noreg. Til og med dei som flyttar hit, må lære seg språket vårt. Det er eit av dei viktigaste faga i skulen, og tek størst plass på timeplanen. Dei andre faga ein gjerne nemnar som særskild viktige, er engelsk og matematikk. Likevel har norskfaget godt over 500 fleire timar i løpet av grunnskulen, enn kva matematikk har. Engelsk vert nedprioritert; norskfaget har over tre gonger så mange timar i løpet av grunnskulen enn kva engelsk kan rutte med (Fag- og timefordelinga, LK06). Desse tala vitnar om eit stort fag, eit fag som tydelegvis er så pass viktig i skulen at det går alle andre fag ein høg rang. Timetalet er naudsynt – nokre vil seie for lite – men det er slik faget står i dag. Spørsmålet som dukkar opp, er vel gjerne kor vidt timetalet hadde vore reelt dersom faget var mindre. Er det faget som er for stort, eller er det timane som er for få?  Sveinung Nordstoga har peika på fem utsegner om norskfaget, der størrelsen er eit av dei:

Disiplinmangfaldet gjer faget vanskeleg, men samstundes ligg her eit stort potensial i å oppdage samanhengar. Oppdagar ein det som bind faget saman i emnejungelen, har ein kome eit stykke på veg i å tileigne seg norskfaget. […] og det set store krav til at formidlaren av faget utviklar eit fagsyn, der ein vektlegg dei sidene ved faget ein finn føremålstenelege, og vel emne deretter. (Nordstoga: 2003:19)

Slik eg forstår det, av sitatet ovanfor, er det opp til sjølve læraren å filtrera ut dei viktige og meir uviktige emna i norskfaget. Dersom alle lærarane gjer dette subjektivt, slik ein gjerne kan tolke Nordstoga, vert det utruleg forskjell på kva elevane rundt i Noreg lærer og ikkje lærer i faget. Eg diskuterte dette med ein kollega av meg, som er i mot å bruka nynorsk som målføre. Ho meinte ein burde bruke meir tid på venndiagram, læringsskjema og tankekart, enn kva ein burde på Ibsen, sjangerlære og skrivetrening. Eg meiner det totalt motsette. Dersom alle lærarane i Noreg som underviser i norsk sit med forskjellige meiningar, får ein eit fag som varierer frå stad til stad. Er det ynskjeleg? Er norskfaget for stort, og dette difor årsaka til dårlege resultat?

Norskfaget blir for stort, for vagt og for utydeleg i informasjonsmengda, i tillegg til at alle har meir eller mindre gode eller dårlege erfaringar med ein norsklærar, eller med norskfaget.[…] (Nordstoga: 2003:31)

Merete Stensby skreiv eit innlegg i tidsskriftet Norsklæreren  at norskfaget er for stort for timetalet sitt. Ho påpeikar at dei fleste norsklærarar nok ynskjer å få til alle måla, men at ein må berre innfinna seg med at norskfaget er for stort for tida det har fått (Norsklæreren nr 1/2011).

For våren 2011 vart gjennomsnittskarakteren på norsk hovudmålseksamen i den vidaregåande skulen, 3.0 nasjonalt. Sidemålskarakteren vart 2.9. Grunnskuleresultata syner eit litt anna høve; hovudmålskarakteren ligg på 3.6 medan sidemålskarakteren ligg på 3.2 (Udir). Begge høva syner eit for dårleg resultat, i mine auger. Kvifor klarar ikkje eleven å få til eit betre resultat i sitt eige morsmål? Det er jo tydelegvis ikkje særleg skilnad på hovudmål og sidemål; ein kan ikkje skulde på målføret. Er det norskfaget som er for stort, eller læraren som er for dårleg? Legg ein til rette for dårleg norskundervisning, når det er læraren sjølv som må filtrere? Subjektive meiningar vert vektlagd, sjølv om det gjerne ikkje er det pedagogiske riktige å gjere.

Skriving og lesing er læreplanfesta!
Både skriving og lesing, som jo er ein stor del av norskfaget, er definert som ein grunnleggjande ferdigheit og skal brukast i alle fag. Ein kan jo difor setje spørsmålsteikn ved dei dårlege eksamensresultata, når eleven skal bruke lesing og skriving i alle fag. Og korleis skal læraren filtrere? Skal han tenkje kva han sjølv fann matnyttig seinare i livet, eller skal han peile elevane inn på emne som er relevante for eksamensoppgåvene? Dersom ein vel det siste, bør ein ikkje då lære elevane å skrive innanfor diverse sjangrar, framfor å lære dei å lage tokolonnenotat og personkart som ein sjølvstendig del av norskfaget? Bør ein ikkje ta seg av desse tinga – altså sjølve strategiane – i andre fag og la norskfaget handle om norsk?

Synnøve Matre peikar på skriftleg kommunikasjon som ein nøkkelkompetanse i dagens samfunn (Matre (red): 2006:10):

[…] Skriving har overtatt i mange kommunikasjonssituasjonar der ein før brukte munnleg språk. Det blir skrive meir enn nokon gong før, både fagleg og privat, i utdanning og arbeidsliv. Vi sender e-post og SMS, skriv instruksjonar og rapportar, deltar i nettdiskusjonar og chatgrupper – for å nemna noko. […] (Matre (red): 2006:10)

Det Matre nemner her, er særs viktig uansett kva for yrke ein vel seinare i livet. Uavhengig om ein har eit handverksyrke eller eit akademisk yrke, kjem ein til å måtte skriva slike ting Matre nemner – og særs lite tankekart og læringsskjema. Dette er strategiar, i mine auger, elevane berre får brukt gjennom skulegongen og ikkje vidare i livet. Spørsmålet dukkar opp på ny; er det verkeleg nynorsken som er problemet med norskfaget i dag?

Viss ikkje nynorsk, kva då?
Det verkar som, for meg, at det er lærarane som er dei som ropar høgast når det kjem til å halde på eller fjerne nynorsk som sidemål. Her er det særleg lærarar med bokmål i si eiga grunnopplæring som er negative, skal me tru Riksmålsforbundet:

Gruppen lærere som selv har nynorsk som hovedmål, skiller seg ut med andre holdninger. Ikke uventet er det et stort flertall blant dem som er mest positive til sidestillingen av bokmål og nynorsk. Her er 83% enig i læreplanens sidestilling av nynorsk og bokmål, mot 45% totalt. […] (Riksmålsforbundet)

Tala vidare er òg som forventa. Lærarane med bakgrunn frå nynorsk er langt frå like negative til sidemålsfilosofien, som dei med bokmålsbakgrunn. Igjen tenkjer eg attende på diskusjonen eg hadde med min kollega: Er det lærarane som ikkje klarar å skilje ut kva ein skal lære og ikkje, i norskfaget – og difor gjer faget for stort og tungt for seg sjølv? Er det lærarane som gjer feilen? Er verkeleg sidemålsspørsmålet det viktigaste?

– Eg har opplevd å få nye lærarstudentar som kjem til oss utan å vite skilnaden på subjekt og substantiv, og den nye ordklasseinndelinga har dei aldri hørt om ein gong […] – Det inneber at vi må starte undervisninga heilt på skratch. Grammatikk er eit fokusområde på mellomtrinnet. Det kan nesten verke som om fleire av studentane ikkje har vore borti emnet etterpå. (Norsklæreren nr. 3/2011:13)

Denne utsegna kjem frå Anne-Lise Wie, som i 14 år har utdanna nye norsklærarar ved Høgskulen i Nesna. I følgje ho er det ikkje berre i grunnskulen og i dei vidaregåande skulane norskfaget er for stort for timetalet sitt; også på høgskulenivå har norskfaget for få timar i forhold til pensum og planar (Norsklæreren nr. 3/2011:13). Viss det også her er problematisk med størrelsen på faget versus timetalet det har fått, må ein kanskje sjå vekk frå sidemålsdebatten og heller gå inn i læreplanen for å leite etter årsaker? Er det vesentleg å diskutere sidemålet i det heile, når ein har eit så stort fag uavhengig av sidemålet?

I stortingsmeldinga Språk bygger broer vert det lagt fram at 14 prosent av det totale elevtalet i grunnskulen hadde nynorsk som hovudmål. I same stortingsmeldinga står det at

Elever med nynorsk som opplæringsmål leser nynorsk og bokmål parallelt fra de begynner å lese, og får dermed en tidlig start i begge målformer. En slik tidlig start er ikke like opplagt for elever med bokmål som opplæringsmål. […] I en undersøkelse fra Utdanningsdirektoratet i 2006 gir elever som har begynt tidlig med nynorsk som sidemål […] uttrykk for at de liker sidemål bedre enn elever som har begynt sent. […] Elever som svarer at de har lært en del eller mye nynorsk på ungdomsskolen, er mer positive til nynorsk. […] (St.meld.23 Språk bygger broer: § 4-2)

Korleis kan ein då finne årsaka til dei dårlege karakterane? Det kjem jo tydeleg fram at nynorsk er noko dagens ungdom kan vere positive til, så lenge dei byrjar tidleg og får god opplæring. Lærarutdanninga melder om for få timar til faget, det same gjer grunnskulen og dei vidaregåande skulane. Konsekvensane av dette vert ein evig spiral, med svakt rusta nyutdanna lærarar som skal lære opp elevar i to målføre – der majoriteten har bokmål som hovudmål. Denne majoriteten har, som det kjem fram av Stortingsmeldinga, ikkje like kriteria som dei med nynorsk som hovudmål, og det er difor ikkje langt mellom kvar negative haldning til nynorsken. Bokmålselevane er avhengig av ein tidleg start med sidemålet, skal me tru Stortingsmeldinga, og med nyutdanna lærarar som har låg kompetanse i norskfaget vil ein kanskje ikkje klare å snu desse haldningane – uansett kor tidleg ein startar.

Eit anna spørsmål som dukkar opp, etter å ha lese saka om elevane ved Tokke skule, er kor vidt lærebøkene på nynorsk må endrast. Elevane i 6.klasse ved Tokke skule deltok i Nysgjerrigper-konkurransen 2009/2010 med språkfeil i norskbøkene som utgangspunkt. Læreverket dei brukte var Ord for alt 6, nynorsk utgåve, frå Cappelen Damm forlag. Klassen laga seg fleire hypotesar, der ein av dei var at dei kom til å finne mellom 20 og 30 skrivefeil i læreverket. Hypotesen stemde. Arbeidet klassen gjorde, førte til nye norskbøker for alle 6.klassingar som brukte læreverket (Språknytt nr. 3/2010:14-15). Finns det like mange feil i alle nynorske læreverk, er sjølvsagt dette ein medverkande årsak til dårlege eksamensresultat.

Då mobiltelefonane kom på marknaden for folk flest på slutten av 1990-talet, opna dette for endå ein påverknad for det norske språket. Plutseleg kunne ein sende korte beskjedar til kven som helst, så lenge dei hadde ein mobiltelefon sjølve. Dette førte til ein ny type språk i Noreg; sms-språket. Ord vart forkorta for å få plass til heile beskjeden. Ein brydde seg ikkje med å skrive grammatisk rett, sidan ein gjerne berre hadde plass til dialektord likevel. Ungdom og unge vaksne byrja å skrive meir og meir dialekt til vanleg. Sms-språket sneik seg sakte men sikkert inn i norskteksten . Det opna nok samstundes for omgrepet Ungdomsspråk i den norske skulen, eit språk ein snakkar når ein er ungdom; ein brukar mange slangord, småord og fyllord, mykje banning, engelske ord og uttrykk og som snur ryggen til dei tradisjonelle dialektane (Haslund: 2006:9):

[…] liksom blir til leom og sjønner du hva jeg mener til sjao mener […] de øver seg på uformelt og engasjert voksenspråk, og mens ungdommer øver seg, overdriver de […] (Haslund: 2006:128-129)

Den sterke påverknaden frå sosiale medium og liknande nettstader dei siste åra har vel heller ikkje vore berre ei positiv oppleving for norskfaget. Ungdom bloggar, dei har “alle” ein profil på facebook, og somme tek seg gjerne tid til twitter. Youtube og Spotify vert flittig brukt. Vert desse media brukt strukturert og med ein visjon bak, kan ein lukkast med å få inn god setningsoppbygging og god rettskriving i begge målføra, men det skal nærast sjølvdisiplin til både frå lærar og elev. Nokre skular og kommunar har gjort det umogleg for elevane å kome inn på visse nettstader, men dette vert ikkje like lett å gjennomføre i den vidaregåande skulen – eller i høgskulen. Elevar vert distrahert og freista til å vitje desse nettstadene, og ofte er lærarane redde for konsekvensane av å ta slike nettstader i bruk pedagogisk:

Den nye teknologien stiller svært store krav til lærerne, de må være faglig dyktige og samtidig ta opp konkurransen med elevenes kontinuerlige oppdateringer på Facebook. Selv om flertallet av lærerne i undersøkelsen [Klasseledelse i teknologitette klasserom (Norsk Lektorlag)] så seg selv som digitalt kompetente, følte de fleste seg tryggest i undervisningssituasjonen uten bruk av PC fordi det var lettere å ha kontroll med elevenes aktiviteter. […] (Liv Berit Tessem, Aftenposten)

Kombinert med påverknaden sms-språket og ungdomsspråket har hatt, er det tydeleg at norskfaget har hatt sitt å stri med dei siste åra. Viss elevane tek med seg alle desse inntrykka til eksamen, er det ikkje vanskeleg å sjå korleis dette åleine kan ha påverka eksamensresultata. Somme vil kanskje argumentere andre vegen; sms-språk, ungdomsspråk og nye inntrykk frå verdsveven er med på å forma ungdommen sin identitet i forhold til språk – men kva hjelp vel det når det er klåre retningsliner for kva for eit språk me skal skrive? Nynorsk og bokmål – ikkje dialektar, ikkje sms-språk, ungdomsspråk eller inntrykk ein har fanga opp.

Konklusjon
Problemstillinga mi var om kor vidt det var nynorsken som var problemet med norskfaget. Slik det ser ut for meg, er det ikkje nynorsken som er problemet i norskfaget i dag. Ein har så mange andre problem ein må sjå på før ein vel å sjå på sidemålet, tykkjer eg. Dette kjem fram av oppgåva mi; norskfaget er for stort og for tungt, lærarane må sjølve filtrera ut uviktige ting og lære frå seg dei viktige – og her er faktisk den subjektive meininga ikkje å koma i frå. Nynorsk er blitt meir og meir eit minoritetsspråk, med berre 14 prosent av dagens elevar som nyttar språket som hovudmål. Eksamensresultata i hovudmål og sidemål er likevel ikkje så forskjellige, difor må årsaka til resultata kome frå andre stader enn at me har to målføre. Digitale medium, mobiltelefonar, læreverk og anna litteratur samt bokmålsundervisning til innvandrarar og til- og fråflytting har nok satt sine spor i eksamensresultata i norskfaget. For nynorsken er det kanskje ekstra synd, sidan ein på denne måten klarar å danne fleire argument mot nynorsken som målføre.

Skriving og lesing skal inn i kvart einaste fag som ein grunnleggjande ferdigheit. Norskfaget tek over seg for mykje i forhold til timetalet. Ein bør kanskje arbeide med strategiar som ein berre får bruk for i skulesamanheng, i andre fag enn norsk. Norskfaget bør kanskje vere eit reint fag som tek for seg sjangrar, skrivetrening og lesing på barneskulen. På ungdomstrinnet bør dialektar kome inn ved sidan av dei andre nemnde. Og sjølv om LK06 har fleire mål som omhandlar nynorsk enn kva L97 hadde, er ikkje dette nødvendigvis ei forbetring. Når ein skal ha lærarar som vel ut kva som er viktig og ikkje, vil ein få, ein eller annan stad i skuleringa, ein negativ konsekvens.

Lærarar er blant dei viktigaste personane i eit born sitt liv, og med dårlege haldningar til eit fag eller eit emne, er det sjølvklart at motivasjonen til elevane fell. Lærarane med nynorsk som bakgrunn syner ein positiv haldning, medan dei med bokmålsbakgrunn er meir negative. Sidemålsdebatten er ikkje daud. Den kviler ikkje ein gong. Elevar, foreldre, lærarar, rektorar og ikkje minst politikarar er alle til stadigheit inne i ein heit debatt om kor vidt ein bør gjere noko med sidemålsopplæringa eller ikkje. Dette får meg til å lure på om desse elevane, foreldra, lærarane og politikarane er blinde for alle dei andre aspekta av norskfaget som heller bør takast opp til evaluering. Kva med å leggje sidemålsdebatten i koma for ein periode, og heller konsentrere oss om korleis me kan få inn læreplanmåla i opplæringa for norskfaget – ikkje for nynorsk og for bokmål som om dei var to separate fag? Ein utopi, kanskje.

(Eksamensinnlevering i Nynorsk i opplæringa 1 ved Høgskulen i Volda, hausten 2011. Karakter: B. Versjonen er forkorta.)

Kjelder:

Haslund, 2006: Ungdomsspråk, Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.

Matre (red.), 2006: Utfordringar for skriveopplæring og skriveforsking i dag, Tapir Akademisk Forlag.

Nordstoga, 2003: Inn i norskfaget: Om faget, debatten og didaktikken, Abstrakt forlag AS.

Omdal & Vikør, 1998: Språknormer i Norge: Normeringsproblematikk i bokmål og nynorsk, Cappelen Akademisk Forlag AS.

Ongstad, 2004: Språk, kommunikasjon og didaktikk: Norsk som flerfaglig og fagdidaktisk ressurs, Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.

Norsklæreren, nr 1, 2011, utgjeven av Landslaget for norskundervisning (LNU), ansvarleg redaktør: Astrid Elisabeth Kleiveland

Norsklæreren, nr 3, 2011, utgjeven av Landslaget for norskundervisning (LNU), ansvarleg redaktør: Astrid Elisabeth Kleiveland

Inkompetente lærere foran datamaskinen?

I Læreplanen for Kunnskapsløftet 2006 er hvert fag – fra 1.klasse til videregående – beskrevet med fem grunnleggende ferdigheter. Å kunne bruke digitale verktøy er en av disse ferdighetene – ikke digital kompetanse (Udir):

[…] Kompetanse omfatter både evnen til å motta og forstå og evnen til å uttrykke seg og produsere. […] Ferdighetsbegrepet er et snevrere begrep, som omfatter praktiske ferdigheter og ikke forståelse og holdninger. […] Digital kompetanse innebærer å kunne bruke digitale verktøy og ha en tilstrekkelig forståelse av teknologien til å kunne fungere i og påvirke samfunnet. (Bjarnø m.fl. 2009:15)


Begrepet digital kompetanse er vanskelig å definere, gjerne særlig i skolesammenheng. Man kan ikke som lærer lære elevene hvordan de laster ned “gratis” musikk og film – ettersom dette blir ansett som en kriminell handling. Samtidig kan man ikke kreve eller forvente at elevene skal betale for det de laster ned (slik som for eksempel via iTunes), ettersom skolen skal være gratis. Lærerne må legge til rette for bruk av IKT på en didaktisk god måte (Bjarnø m.fl. 2009:16):

[…] Oppgaven er nettopp å finne nye, engasjerende måter å formidle teknologiforståelse som oppleves relevante. […] Det vesentlige er at kompetente lærere har hånd om denne formen for dannelse, som bør utvikles gjennom hele skoletida. (Østerud (red.) 2009:179)

Digital kompetanse kan dermed forstås av definisjonen til Bjarnø m.fl., nemlig at elevene skal kunne bruke digitale verktøy og ha en tilstrekkelig forståelse av teknologien til å fungere i og påvirke samfunnet . Det er opp til skolen og lærerne å finne eller lage opplegg som kan passe inn i denne definisjonen – både på et pedagogisk, didaktisk og interessant plan.

De aller fleste skoler i Norge – om ikke alle – bruker i dag en nettbasert læringsplattform (LMS) som ClassFronter og It’s Learning. Det opptrer som lærerens viktigste kontakt med elevene utover skoledagen – men kontakten er ikke i form av aktiv kommunikasjon. Læringsplattformen fungerer først og fremst som et postkontor i følge Schwebs, der læreren sender ut oppgaver og arbeidsplaner, og elevene leverer inn besvarelser (Østerud (red) 2009:97). Likevel viser rapporten fra ITU Monitor 2009 en annen trend:

[…] Tendensen i årets undersøkelse viser likevel at der LMS-ene er i ferd med å bli integrert i en utvidet faglig praksis, gjør elevene det signifikant bedre på prøven i digital kompetanse.[…] (ITU Monitor 2009:15)

Læreren skal kunne så mye mer i dag enn hva yrket krevde av deg for 30 år siden. I dag møter læreren på sannheter som endrer seg fra dag til dag, nettopp på grunn av bruken av internett og datamaskiner. Læreren er ikke lengre oraklet i klassen – den rollen har internett tatt over:

[…] Det er forventet at en moderne profesjonell lærer har kompetanse på områder som konfliktløsning, vurdering av individuelle behov og læringsstiler, faglig og sosial veiledning. I tillegg skal læreren mestre de ulike fagene og kjenne fagenes egenart. […] (Bjarnø m.fl. 2009:15)

Skolen investerer i dugende datautstyr – riktignok sjeldent nok til hver elev i hver klasse – og glemmer å investere i dugende datakunnskap for sine ansatte. Datautstyret støver ned, og tre av fire lærere i grunnskolen bruker ikke datamaskiner i undervisningen (Aftenposten). Læreplanen for Kunnskapsløftet har stilt krav til lærerne – men følger ikke opp, i følge rektor Solfrid Grøndahl (Aftenposten).

En læringsplattform og dugende datautstyr alene, uansett hvordan det blir brukt, er ikke nok til å si at skolen har en god digital kompetanse. Det må satses på vedlikehold av kunnskap og tilbud om ny kunnskap for lærere, og ikke minst bør det fysiske utstyret på skolen være i god stand. Lærere er forvirret over hva datamaskinene kan brukes til i undervisningsøyemed, skal vi tro Leif Måsvær ved Universitetet i Stavanger. Han mener at elever ofte er flinkere enn lærere i bruk av data (NRK). Noe sannhet er det nok i dette, da det er rimelig å anta at omtrent alle elever som vet sin vei rundt i den store vide weben, har brukt datamaskinen på skolen til andre ting enn undervisning (Budstikka).

Norge ligger høyt oppe på statistikken for datautstyr og oppkobling til nett. Vi ligger lavere når det gjelder å ta utstyret i bruk i undervisningen (Ludvigsen & Hoel (red) 2005:227). Læreren har selv gått over til å bli den som må lære, men hvor den skal lære fra – det er det ingen som vet. Etterutdanningskurs og planleggingsdager går ofte på det teknologiske av datamaskinen, fremfor faktiske løsninger, programvare og oppdateringer læreren per i dag lærer av elevene eller av andre lærere (Ludvigsen & Hoel (red) 2005:229):

Hos lærerne i studien er det positiv sammenheng mellom resultat på prøve i digital kompetanse og hvor mye tid de bruker ved datamaskinen. […] Lærerne i ITU Monitor 2009 er mest fornøyd med egen kompetanseheving i IKT gjennom prøving og feiling samt kollegaveiledning. (ITU Monitor 2009:5)

Lærerne må altså bruke tid på å prøve og feile, samt lære hverandre datasystemer – tid som kunne vært brukt på å planlegge undervisning i tråd med programvaren eller å delta på et mer interaktivt plan via IKT med elever. Det er ikke bare læreren som lærer, som bruker tid, det er også læreren som lærer fra seg. Og selv om sistnevnte gjerne opprettholder sin kunnskap på denne måten, ville det jo være mer gunstig i en undervisningssammenheng om denne kunnskapen ble opprettholdt ved å lære fra seg til elever fremfor lærere.

For noen lærere er datamaskiner og internett fortsatt nærmere Science Fiction enn realisme – uansett hvor mye Grøndahl mener det er for lettvint å skylde på lærerne. Min mening er at også vi må ta vår del av støyten – det er hva det er, aksepter det og gjør noe med det.

Les også: – Jeg jobber med dinosaurer!, Utdanningsforbundet og KS blir ikke enige om ny arbeidstidsavtale og «Vi lærer ikke for skolen, men for livet» – om lærere, intelligens og lønn

Kilder:

Bjarnø m.fl., DidIKTikk: Digital kompetanse i praktisk undervisning, Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS, 2009

Ludvigsen & Hoel (red.), Et utdanningssystem i endring: IKT og læring, Gyldendal Norsk Forlag AS, 2005

Østerud (red.), Enter: Veien mot en IKT – didaktikk, Gyldendal Norsk Forlag AS, 2009

– Jeg jobber med dinosaurer!

Jeg kom over en artikkel publisert av NRK.no her om dagen, om mangelen på lærere i 2020. Den sier at skolen kan mangle hele 20.000 lærere i 2020 (bildet er hentet fra samme artikkel).

Da mitt kull begynte på lærerskolen i 2006, ble vi fortalt at vi nesten var garantert jobb når vi var ferdig utdannet, fordi det var så mange lærere som kom til å gå av med pensjon. Jeg skal ikke klage, jeg har jobbet som lærer ved siden av studiene siden 2008 og også nå når jeg er ferdig utdannet. Jeg kan ikke svare for de som startet samtidig som meg eller de som ble ferdig utdannet våren 2011, men skal vi tro artikkelen fra NRK.no, kan vi tolke det som nærmest jobbgaranti for de som velger å starte på en lærerutdanning høsten 2012 eller senere (Les også: “Vi lærer ikke for skolen, men for livet” – om lærere, intelligens og lønn).

Tallene er ikke noe mindre dystre ser vi på statistikken over aldersgruppene i læreryrket (Statistisk Sentralbyrå):

  • Totalt: I grunnskolen: 53.206 lærere i 1993, 65.376 lærere i 2003.
  • Totalt: I videregående: 29.054 lærere i 1993, 26.618 lærere i 2003.
  • Totalt: I høgskolen: 6.665 lærere i 1993, 6.313 lærere i 2003.
  • Totalt: På universitet og vitenskapelige høgskoler: 5.821 lærere i 1993, 9.553 lærere i 2003.
  • I grunnskolen: 12.050 lærere i aldersgruppen 50-59 år i 1993. I 2003 har tallet økt til 20.442 lærere.
  • I videregående: 6.091 lærere i aldersgruppen 50-59 år i 1993. I 2003 har tallet økt til 10.749 lærere.
  • I høgskolen: 1.236 lærere i samme aldersgruppe i 1993. I 2003 har tallet økt til 2.444 lærere.
  • Universitet: 1.325 lærere i aldersgruppen 50 – 59 år i 1993. I 2003 har tallet økt til 2.225 lærere.
  • Totalt var det 40,1% lærere over 50 år i grunnskolen i 2003. I 1993 var tallet på 28,9%.
  • I den videregående skolen har antall lærere over 50 år økt fra 29,6% til 52,4% i samme tidsperiode.
  • Ved høgskolene har prosentandelen gått fra 30,3% til 51,7% for lærere over 50 år i samme tidsperiode.
  • Universitetene har ikke fått den store endringen; prosentandelen har gått fra 34,1% til 36,9% i samme tidsperiode.
  • I grunnskolen arbeidet det 4.664 lærere under 29 år i 1993. Tallet har økt noe i 2003, til 6.431 lærere.
  • I den videregående skolen har antall lærere under 29 år sunket fra 1993 til 2003: fra 2.096 lærere i 1993 til 909 lærere i 2003. Det samme gjelder høgskoler, der tallet har gått fra 239 til 172. Universitetene har derimot fått flere unge lærere på banen; i 1993 arbeidet det 778 lærere under 29 år ved universitetene mens det i 2003 var hele 1.975 lærere i samme aldersgruppe.

For å unngå lærermangel bør tallene for grunnskole og videregående være litt mer like på tallene vi ser ved universitetene og de vitenskapelige høyskolene: Der man får en økning i den ene enden av skalaen, må man også øke den andre enden av skalaen for å få en noenlunde likevekt. Når grunnskolen får 8.392 «nye» lærere i aldersgruppen 50 til 59 år i løpet av en tiårsperiode, og samtidig bare får inn 1.611 lærere under 29 år i samme periode, sier det seg selv at den ene enden veier mer enn den andre. Slik er det jo også for videregående og høgskoler.

Lærerne ser ut til å altså bare bli eldre og eldre. Andelen nye, unge lærere vokser ikke i takt med de som nærmer seg pensjonsalder.

Hva kan gjøres?

Hodeløse kyllinger i lærerkorridorene

Siden jeg jobber i skolen er jeg også engasjert i hva som rører seg i skolepolitikken om dagen, og uten å forkaste andre ting vil jeg påstå innføringen av de nye valgfagene er et brennhett tema.

Ungdomsskolen skal bli mer praktisk rettet (Kilde: utdanning.no)

– Det er egentlig overraskende at alle er så enige. Nå vet vi at sånn blir det, og at det vil ligge fast selv om nye partier skulle få regjerinsmakten, sier Anne Tingelstad Wøien (SP) til bladet Utdanning. Elisabeth Aspaker (H) er enig i at det er mye som trengs gjøres på ungdomstrinnet, men sier også at meldingen om ungdomstrinnet ikke inneholder nok virkemidler for å sikre en total fornyelse. Politikerne er i alle fall enige om en ting; ungdomsskolen må bli mer variert og praktisk for elevene (Utdanning 2012/1: 5).

Valgfag i ungdomsskolen høres for meg ut som en oppnåelig utopi – selv om det er en selvmotsigelse i seg selv – for elevene i dagens skole. Slik valgfagene blir innført høsten 2012, medfører det at faget Elevrådsarbeid forsvinner som eget fag, elevene må være en halvtime lengre på skolen i løpet av en uke og valgfagene «stjeler» litt tidsbruk fra de andre fagene (med unntak av norsk og matematikk). Alle elever som begynner i 8.klasse høsten 2012, velge et valgfag – men alle 8.klassinger i Norge får ikke de samme valgmulighetene. Det er nemlig slik at eleven har rett til opplæring i valgfag – ikke et bestemt valgfag. Det er skoleeier eller skolene som skal avgjøre hvilke valgfag de ulike skolene kan tilby, noe som også kan variere fra år til år. Minstekravet er to valgfag (Vedlegg 1: Høringsnotat valgfag §3.4). Sikrer det elevenes valgfrihet? Blir ungdomsskolen mer praktisk, mer lærerik og mer interessant, hvis eleven ikke får sitt førstevalg?

 

Utdanningsdirektoratet har høringene klare. Alle som vil kan sende inn sine uttalelser. Foreldre burde satt seg sammen med barna sine og forklart hva det som står i høringene betyr. Elevene bør bli hørt, stemmen deres må frem. Det er tross alt for elevene valgfagene blir innført.

Lærer Svein Jøsendal ved Søndre Land ungdomsskole i Oppland sier til bladet Utdanning at ressursene nok en gang skal melkes ut av lærere. Han påpeker noe ved Stortingsmeldingen som må komme til å virke hemmende for skolene; det er ikke nevnt en eneste krone til utstyr eller kompetanseheving (Utdanning 2012/1: 14). For de som har vært inne og kikket på de foreslåtte læreplanene, er det ikke vanskelig å se at en skole som fra før har dårlig økonomi kommer til å slite. Vi har hatt den nye læreplanen siden 2006, og jeg tipper det er mange av de digitale målene bare i denne læreplanen, som aldri har blitt gjennomført. Hvordan kan man da få til å drifte en nettbasert skoleavis? Har skolen din symaskiner i fleng og et stort stofflager som gjør at elevene i valgfaget Produksjon for sal og scene kan gjennomføre alle målene med glans? Og hvordan skal elevene som skal lære seg entrepenørskap i faget Produksjon av varer og tjenester egentlig ha råd til å i det hele tatt starte? Likeens møter vi på samme problemer i de andre valgfagene Teknologi i praksis, Internasjonale kontakter, Design og redesign, Forskning i praksis og Fysisk aktivitet og helse. For hva gjør skolen når elevene som lager skoleavis bruker datamaskinene elevene i faget Internasjonale kontakter trenger for å ringe elevene de kommuniserer med i Ukraina over Skype? Når sløydsalen eller tegnesalen til en hver tid er opptatt, hva gjør elevene som skal designe eller teste ut teknologi da? Valgfagene er så nærme at vi kan ta og føle på dem. Det er veldig synd om de må frafalle på grunn av penger som aldri ble satt av og øremerket utstyr og kompetanseheving.

Elevene kommer ikke til å ha muligheten til å gjøre noe. Læreren derimot, kommer til å løpe rundt som en hodeløs kylling på let etter løsninger på dagens problem. For de kommer til å oppstå. Og hvem skal da stilles til ansvar? Læreren, som så mange ganger før har prøvd med brannslukking? Rektor, som ønsket å gi elevene flest mulig valgmuligheter? Kommunen eller rådmannen, som ikke ga nok penger til den enkelte skole? Eller skal man kanskje ta ekstra sats og bli litt forbanna på de som sitter på Stortinget? Jeg velger det siste. Når høsten kommer og jeg springer rundt som en hodeløs kylling og prøver å slukke branner i hver en krok, håper jeg inderlig også du blir litt forbanna på de som sitter på Stortinget. Vi burde blitt det da LK06 ble innført – la oss i alle fall gjøre det nå.

Det er tross alt våre barns fremtid det er snakk om her.

Kilder:

Utdanning nr 1/13.januar 2012

LMS: Fronter

Jeg har selv prøvd ut tre forskjellige LMS-er, og ser både fordeler og ulemper med dem alle tre. I dette innlegget har jeg tenkt å ta for meg fronter.

Et LMS (Learning Management System), eller en læringsplattform, er et digitalt system som tilbyr mange forskjellige funksjoner. Blant annet kan man kommunisere, enten via personlige meldinger (PM) eller prat, man kan laste opp filer som andre kan laste ned, man kan opprette sin egen, personlige mappe som bare spesifikke brukere har tilgang til (f.eks. mapper der det er kun du og læreren din som har tilgang), samt man kan dele linker som kan være til alles gode (Bjarnø 2009:123).

Ved å ta i bruk et LMS, vil lærerne også oppleve en helt annen form for hverdag i den delen av arbeidet der de skal rette oppgaver og prøver, eller sette karakterer og gi grundige tilbakemeldinger: Ettersom man i arbeidet som lærer har fem uker ferie i løpet av et skoleår, mens den andre tiden man har fri blir definert som avspasering, er det derfor tenkelig at de aller fleste lærere tar med seg rettejobben hjem. Med et LMS og mappevurdering vil man slippe å dra med seg en bunke med tunge bøker, man slipper å skrive lange kommentarer for hånd og man kan levere ut vurderingen med en gang – eller til et spesifikt klokkeslett.

Et LMS består som nevnt av forskjellige funksjoner og komponenter, men det er ikke alle som kan utnytte alle funksjonene og komponentene. Vanligvis deler man da inn deltagerne i LMS-et i grupper, eller roller. Et rolleoppsett vil fungere som et hierarki, der den som har alle rettighetene, også har høyest rolle. Et LMS kan både være gratisvare og kommersielle (Bjarnø 2009:126), men mest sannsynlig er det hva administratoren kan gjøre, allerede satt opp fra leverandøren av LMS-et.


I Norge er det nok rimelig å anta at de to største læringsplattformene er itslearning og fronter. Jeg har prøvd dem begge; fronter som student og itslearning som administrator. Som student fungerer fronter ganske greit, men jeg savner å kunne abonnere på forum. I tillegg synes jeg det nye designet burde åpnet for å ha faner med rom ved siden av hverandre fremfor å måtte gå inn i romvelgeren hver eneste gang. I det gamle designet hadde man i det minste muligheten til å velge rom i en nedtrekksliste; nå må vi åpne opp et felt for å få tilgang.

Det gjør det hele litt mindre brukervennlig, etter min mening. Når «Dagens»,                        «Studenttorget informerer» og rommet jeg er inne i kan stå ved siden av hverandre, skulle en ikke tro det skulle være noe problem å designe grensesnittet slik at også flere av mine favorittrom kan stå ved siden av hverandre.

Samtidig er jeg glad i det rene ved fronter; det er ingen blinkende ting eller sprakende farger som slår i mot meg og jeg synes det er strukturert og ryddig. Forumene er veldig gode, her kan alt fra idèmyldring til standpunktsdiskusjoner gjennomføres. Flervalgsprøver er også en mulighet. Jeg har også muligheten til å se på min portefølje, der jeg får opp alle innleveringer fra lærerne mine og hvilke av disse jeg har levert – eller hvor lang tid jeg har på meg til å levere.

Det jeg også savner, foruten å abonnere på forum slik man kan i blant annet moodle, som jeg skal ta for meg en annen gang, er en kalender som kan synkroniseres med kalenderen på telefonen. Det er måter å få dette til på, men jeg er ikke ute etter en intrikat løsning. Jeg vil ha noe lett noe.

Samtidig kan man kjøre videokonferanser og -opptak, man kan snakke med andre påloggede og man kan fint opprette egne forum.

Nå venter jeg bare på mobilapplikasjonen.

Kilder:

Bjarnø m.fl., DidIKTikk: Digital kompetanse i praktisk undervisning, Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS, 2009

Instrumentgjenkjenning i klasserommet

På mandag skal jeg undervise i musikk, og er akkurat ferdig med mitt opplegg for denne timen. Vi skal ha en liten konkurranse, og jeg tenkte å dele opplegget med dere.

Jeg skal dele klassen inn i seks grupper, der alle får hver sin portemoni som jeg har brettet til dem.

Oppi disse portemoniene ligger 16 ord, alle navn på forskjellige instrument:

Alle gruppene har akkurat samme ordene. Ordene har jeg kuttet med skjærer, før jeg har lagt dem i lamineringslommer (A4) og deretter kuttet de ferdige laminerte ordene opp med skjæreren. Jeg har også laminert bilder av disse 16 instrumentene i A4-format, som jeg skal henge opp på tavlen i en tilfeldig rekkefølge:

Jeg skal selvsagt skrive et tall eller a b c osv. ovenfor instrumentene, siden elevene skal arbeide sammen i grupper om å finne rett ord til rett bilde. Når alle gruppene har gjort dette, skal jeg spille av lydfiler fra Musikkisum sine fine sider. De har instrumenteksempler som elevene kan bruke for egen øving, og læreren kan bruke som en ressurs i klassen.

Elevene skal så sette riktig lyd til riktig ord og bilde. Elevene kan enten komme en og en for å høre klippet via headset, eller man kan spille av klippene felles i klasserommet etter at ord er plassert til riktig bilde.

Si fra hvis du prøver det samme, da – eller har lyst å bestille!