Hva skal komme først – skriveopplæring eller leseopplæring?

Å kunne lese, skrive og regne regnes som grunnleggende ferdigheter – og er nærmest forventet av oss alle å kunne både når det kommer til å kunne leve normalt i samfunnet, og å søke jobb. Likevel går det nedover med den norske skolen, og selv med fokus på økt kunnskap viser ikke tallene noen endring de siste årene.

Arne Trageton var førsteamanuensis ved Høgskulen Stord/Haugesund, og har gjort seg bemerket innenfor pedagogikk i mange år. Hans verkstedspedagogikk har blitt brukt med stor hell, og de siste par årene har også hans metode for lese- og skriveopplæring blitt mer kjent blant norske, svenske, finske og danske pedagoger .

Arne Trageton var 1.amanuensis i pedagogikk ved Høgskolen Stord/Haugesund.

Verkstedspedagogikk, eller temaundervisning , går på tvers av fag. Det hele bygger på å arbeide felles om et emne eller tema, men ved å ta i bruk forskjellige metoder . Lærerne i klassen bestemmer seg for et spesifikt tema, som da gjerne har sine hovedrøtter i et spesifikt fag; et sentreringsfag , og sammen med elevene lager de et ferdig produkt som går på tvers av flere fag.
Tragetons inspirasjon til hans verkstedspedagogikk, og Tragetons inspirasjonskilde for øvrig, startet allerede i 1896 med John Dewey. Dewey likte ikke måten den amerikanske skolen var lagt opp på, med:

[…] formell læring i lesing, skriving og rekning utan samanheng med borna sin kvardag. […] (Trageton 2000:11)

Videre har Trageton fulgt utviklingen på “laboratorieskolen” , og laget egne forslag til utforming av norske klasserom med verkstedskroker , slik den engelske skolen hadde gjort før ham.

Trageton påpeker at vi på ingen måte må blande det å jobbe med et prosjekt og det å jobbe med et tema, og mener det har vært en knapp og upresis presentasjon av disse to som har gjort at de nå blir sett på som det samme , men:

[…] Prosjekt er arbeidsmåte, medan tema er stofforganisering. (Trageton 2000:23)

Et annet emne Trageton mener er viktig å inkludere når det kommer til temaarbeid, er MI – teorien av Howard Gardner. Denne baserer seg på at barn er forskjellige, og at vi dermed må legge til grunne for flere intelligenstyper enn den originale IQ – som testet logiske og matematiske problemstillinger  (Armstrong 2003:16) .
Howard Gardner, en psykolog fra Harvard, mente at vår kultur hadde definert intelligens for snevert (Armstrong 2003:16) , og han kom dermed frem til syv grunnleggende intelligenser. De har senere blitt til åtte:

[…] Han satte spørsmålstegn ved gyldigheten av å bestemme en persons intelligens ved å ta personen ut fra sitt vanlige læringsmiljø og be vedkommende utføre isolerte oppgaver som han aldri hadde gjort før – og antakelig aldri ville velge å gjøre igjen. […] (Armstrong 2003:16)

Gardners åtte intelligenser inkluderer språklig intelligens, logisk – matematisk intelligens, romlig intelligens, kropps – kinestetisk intelligens, musikalsk intelligens, sosial intelligens, intrapersonlig intelligens og naturalistisk intelligens. Disse intelligensene blir ofte sett på som talenter fremfor intelligenser, men Gardner selv beviste denne påstanden feil ved å la hver intelligens gå gjennom noen grunnleggende tester som hver og en måtte bestå for å bli godtatt som en intelligens (Armstrong 2003:18).

Det er ikke slik at vi kun besitter en eller to av disse intelligensene, men vi besitter alle åtte. Vi har anlegg for hver av de åtte intelligensene, og dermed vil disse oppføre seg i ulik styrke. De kan likevel alle komme seg opp på et rimelig høyt prestasjonsnivå med riktig oppmuntring, tilbakemelding og instruksjon.

Trageton mener det er viktig å nytte alle intelligensene , og akkurat denne teorien mener jeg passer utmerket som bakgrunnsinformasjon til læreren når det kommer til å arbeide med temaundervisning. De elevene som er flinke i musikk og matematikk, men svake i kroppsøving og naturfag, kan vise til gode evner i den delen av temaet som omfatter musikk og matematikk, samtidig som de elevene som er sterke i kroppsøving og naturfag kanskje viser svakheter i musikk og matematikk. Slik får alle elevene vist sine kunnskaper, sine intelligenser, og alle kan få følelsen av å ha bidratt like mye.
Den norske skole har i mange år praktisert lesing og skriving som start for seks- og sjuåringer. Etter at de Nasjonale prøvene fikk sitt inntog, har vi sett hvor dårlig skolebarna faktisk leser. Skoleåret 2007/2008 viste at bare 47,2% av norske femteklassinger lå på Mestringsnivå 2:
•    Lokalisere tydelig uttrykte elementer i en tekst med klart konkurrerende informasjon
•    Oppfatte hovedtemaet og forstå sammenhenger som ikke er tydelig uttrykt i teksten
•    Identifisere formelle trekk ved tekster og ta stilling til eller vurdere tekstens innhold
Videre er det bare 26,2% for mestringsnivå 3, som jo er vanskeligere enn nivå 2, og hele 26,5% av elevene havner på nivå 1, det letteste nivået . Disse resultatene tar ikke sikte for de elevene som er fritatt fra prøvene, som ville havnet på et enda lavere nivå igjen.

For skoleårene som følger, går resultatene bare ned. For skoleåret 2010/2011 har hele 27,5% av norske femteklassinger havnet på nivå 1, mens nivå 2 har gått ned til 46,4%. Det siste, og vanskeligste nivået har holdt seg noe stabilt, med 26,1% av femteklassingene. Er dette godt nok? Trageton mener ikke det. Han sier at norske barn leser for dårlig .

Da bør de kanskje lære å skrive først?

Kilder
Thomas Armstrong, 2003, Mange intelligenser i klasserommet, Abstrakt forlag
Arne Trageton, 1997, Leik i småskolen, Fagbokforlaget
Arne Trageton, 2000, Tema i småskolen, Fagbokforlaget
Arne Trageton, 2003, Å skrive seg til lesing: IKT i småskolen, Universitetsforlaget
Arne Trageton, 2004, Skriv på PC – lær å lese! 1.-4.klasse, PEDLEX Norsk Skoleinformasjon