Gratis lærebøker på nett – BØR sjekkes ut!!

Begynner å bli noen dager siden jeg blogget nå, men det blir mer blogging fremover. Har hatt en hektisk uke med oppgaveinnleveringer og forelesninger og planlegging av undervisning og retting av prøver og og….

Men!

I dag kom jeg over noe jeg synes er høyst interessant. Har svært lyst å prøve det ut, men vil gjerne høre fra andre først. Noen som vet noe om de kommer til å legge ut flere læreverk? Både på bokmål og nynorsk?

Ta en titt på Gyldendals smartbok og fortell meg gjerne hva du synes og om du har prøvd det ut selv. Jeg har i alle fall ytret min interesse videre.

Skulle gjerne lagt inn videoen til smartbok også her, men får visst ikke lov å bygge den inn. Her finnes i alle fall læreverk for matematikk, RLE, norsk og flere – jeg kjenner ikke til læreverkene på videregående men jammen er det en del for de også.

GRATIS ut skoleåret 2011/2012, så har du digitale elever bør du kaste deg over dette nå!

 

Blås liv i de gamle maskinene igjen – Power to the people med Cantivo

I dag ble Cantivo lansert på nett. Det siste nye?

Meningen er at man via en server skal kunne logge seg på en maskin og deretter ha muligheten til å forflytte seg for å kunne fortsette arbeidet på en annen. Det er også meningen man skal kunne bruke de nedstøva gamle maskinene på skolene i Norges land med nytt giv, ettersom det ikke er maskinen du i utgangspunktet kjører fra, men programmet Cantivo på serveren. Serverplass må du kjøpe (eller selvsagt bruke en du har), men programvaren er per i dag registerert som OpenSource – det vil si GRATIS.

Ta en kikk på denne videoen da vel:

Slik har i alle fall jeg forstått produktet. Og det beste med det hele er at det er et norsk firma som har laget programmet. Hadde vært fint om Norge også kunne bidra med noe svært i den store vide nettverdenen, som ikke kun gikk på mobilapplikasjoner (les: Wordfeud – som jeg for øvrig spiller) men faktisk som et produkt for skoler, sykehjem, private aktører, næringsliv osv.

 

Si fra hvis du prøver, da! Vil gjerne vite hvordan dette fungerer i praksis!!

Wiki i skyene – nymotens prosjektarbeid!

Å arbeide i prosjektgrupper eller felles med et tema er ikke alltid like enkelt i skolen. Ofte krever det mer enn en lærer, ofte krever det materialbruk og ofte krever det at en må arbeide på en måte man absolutt ikke er komfortabel med, for eksempel for de elevene som synes det blir for mye å ha alle snakkende rundt seg eller for uoversiktlig. Det finnes mange av dem, og jeg skjønner dem godt – personlig mener jeg samarbeid ikke alltid er så bra som mange vil påstå. Hvor blir det av individet i et samarbeid, hvis individet er av typen som ikke klarer å arbeide så ustrukturert som kanskje et gruppearbeid kan være (særlig hvis gruppearbeidet er mest elevstyrt)?

Dette trenger ikke være noe problem hvis man tar i bruk noen av de digitale verktøyene som finnes. I dette innlegget vil jeg ta for meg bruken av wikier og hvordan wikier kan forsvares av læreplanen.

Hva er en wiki?

En wiki er en enkel måte å arbeide sammen på i skyene (altså på nett). Hyperlenker/koblinger, slik som jeg har brukt en del av i mine blogginnlegg, brukes til å navigere mellom ord som er av relevanse for en annen nettside. Det vil si at mens elev A arbeider med musikkhistorie fra middelalderen, kan elev B arbeide med musikkhistorie fra renessansen. Hvis elev B refererer til musikkhistorien fra middelalderen, kan eleven lage en hyperlenke til dokumentet eller siden som elev A arbeider med. Det samme kan gjelde hvilket som helst tema, og på denne måten skaper elevene sin egen prosjektoppgave om temaet.

Dette er hva wiki.org (det er en hyperlenke, for øvrig!) sier om wikier:

Wiki is a piece of server software that allows users to freely create and edit Web page content using any Web browser. Wiki supports hyperlinks and has a simple text syntax for creating new pages and crosslinks between internal pages on the fly. Wiki is unusual among group communication mechanisms in that it allows the organization of contributions to be edited in addtion to the content itself.

De fleste har vel gjort seg kjent med Wikipedia. Men vet du hvordan Wikipedia fungerer? Det handler om at du og jeg kan skrive inn det vi vet om et tema, så kommer en tredje person inn og skriver noe som kan være relevant for temaet. For eksempel kan hovedsiden om Edvard Munch inneholde mange hyperlenker, til maleriene, til andre kunstnere i perioden, til selve perioden osv. Dette fordi Wikipedia er bygd opp som en wiki; alle skal kunne skrive og delta og alle skal kunne henvise tilbake til det de ønsker. Slik får man delt kunnskap og mer kunnskap, og slik kan man samskrive i skyene.

Selv om jeg mener det er vel og bra med wikier, bør man også lære elevene at ikke alt som står på internett – det inkluderer Wikipedia – er sant. Fordelen med wikier er at man kan arbeide sammen og felles, uansett hvor man er i verden (får du til å gi lekser i å arbeide med en prosjektplakat, for eksempel?). Minuset er at man dermed kan få en utrolig stor mengde med informasjon man ikke vet om er helt sann eller ikke. Jeg anbefaler derfor alltid mine elever å sjekke om Wikipedia-siden de bruker som kildeliste er lukket for redigering, eller om informasjonen man finner der er nevnt andre steder som en sannhet.

Tilbake til wikier i skolen. Jeg fant en veldig fin filmYoutube som forklarer wikier på en veldig fin måte. Men hvordan kan man reelt bruke dette i skolen? Hvordan kan man tro at alt skal bli så mye lettere bare ved å ta i bruk et digitalt verktøy? Jeg er ikke den som sier det blir det. Jeg sier det kan bli det, men du som lærer må jo selvsagt ta hensyn til elevgruppen din, til tilgangen på datamaskiner i skolen og tilgangen til datamaskiner hjemme hos elevene. Men la oss nå si at følgende er oppfylt i din elevgruppe:

Du har en elevgruppe som er lettlærte når det kommer til datamaskiner – eller flertallet av dem er det

  • Du har en elevgruppe som kan arbeide med litt åpne rammer
  • Du har en elevgruppe som alle har datamaskiner hjemme – eller tilgang på det
  • Du har tilgang til et klassesett (eller to og to elever per maskin) med datamaskiner et par ganger i uken eller mer

Så må du legge en plan på hva du skal gjøre. Vi som arbeider som lærere må jo alltid legge halv- eller helårsplaner for faget vårt, og jeg gjør dette på følgende måte (uten at det betyr den måten fungerer for alle, men det er vel verdt et forsøk?):

  1. Det første jeg gjør er å bestemme meg for følgende: Hva har jeg lyst til å gjennomføre i klassen min i dette faget?
  2. Deretter må jeg se mer praktisk på det: Hvordan har jeg lyst til å gjennomføre dette? Og: Har jeg tilgang på materialene eller verktøyene jeg trenger?
  3. Deretter går jeg inn i læreplanen og leter etter mål som kan passe under det jeg vil gjøre. Finner jeg ikke mål for det, må jeg tenke annerledes når det kommer til punkt 1 og/eller 2.
  4. Til slutt lager jeg fagplanen. Hvor mange uker skal vi bruke på dette? Hva skal det resultere i?

Jeg går sjelden inn i læreplanen først, da er det i så tilfelle på grunn av mangel på ideer til hva jeg skal gjennomføre, eller jeg skal undervise i et fag som jeg ikke vanligvis pleier å undervise i og jeg har dermed ikke like stor kjennskap til faget.

Hvis jeg nå følger min strategi for å lage fagplan i kunst og håndverk:

  1. Jeg ønsker å få til et fordypningsprosjekt om norske kunstnere fra nasjonalromantikken i 7.klasse.
  2. Jeg har lyst å gjennomføre dette ved å ta i bruk wikier, forum, sammensatte tekster og få til et tverrfaglig opplegg med musikk og norsk. Skolen min har nok maskiner til at jeg kan låne en maskin per to elever i en lengre periode.
  3. LK06 sier følgende:
    For kunst- og håndverksfaget kan følgende mål inngå:
    sette sammen og vurdere hvordan skrift og bilde kommuniserer og påvirker hverandre i ulike sammenhenger (altså elevene kan lage sammensatte tekster)
    gjøre rede for hvordan sentrale kunstnere i nasjonalromantikken, renessansen, impresjonismen og ekspresjonismen på ulike måter har satt spor etter seg (altså jeg er innenfor temaet nasjonalromantikken, og elevene kan gjøre rede for disse sporene i wikien)
    For musikkfaget kan følgende mål inngå:
    framføre sanger og viser fra eldre og nyere tid (elevene kan spille inn sin egen stemme til den sammensatte teksten)
    gjenkjenne musikk fra historiske hovedepoker i kunstmusikken (fortsatt innenfor temaet nasjonalromantikk. Elevene kan dermed gi et større grunnlag for å presentere musikken i wikien)
    gi uttrykk for opplevelser i møte med verker av sentrale komponister fra kunstmusikken (kan bli beskrevet i wikien)
    For norskfaget kan følgende mål inngå:
    med egne ord referere og oppsummere hovedmomenter i en tekst (når elevene da lager sin egen wiki kan de bruke hva andre har skrevet, for eksempel i et leksikon, og summere dette opp til wikien)
    strukturere tekst etter tidsrekkefølge og tema og skape sammenheng mellom setninger og avsnitt (også noe jeg tror er viktig å ha med i en wiki – ellers kan det bli mye rot!)
    mestre ortografi, tegnsetting, variert ordforråd og bruk av ulike setningskonstruksjoner (igjen et mål som passer for wikien)
    bruke digitale skriveverktøy i skriveprosesser og i produksjon av interaktive tekster (passer både for wiki og for sammensatt tekst)
    bruke bibliotek og digitale informasjonskanaler på en målrettet måte (målet er jo å lage ferdig en wiki som man kan dele med resten av skolen som en fullstendig side)
    forklare opphavsrettslige regler for bruk av tekster hentet fra Internett (det kan godt være at elevene møter på tekster, videoer og musikk de ikke får lov til å bruke eller til å bygge inn i wikien sin. Da er det viktig at elevene på forhånd og mens de arbeider lærer hvorfor det er slik, og ikke minst lærer seg å henvise til originalforfatteren)
    lage sammensatte tekster med bilder, utsmykninger og varierte skrifttyper til en større helhet, manuelt og ved hjelp av digitale verktøy (for den sammensatte teksten)
    bruke estetiske virkemidler i egen tekstproduksjon (både for sammensatt tekst og wiki. En nettside kan bli veldig kjedelig å lese for de søte små hvis det er tekst opp og ned, uten bilder eller video.)
    Det skal også sies at det mest sannsynlig er mange flere mål, også i andre fag, som kan omhandle dette temaet.
  4. Så må jeg lage fagplanen. Selvsagt er dette i kombinasjon med andre temaer i kunst og håndverk, men slik ser planen ut for dette temaet:

Og vips så har jeg forsvart bruken av wikier og sammensatte tekster med mål fra læreplanen. Og jeg er 100 % sikker på at jeg også forsvarer de fem grunnleggende ferdighetene: Elevene må finne frem til relevant informasjon og lese denne før de kan skrive den inn i wikien, de må følge en viss algoritme (regne) for å få ting til å gå opp, de må være munnlige i den sammensatte teksten og de er digitale som bare juling.

Wikier kan også brukes i samfunnsfag, for eksempel når elevene arbeider med historie eller med land. I naturfag, for eksempel for å forklare bergarter eller hvordan kroppen fungerer. I RLE for å forklare religioner. Wikier kan brukes i alle fag, og det er bare å prøve. Da kan du i det minste si «Jeg prøvde, men det fungerte ikke» eller «Jeg prøvde, og det fungerte» og deretter ta stilling til om du vil gjøre det igjen eller anbefale det til andre lærere. Ikke vær den som ikke tør å prøve, for hvordan forsvarer du det til elevene dine som ikke forstår hvorfor den andre klassen får være så veldig digitale mens din klasse ikke får?

Erfaringer med datamaskinen i klasserommet er mange, jeg har noen og du har noen. Wikier er uansett noe en bør ta seg bryet med å sjekke ut, for er en ikke helt stø i faget en er satt til å lære fra seg (for eksempel er jeg musikklærer og kunst- og håndverkslærer, men mitt svake punkt er instrumenter og kunsthistorie. Har brukt elevprosjekter via digitale verktøy å få til begge deler, og jeg tør å være veileder!). Det kan føre til gode elevpresentasjoner og at en selv lærer. Wikier er en måte å bygge kunnskap på sammen uten å tygge i hjel diskusjonen eller å bruke penn og papir.

Her er noen sider dere kan ta i bruk i wiki-lagingen:

PBWorks

Wikispaces

How to start a wiki

Tankekart man kan lage felles:

Freemind

Mindomo fra CreazaEducation

Hvordan bruke tankekart felles

Ta også gjerne en kikk på siden til min medstudent @mallyjohnsen som lager en wiki som sitt PLN.

Lykke til med wikien din, og gi meg gjerne en tilbakemelding på hvordan det fungerte og hvilke verktøy dere brukte!

Ikkje skuld problema til norskfaget på nynorsken!

Det byrjar å bli lenge sidan nynorsk og bokmål vart jamstilte målføre. Ein skulle nesten trudd at sidan det er så lenge sidan, er både norsk ungdom, norske lærarar og det norske folk generelt vande med å bruke begge målføra. Slik er det ikkje. Lærarar, politikarar og elevar har alle meiningar både for og i mot sidemålet. Nynorsk har blitt eit minoritetsspråk blant sine eigne, diverre. Eksamensresultata frå den vidaregåande skulen syner ein middels karakter i begge målføra.

Eg vil i dette innlegget sjå på kva som kan vere årsaka til desse dårlege resultata. Ein skulle jo trudd at ein klarte å få ein betre karakter i sitt eige morsmål, enn til dømes i engelsk og spansk. Eg vil sjå på norskfaget som heilskap, Læreplanen for Kunnskapsløftet 2006 og tidlegare læreplanar, bruken av nynorsk i skulen og i lærarutdanninga, samt andre høve som kan ha vore med å påverke desse resultata.

Er det nynorsken som er problemet i norskfaget, og som fører til dårlege eksamensresultat?

Norskfaget – eit filtreringsfag for fagpersonell?
Å lære norsk er eit av dei elementære tinga for born som bur og veks opp i Noreg. Til og med dei som flyttar hit, må lære seg språket vårt. Det er eit av dei viktigaste faga i skulen, og tek størst plass på timeplanen. Dei andre faga ein gjerne nemnar som særskild viktige, er engelsk og matematikk. Likevel har norskfaget godt over 500 fleire timar i løpet av grunnskulen, enn kva matematikk har. Engelsk vert nedprioritert; norskfaget har over tre gonger så mange timar i løpet av grunnskulen enn kva engelsk kan rutte med (Fag- og timefordelinga, LK06). Desse tala vitnar om eit stort fag, eit fag som tydelegvis er så pass viktig i skulen at det går alle andre fag ein høg rang. Timetalet er naudsynt – nokre vil seie for lite – men det er slik faget står i dag. Spørsmålet som dukkar opp, er vel gjerne kor vidt timetalet hadde vore reelt dersom faget var mindre. Er det faget som er for stort, eller er det timane som er for få?  Sveinung Nordstoga har peika på fem utsegner om norskfaget, der størrelsen er eit av dei:

Disiplinmangfaldet gjer faget vanskeleg, men samstundes ligg her eit stort potensial i å oppdage samanhengar. Oppdagar ein det som bind faget saman i emnejungelen, har ein kome eit stykke på veg i å tileigne seg norskfaget. […] og det set store krav til at formidlaren av faget utviklar eit fagsyn, der ein vektlegg dei sidene ved faget ein finn føremålstenelege, og vel emne deretter. (Nordstoga: 2003:19)

Slik eg forstår det, av sitatet ovanfor, er det opp til sjølve læraren å filtrera ut dei viktige og meir uviktige emna i norskfaget. Dersom alle lærarane gjer dette subjektivt, slik ein gjerne kan tolke Nordstoga, vert det utruleg forskjell på kva elevane rundt i Noreg lærer og ikkje lærer i faget. Eg diskuterte dette med ein kollega av meg, som er i mot å bruka nynorsk som målføre. Ho meinte ein burde bruke meir tid på venndiagram, læringsskjema og tankekart, enn kva ein burde på Ibsen, sjangerlære og skrivetrening. Eg meiner det totalt motsette. Dersom alle lærarane i Noreg som underviser i norsk sit med forskjellige meiningar, får ein eit fag som varierer frå stad til stad. Er det ynskjeleg? Er norskfaget for stort, og dette difor årsaka til dårlege resultat?

Norskfaget blir for stort, for vagt og for utydeleg i informasjonsmengda, i tillegg til at alle har meir eller mindre gode eller dårlege erfaringar med ein norsklærar, eller med norskfaget.[…] (Nordstoga: 2003:31)

Merete Stensby skreiv eit innlegg i tidsskriftet Norsklæreren  at norskfaget er for stort for timetalet sitt. Ho påpeikar at dei fleste norsklærarar nok ynskjer å få til alle måla, men at ein må berre innfinna seg med at norskfaget er for stort for tida det har fått (Norsklæreren nr 1/2011).

For våren 2011 vart gjennomsnittskarakteren på norsk hovudmålseksamen i den vidaregåande skulen, 3.0 nasjonalt. Sidemålskarakteren vart 2.9. Grunnskuleresultata syner eit litt anna høve; hovudmålskarakteren ligg på 3.6 medan sidemålskarakteren ligg på 3.2 (Udir). Begge høva syner eit for dårleg resultat, i mine auger. Kvifor klarar ikkje eleven å få til eit betre resultat i sitt eige morsmål? Det er jo tydelegvis ikkje særleg skilnad på hovudmål og sidemål; ein kan ikkje skulde på målføret. Er det norskfaget som er for stort, eller læraren som er for dårleg? Legg ein til rette for dårleg norskundervisning, når det er læraren sjølv som må filtrere? Subjektive meiningar vert vektlagd, sjølv om det gjerne ikkje er det pedagogiske riktige å gjere.

Skriving og lesing er læreplanfesta!
Både skriving og lesing, som jo er ein stor del av norskfaget, er definert som ein grunnleggjande ferdigheit og skal brukast i alle fag. Ein kan jo difor setje spørsmålsteikn ved dei dårlege eksamensresultata, når eleven skal bruke lesing og skriving i alle fag. Og korleis skal læraren filtrere? Skal han tenkje kva han sjølv fann matnyttig seinare i livet, eller skal han peile elevane inn på emne som er relevante for eksamensoppgåvene? Dersom ein vel det siste, bør ein ikkje då lære elevane å skrive innanfor diverse sjangrar, framfor å lære dei å lage tokolonnenotat og personkart som ein sjølvstendig del av norskfaget? Bør ein ikkje ta seg av desse tinga – altså sjølve strategiane – i andre fag og la norskfaget handle om norsk?

Synnøve Matre peikar på skriftleg kommunikasjon som ein nøkkelkompetanse i dagens samfunn (Matre (red): 2006:10):

[…] Skriving har overtatt i mange kommunikasjonssituasjonar der ein før brukte munnleg språk. Det blir skrive meir enn nokon gong før, både fagleg og privat, i utdanning og arbeidsliv. Vi sender e-post og SMS, skriv instruksjonar og rapportar, deltar i nettdiskusjonar og chatgrupper – for å nemna noko. […] (Matre (red): 2006:10)

Det Matre nemner her, er særs viktig uansett kva for yrke ein vel seinare i livet. Uavhengig om ein har eit handverksyrke eller eit akademisk yrke, kjem ein til å måtte skriva slike ting Matre nemner – og særs lite tankekart og læringsskjema. Dette er strategiar, i mine auger, elevane berre får brukt gjennom skulegongen og ikkje vidare i livet. Spørsmålet dukkar opp på ny; er det verkeleg nynorsken som er problemet med norskfaget i dag?

Viss ikkje nynorsk, kva då?
Det verkar som, for meg, at det er lærarane som er dei som ropar høgast når det kjem til å halde på eller fjerne nynorsk som sidemål. Her er det særleg lærarar med bokmål i si eiga grunnopplæring som er negative, skal me tru Riksmålsforbundet:

Gruppen lærere som selv har nynorsk som hovedmål, skiller seg ut med andre holdninger. Ikke uventet er det et stort flertall blant dem som er mest positive til sidestillingen av bokmål og nynorsk. Her er 83% enig i læreplanens sidestilling av nynorsk og bokmål, mot 45% totalt. […] (Riksmålsforbundet)

Tala vidare er òg som forventa. Lærarane med bakgrunn frå nynorsk er langt frå like negative til sidemålsfilosofien, som dei med bokmålsbakgrunn. Igjen tenkjer eg attende på diskusjonen eg hadde med min kollega: Er det lærarane som ikkje klarar å skilje ut kva ein skal lære og ikkje, i norskfaget – og difor gjer faget for stort og tungt for seg sjølv? Er det lærarane som gjer feilen? Er verkeleg sidemålsspørsmålet det viktigaste?

– Eg har opplevd å få nye lærarstudentar som kjem til oss utan å vite skilnaden på subjekt og substantiv, og den nye ordklasseinndelinga har dei aldri hørt om ein gong […] – Det inneber at vi må starte undervisninga heilt på skratch. Grammatikk er eit fokusområde på mellomtrinnet. Det kan nesten verke som om fleire av studentane ikkje har vore borti emnet etterpå. (Norsklæreren nr. 3/2011:13)

Denne utsegna kjem frå Anne-Lise Wie, som i 14 år har utdanna nye norsklærarar ved Høgskulen i Nesna. I følgje ho er det ikkje berre i grunnskulen og i dei vidaregåande skulane norskfaget er for stort for timetalet sitt; også på høgskulenivå har norskfaget for få timar i forhold til pensum og planar (Norsklæreren nr. 3/2011:13). Viss det også her er problematisk med størrelsen på faget versus timetalet det har fått, må ein kanskje sjå vekk frå sidemålsdebatten og heller gå inn i læreplanen for å leite etter årsaker? Er det vesentleg å diskutere sidemålet i det heile, når ein har eit så stort fag uavhengig av sidemålet?

I stortingsmeldinga Språk bygger broer vert det lagt fram at 14 prosent av det totale elevtalet i grunnskulen hadde nynorsk som hovudmål. I same stortingsmeldinga står det at

Elever med nynorsk som opplæringsmål leser nynorsk og bokmål parallelt fra de begynner å lese, og får dermed en tidlig start i begge målformer. En slik tidlig start er ikke like opplagt for elever med bokmål som opplæringsmål. […] I en undersøkelse fra Utdanningsdirektoratet i 2006 gir elever som har begynt tidlig med nynorsk som sidemål […] uttrykk for at de liker sidemål bedre enn elever som har begynt sent. […] Elever som svarer at de har lært en del eller mye nynorsk på ungdomsskolen, er mer positive til nynorsk. […] (St.meld.23 Språk bygger broer: § 4-2)

Korleis kan ein då finne årsaka til dei dårlege karakterane? Det kjem jo tydeleg fram at nynorsk er noko dagens ungdom kan vere positive til, så lenge dei byrjar tidleg og får god opplæring. Lærarutdanninga melder om for få timar til faget, det same gjer grunnskulen og dei vidaregåande skulane. Konsekvensane av dette vert ein evig spiral, med svakt rusta nyutdanna lærarar som skal lære opp elevar i to målføre – der majoriteten har bokmål som hovudmål. Denne majoriteten har, som det kjem fram av Stortingsmeldinga, ikkje like kriteria som dei med nynorsk som hovudmål, og det er difor ikkje langt mellom kvar negative haldning til nynorsken. Bokmålselevane er avhengig av ein tidleg start med sidemålet, skal me tru Stortingsmeldinga, og med nyutdanna lærarar som har låg kompetanse i norskfaget vil ein kanskje ikkje klare å snu desse haldningane – uansett kor tidleg ein startar.

Eit anna spørsmål som dukkar opp, etter å ha lese saka om elevane ved Tokke skule, er kor vidt lærebøkene på nynorsk må endrast. Elevane i 6.klasse ved Tokke skule deltok i Nysgjerrigper-konkurransen 2009/2010 med språkfeil i norskbøkene som utgangspunkt. Læreverket dei brukte var Ord for alt 6, nynorsk utgåve, frå Cappelen Damm forlag. Klassen laga seg fleire hypotesar, der ein av dei var at dei kom til å finne mellom 20 og 30 skrivefeil i læreverket. Hypotesen stemde. Arbeidet klassen gjorde, førte til nye norskbøker for alle 6.klassingar som brukte læreverket (Språknytt nr. 3/2010:14-15). Finns det like mange feil i alle nynorske læreverk, er sjølvsagt dette ein medverkande årsak til dårlege eksamensresultat.

Då mobiltelefonane kom på marknaden for folk flest på slutten av 1990-talet, opna dette for endå ein påverknad for det norske språket. Plutseleg kunne ein sende korte beskjedar til kven som helst, så lenge dei hadde ein mobiltelefon sjølve. Dette førte til ein ny type språk i Noreg; sms-språket. Ord vart forkorta for å få plass til heile beskjeden. Ein brydde seg ikkje med å skrive grammatisk rett, sidan ein gjerne berre hadde plass til dialektord likevel. Ungdom og unge vaksne byrja å skrive meir og meir dialekt til vanleg. Sms-språket sneik seg sakte men sikkert inn i norskteksten . Det opna nok samstundes for omgrepet Ungdomsspråk i den norske skulen, eit språk ein snakkar når ein er ungdom; ein brukar mange slangord, småord og fyllord, mykje banning, engelske ord og uttrykk og som snur ryggen til dei tradisjonelle dialektane (Haslund: 2006:9):

[…] liksom blir til leom og sjønner du hva jeg mener til sjao mener […] de øver seg på uformelt og engasjert voksenspråk, og mens ungdommer øver seg, overdriver de […] (Haslund: 2006:128-129)

Den sterke påverknaden frå sosiale medium og liknande nettstader dei siste åra har vel heller ikkje vore berre ei positiv oppleving for norskfaget. Ungdom bloggar, dei har “alle” ein profil på facebook, og somme tek seg gjerne tid til twitter. Youtube og Spotify vert flittig brukt. Vert desse media brukt strukturert og med ein visjon bak, kan ein lukkast med å få inn god setningsoppbygging og god rettskriving i begge målføra, men det skal nærast sjølvdisiplin til både frå lærar og elev. Nokre skular og kommunar har gjort det umogleg for elevane å kome inn på visse nettstader, men dette vert ikkje like lett å gjennomføre i den vidaregåande skulen – eller i høgskulen. Elevar vert distrahert og freista til å vitje desse nettstadene, og ofte er lærarane redde for konsekvensane av å ta slike nettstader i bruk pedagogisk:

Den nye teknologien stiller svært store krav til lærerne, de må være faglig dyktige og samtidig ta opp konkurransen med elevenes kontinuerlige oppdateringer på Facebook. Selv om flertallet av lærerne i undersøkelsen [Klasseledelse i teknologitette klasserom (Norsk Lektorlag)] så seg selv som digitalt kompetente, følte de fleste seg tryggest i undervisningssituasjonen uten bruk av PC fordi det var lettere å ha kontroll med elevenes aktiviteter. […] (Liv Berit Tessem, Aftenposten)

Kombinert med påverknaden sms-språket og ungdomsspråket har hatt, er det tydeleg at norskfaget har hatt sitt å stri med dei siste åra. Viss elevane tek med seg alle desse inntrykka til eksamen, er det ikkje vanskeleg å sjå korleis dette åleine kan ha påverka eksamensresultata. Somme vil kanskje argumentere andre vegen; sms-språk, ungdomsspråk og nye inntrykk frå verdsveven er med på å forma ungdommen sin identitet i forhold til språk – men kva hjelp vel det når det er klåre retningsliner for kva for eit språk me skal skrive? Nynorsk og bokmål – ikkje dialektar, ikkje sms-språk, ungdomsspråk eller inntrykk ein har fanga opp.

Konklusjon
Problemstillinga mi var om kor vidt det var nynorsken som var problemet med norskfaget. Slik det ser ut for meg, er det ikkje nynorsken som er problemet i norskfaget i dag. Ein har så mange andre problem ein må sjå på før ein vel å sjå på sidemålet, tykkjer eg. Dette kjem fram av oppgåva mi; norskfaget er for stort og for tungt, lærarane må sjølve filtrera ut uviktige ting og lære frå seg dei viktige – og her er faktisk den subjektive meininga ikkje å koma i frå. Nynorsk er blitt meir og meir eit minoritetsspråk, med berre 14 prosent av dagens elevar som nyttar språket som hovudmål. Eksamensresultata i hovudmål og sidemål er likevel ikkje så forskjellige, difor må årsaka til resultata kome frå andre stader enn at me har to målføre. Digitale medium, mobiltelefonar, læreverk og anna litteratur samt bokmålsundervisning til innvandrarar og til- og fråflytting har nok satt sine spor i eksamensresultata i norskfaget. For nynorsken er det kanskje ekstra synd, sidan ein på denne måten klarar å danne fleire argument mot nynorsken som målføre.

Skriving og lesing skal inn i kvart einaste fag som ein grunnleggjande ferdigheit. Norskfaget tek over seg for mykje i forhold til timetalet. Ein bør kanskje arbeide med strategiar som ein berre får bruk for i skulesamanheng, i andre fag enn norsk. Norskfaget bør kanskje vere eit reint fag som tek for seg sjangrar, skrivetrening og lesing på barneskulen. På ungdomstrinnet bør dialektar kome inn ved sidan av dei andre nemnde. Og sjølv om LK06 har fleire mål som omhandlar nynorsk enn kva L97 hadde, er ikkje dette nødvendigvis ei forbetring. Når ein skal ha lærarar som vel ut kva som er viktig og ikkje, vil ein få, ein eller annan stad i skuleringa, ein negativ konsekvens.

Lærarar er blant dei viktigaste personane i eit born sitt liv, og med dårlege haldningar til eit fag eller eit emne, er det sjølvklart at motivasjonen til elevane fell. Lærarane med nynorsk som bakgrunn syner ein positiv haldning, medan dei med bokmålsbakgrunn er meir negative. Sidemålsdebatten er ikkje daud. Den kviler ikkje ein gong. Elevar, foreldre, lærarar, rektorar og ikkje minst politikarar er alle til stadigheit inne i ein heit debatt om kor vidt ein bør gjere noko med sidemålsopplæringa eller ikkje. Dette får meg til å lure på om desse elevane, foreldra, lærarane og politikarane er blinde for alle dei andre aspekta av norskfaget som heller bør takast opp til evaluering. Kva med å leggje sidemålsdebatten i koma for ein periode, og heller konsentrere oss om korleis me kan få inn læreplanmåla i opplæringa for norskfaget – ikkje for nynorsk og for bokmål som om dei var to separate fag? Ein utopi, kanskje.

(Eksamensinnlevering i Nynorsk i opplæringa 1 ved Høgskulen i Volda, hausten 2011. Karakter: B. Versjonen er forkorta.)

Kjelder:

Haslund, 2006: Ungdomsspråk, Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.

Matre (red.), 2006: Utfordringar for skriveopplæring og skriveforsking i dag, Tapir Akademisk Forlag.

Nordstoga, 2003: Inn i norskfaget: Om faget, debatten og didaktikken, Abstrakt forlag AS.

Omdal & Vikør, 1998: Språknormer i Norge: Normeringsproblematikk i bokmål og nynorsk, Cappelen Akademisk Forlag AS.

Ongstad, 2004: Språk, kommunikasjon og didaktikk: Norsk som flerfaglig og fagdidaktisk ressurs, Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.

Norsklæreren, nr 1, 2011, utgjeven av Landslaget for norskundervisning (LNU), ansvarleg redaktør: Astrid Elisabeth Kleiveland

Norsklæreren, nr 3, 2011, utgjeven av Landslaget for norskundervisning (LNU), ansvarleg redaktør: Astrid Elisabeth Kleiveland

Inkompetente lærere foran datamaskinen?

I Læreplanen for Kunnskapsløftet 2006 er hvert fag – fra 1.klasse til videregående – beskrevet med fem grunnleggende ferdigheter. Å kunne bruke digitale verktøy er en av disse ferdighetene – ikke digital kompetanse (Udir):

[…] Kompetanse omfatter både evnen til å motta og forstå og evnen til å uttrykke seg og produsere. […] Ferdighetsbegrepet er et snevrere begrep, som omfatter praktiske ferdigheter og ikke forståelse og holdninger. […] Digital kompetanse innebærer å kunne bruke digitale verktøy og ha en tilstrekkelig forståelse av teknologien til å kunne fungere i og påvirke samfunnet. (Bjarnø m.fl. 2009:15)


Begrepet digital kompetanse er vanskelig å definere, gjerne særlig i skolesammenheng. Man kan ikke som lærer lære elevene hvordan de laster ned “gratis” musikk og film – ettersom dette blir ansett som en kriminell handling. Samtidig kan man ikke kreve eller forvente at elevene skal betale for det de laster ned (slik som for eksempel via iTunes), ettersom skolen skal være gratis. Lærerne må legge til rette for bruk av IKT på en didaktisk god måte (Bjarnø m.fl. 2009:16):

[…] Oppgaven er nettopp å finne nye, engasjerende måter å formidle teknologiforståelse som oppleves relevante. […] Det vesentlige er at kompetente lærere har hånd om denne formen for dannelse, som bør utvikles gjennom hele skoletida. (Østerud (red.) 2009:179)

Digital kompetanse kan dermed forstås av definisjonen til Bjarnø m.fl., nemlig at elevene skal kunne bruke digitale verktøy og ha en tilstrekkelig forståelse av teknologien til å fungere i og påvirke samfunnet . Det er opp til skolen og lærerne å finne eller lage opplegg som kan passe inn i denne definisjonen – både på et pedagogisk, didaktisk og interessant plan.

De aller fleste skoler i Norge – om ikke alle – bruker i dag en nettbasert læringsplattform (LMS) som ClassFronter og It’s Learning. Det opptrer som lærerens viktigste kontakt med elevene utover skoledagen – men kontakten er ikke i form av aktiv kommunikasjon. Læringsplattformen fungerer først og fremst som et postkontor i følge Schwebs, der læreren sender ut oppgaver og arbeidsplaner, og elevene leverer inn besvarelser (Østerud (red) 2009:97). Likevel viser rapporten fra ITU Monitor 2009 en annen trend:

[…] Tendensen i årets undersøkelse viser likevel at der LMS-ene er i ferd med å bli integrert i en utvidet faglig praksis, gjør elevene det signifikant bedre på prøven i digital kompetanse.[…] (ITU Monitor 2009:15)

Læreren skal kunne så mye mer i dag enn hva yrket krevde av deg for 30 år siden. I dag møter læreren på sannheter som endrer seg fra dag til dag, nettopp på grunn av bruken av internett og datamaskiner. Læreren er ikke lengre oraklet i klassen – den rollen har internett tatt over:

[…] Det er forventet at en moderne profesjonell lærer har kompetanse på områder som konfliktløsning, vurdering av individuelle behov og læringsstiler, faglig og sosial veiledning. I tillegg skal læreren mestre de ulike fagene og kjenne fagenes egenart. […] (Bjarnø m.fl. 2009:15)

Skolen investerer i dugende datautstyr – riktignok sjeldent nok til hver elev i hver klasse – og glemmer å investere i dugende datakunnskap for sine ansatte. Datautstyret støver ned, og tre av fire lærere i grunnskolen bruker ikke datamaskiner i undervisningen (Aftenposten). Læreplanen for Kunnskapsløftet har stilt krav til lærerne – men følger ikke opp, i følge rektor Solfrid Grøndahl (Aftenposten).

En læringsplattform og dugende datautstyr alene, uansett hvordan det blir brukt, er ikke nok til å si at skolen har en god digital kompetanse. Det må satses på vedlikehold av kunnskap og tilbud om ny kunnskap for lærere, og ikke minst bør det fysiske utstyret på skolen være i god stand. Lærere er forvirret over hva datamaskinene kan brukes til i undervisningsøyemed, skal vi tro Leif Måsvær ved Universitetet i Stavanger. Han mener at elever ofte er flinkere enn lærere i bruk av data (NRK). Noe sannhet er det nok i dette, da det er rimelig å anta at omtrent alle elever som vet sin vei rundt i den store vide weben, har brukt datamaskinen på skolen til andre ting enn undervisning (Budstikka).

Norge ligger høyt oppe på statistikken for datautstyr og oppkobling til nett. Vi ligger lavere når det gjelder å ta utstyret i bruk i undervisningen (Ludvigsen & Hoel (red) 2005:227). Læreren har selv gått over til å bli den som må lære, men hvor den skal lære fra – det er det ingen som vet. Etterutdanningskurs og planleggingsdager går ofte på det teknologiske av datamaskinen, fremfor faktiske løsninger, programvare og oppdateringer læreren per i dag lærer av elevene eller av andre lærere (Ludvigsen & Hoel (red) 2005:229):

Hos lærerne i studien er det positiv sammenheng mellom resultat på prøve i digital kompetanse og hvor mye tid de bruker ved datamaskinen. […] Lærerne i ITU Monitor 2009 er mest fornøyd med egen kompetanseheving i IKT gjennom prøving og feiling samt kollegaveiledning. (ITU Monitor 2009:5)

Lærerne må altså bruke tid på å prøve og feile, samt lære hverandre datasystemer – tid som kunne vært brukt på å planlegge undervisning i tråd med programvaren eller å delta på et mer interaktivt plan via IKT med elever. Det er ikke bare læreren som lærer, som bruker tid, det er også læreren som lærer fra seg. Og selv om sistnevnte gjerne opprettholder sin kunnskap på denne måten, ville det jo være mer gunstig i en undervisningssammenheng om denne kunnskapen ble opprettholdt ved å lære fra seg til elever fremfor lærere.

For noen lærere er datamaskiner og internett fortsatt nærmere Science Fiction enn realisme – uansett hvor mye Grøndahl mener det er for lettvint å skylde på lærerne. Min mening er at også vi må ta vår del av støyten – det er hva det er, aksepter det og gjør noe med det.

Les også: – Jeg jobber med dinosaurer!, Utdanningsforbundet og KS blir ikke enige om ny arbeidstidsavtale og «Vi lærer ikke for skolen, men for livet» – om lærere, intelligens og lønn

Kilder:

Bjarnø m.fl., DidIKTikk: Digital kompetanse i praktisk undervisning, Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS, 2009

Ludvigsen & Hoel (red.), Et utdanningssystem i endring: IKT og læring, Gyldendal Norsk Forlag AS, 2005

Østerud (red.), Enter: Veien mot en IKT – didaktikk, Gyldendal Norsk Forlag AS, 2009