Inkompetente lærere foran datamaskinen?

I Læreplanen for Kunnskapsløftet 2006 er hvert fag – fra 1.klasse til videregående – beskrevet med fem grunnleggende ferdigheter. Å kunne bruke digitale verktøy er en av disse ferdighetene – ikke digital kompetanse (Udir):

[…] Kompetanse omfatter både evnen til å motta og forstå og evnen til å uttrykke seg og produsere. […] Ferdighetsbegrepet er et snevrere begrep, som omfatter praktiske ferdigheter og ikke forståelse og holdninger. […] Digital kompetanse innebærer å kunne bruke digitale verktøy og ha en tilstrekkelig forståelse av teknologien til å kunne fungere i og påvirke samfunnet. (Bjarnø m.fl. 2009:15)


Begrepet digital kompetanse er vanskelig å definere, gjerne særlig i skolesammenheng. Man kan ikke som lærer lære elevene hvordan de laster ned “gratis” musikk og film – ettersom dette blir ansett som en kriminell handling. Samtidig kan man ikke kreve eller forvente at elevene skal betale for det de laster ned (slik som for eksempel via iTunes), ettersom skolen skal være gratis. Lærerne må legge til rette for bruk av IKT på en didaktisk god måte (Bjarnø m.fl. 2009:16):

[…] Oppgaven er nettopp å finne nye, engasjerende måter å formidle teknologiforståelse som oppleves relevante. […] Det vesentlige er at kompetente lærere har hånd om denne formen for dannelse, som bør utvikles gjennom hele skoletida. (Østerud (red.) 2009:179)

Digital kompetanse kan dermed forstås av definisjonen til Bjarnø m.fl., nemlig at elevene skal kunne bruke digitale verktøy og ha en tilstrekkelig forståelse av teknologien til å fungere i og påvirke samfunnet . Det er opp til skolen og lærerne å finne eller lage opplegg som kan passe inn i denne definisjonen – både på et pedagogisk, didaktisk og interessant plan.

De aller fleste skoler i Norge – om ikke alle – bruker i dag en nettbasert læringsplattform (LMS) som ClassFronter og It’s Learning. Det opptrer som lærerens viktigste kontakt med elevene utover skoledagen – men kontakten er ikke i form av aktiv kommunikasjon. Læringsplattformen fungerer først og fremst som et postkontor i følge Schwebs, der læreren sender ut oppgaver og arbeidsplaner, og elevene leverer inn besvarelser (Østerud (red) 2009:97). Likevel viser rapporten fra ITU Monitor 2009 en annen trend:

[…] Tendensen i årets undersøkelse viser likevel at der LMS-ene er i ferd med å bli integrert i en utvidet faglig praksis, gjør elevene det signifikant bedre på prøven i digital kompetanse.[…] (ITU Monitor 2009:15)

Læreren skal kunne så mye mer i dag enn hva yrket krevde av deg for 30 år siden. I dag møter læreren på sannheter som endrer seg fra dag til dag, nettopp på grunn av bruken av internett og datamaskiner. Læreren er ikke lengre oraklet i klassen – den rollen har internett tatt over:

[…] Det er forventet at en moderne profesjonell lærer har kompetanse på områder som konfliktløsning, vurdering av individuelle behov og læringsstiler, faglig og sosial veiledning. I tillegg skal læreren mestre de ulike fagene og kjenne fagenes egenart. […] (Bjarnø m.fl. 2009:15)

Skolen investerer i dugende datautstyr – riktignok sjeldent nok til hver elev i hver klasse – og glemmer å investere i dugende datakunnskap for sine ansatte. Datautstyret støver ned, og tre av fire lærere i grunnskolen bruker ikke datamaskiner i undervisningen (Aftenposten). Læreplanen for Kunnskapsløftet har stilt krav til lærerne – men følger ikke opp, i følge rektor Solfrid Grøndahl (Aftenposten).

En læringsplattform og dugende datautstyr alene, uansett hvordan det blir brukt, er ikke nok til å si at skolen har en god digital kompetanse. Det må satses på vedlikehold av kunnskap og tilbud om ny kunnskap for lærere, og ikke minst bør det fysiske utstyret på skolen være i god stand. Lærere er forvirret over hva datamaskinene kan brukes til i undervisningsøyemed, skal vi tro Leif Måsvær ved Universitetet i Stavanger. Han mener at elever ofte er flinkere enn lærere i bruk av data (NRK). Noe sannhet er det nok i dette, da det er rimelig å anta at omtrent alle elever som vet sin vei rundt i den store vide weben, har brukt datamaskinen på skolen til andre ting enn undervisning (Budstikka).

Norge ligger høyt oppe på statistikken for datautstyr og oppkobling til nett. Vi ligger lavere når det gjelder å ta utstyret i bruk i undervisningen (Ludvigsen & Hoel (red) 2005:227). Læreren har selv gått over til å bli den som må lære, men hvor den skal lære fra – det er det ingen som vet. Etterutdanningskurs og planleggingsdager går ofte på det teknologiske av datamaskinen, fremfor faktiske løsninger, programvare og oppdateringer læreren per i dag lærer av elevene eller av andre lærere (Ludvigsen & Hoel (red) 2005:229):

Hos lærerne i studien er det positiv sammenheng mellom resultat på prøve i digital kompetanse og hvor mye tid de bruker ved datamaskinen. […] Lærerne i ITU Monitor 2009 er mest fornøyd med egen kompetanseheving i IKT gjennom prøving og feiling samt kollegaveiledning. (ITU Monitor 2009:5)

Lærerne må altså bruke tid på å prøve og feile, samt lære hverandre datasystemer – tid som kunne vært brukt på å planlegge undervisning i tråd med programvaren eller å delta på et mer interaktivt plan via IKT med elever. Det er ikke bare læreren som lærer, som bruker tid, det er også læreren som lærer fra seg. Og selv om sistnevnte gjerne opprettholder sin kunnskap på denne måten, ville det jo være mer gunstig i en undervisningssammenheng om denne kunnskapen ble opprettholdt ved å lære fra seg til elever fremfor lærere.

For noen lærere er datamaskiner og internett fortsatt nærmere Science Fiction enn realisme – uansett hvor mye Grøndahl mener det er for lettvint å skylde på lærerne. Min mening er at også vi må ta vår del av støyten – det er hva det er, aksepter det og gjør noe med det.

Les også: – Jeg jobber med dinosaurer!, Utdanningsforbundet og KS blir ikke enige om ny arbeidstidsavtale og «Vi lærer ikke for skolen, men for livet» – om lærere, intelligens og lønn

Kilder:

Bjarnø m.fl., DidIKTikk: Digital kompetanse i praktisk undervisning, Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS, 2009

Ludvigsen & Hoel (red.), Et utdanningssystem i endring: IKT og læring, Gyldendal Norsk Forlag AS, 2005

Østerud (red.), Enter: Veien mot en IKT – didaktikk, Gyldendal Norsk Forlag AS, 2009

Advertisements

LMS: Fronter

Jeg har selv prøvd ut tre forskjellige LMS-er, og ser både fordeler og ulemper med dem alle tre. I dette innlegget har jeg tenkt å ta for meg fronter.

Et LMS (Learning Management System), eller en læringsplattform, er et digitalt system som tilbyr mange forskjellige funksjoner. Blant annet kan man kommunisere, enten via personlige meldinger (PM) eller prat, man kan laste opp filer som andre kan laste ned, man kan opprette sin egen, personlige mappe som bare spesifikke brukere har tilgang til (f.eks. mapper der det er kun du og læreren din som har tilgang), samt man kan dele linker som kan være til alles gode (Bjarnø 2009:123).

Ved å ta i bruk et LMS, vil lærerne også oppleve en helt annen form for hverdag i den delen av arbeidet der de skal rette oppgaver og prøver, eller sette karakterer og gi grundige tilbakemeldinger: Ettersom man i arbeidet som lærer har fem uker ferie i løpet av et skoleår, mens den andre tiden man har fri blir definert som avspasering, er det derfor tenkelig at de aller fleste lærere tar med seg rettejobben hjem. Med et LMS og mappevurdering vil man slippe å dra med seg en bunke med tunge bøker, man slipper å skrive lange kommentarer for hånd og man kan levere ut vurderingen med en gang – eller til et spesifikt klokkeslett.

Et LMS består som nevnt av forskjellige funksjoner og komponenter, men det er ikke alle som kan utnytte alle funksjonene og komponentene. Vanligvis deler man da inn deltagerne i LMS-et i grupper, eller roller. Et rolleoppsett vil fungere som et hierarki, der den som har alle rettighetene, også har høyest rolle. Et LMS kan både være gratisvare og kommersielle (Bjarnø 2009:126), men mest sannsynlig er det hva administratoren kan gjøre, allerede satt opp fra leverandøren av LMS-et.


I Norge er det nok rimelig å anta at de to største læringsplattformene er itslearning og fronter. Jeg har prøvd dem begge; fronter som student og itslearning som administrator. Som student fungerer fronter ganske greit, men jeg savner å kunne abonnere på forum. I tillegg synes jeg det nye designet burde åpnet for å ha faner med rom ved siden av hverandre fremfor å måtte gå inn i romvelgeren hver eneste gang. I det gamle designet hadde man i det minste muligheten til å velge rom i en nedtrekksliste; nå må vi åpne opp et felt for å få tilgang.

Det gjør det hele litt mindre brukervennlig, etter min mening. Når «Dagens»,                        «Studenttorget informerer» og rommet jeg er inne i kan stå ved siden av hverandre, skulle en ikke tro det skulle være noe problem å designe grensesnittet slik at også flere av mine favorittrom kan stå ved siden av hverandre.

Samtidig er jeg glad i det rene ved fronter; det er ingen blinkende ting eller sprakende farger som slår i mot meg og jeg synes det er strukturert og ryddig. Forumene er veldig gode, her kan alt fra idèmyldring til standpunktsdiskusjoner gjennomføres. Flervalgsprøver er også en mulighet. Jeg har også muligheten til å se på min portefølje, der jeg får opp alle innleveringer fra lærerne mine og hvilke av disse jeg har levert – eller hvor lang tid jeg har på meg til å levere.

Det jeg også savner, foruten å abonnere på forum slik man kan i blant annet moodle, som jeg skal ta for meg en annen gang, er en kalender som kan synkroniseres med kalenderen på telefonen. Det er måter å få dette til på, men jeg er ikke ute etter en intrikat løsning. Jeg vil ha noe lett noe.

Samtidig kan man kjøre videokonferanser og -opptak, man kan snakke med andre påloggede og man kan fint opprette egne forum.

Nå venter jeg bare på mobilapplikasjonen.

Kilder:

Bjarnø m.fl., DidIKTikk: Digital kompetanse i praktisk undervisning, Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS, 2009