Hvordan kan man unngå å se at ei jente på åtte år ligger begravd under tre andre barn som fyller jakka hennes med snø?

Jeg har egentlig mye jeg skulle ha sagt om dette temaet. Men la oss gjøre det kort, slik at jeg kan komme til sakens kjerne: Jeg ble mobbet, fra og med de første årene på barneskolen, til jeg gikk ut av videregående. Mine søsken kan fortelle lignende historier som meg. Jeg fortalte ikke om mobbingen til noen, foruten en gang hvor rektor skulle utvise meg fordi jeg hadde slått til en medelev. Medeleven kom på skolen dagen etter med et blått øye. Jeg hadde slått henne over kjaken, på andre siden av ansiktet. Blåøyet var sminket på. Da var det nok.

Det holder. Jeg trenger ikke utdype dette ytterligere, jeg ble mobbet og ferdig med det. Det jeg nå vil fortelle, er meget, meget viktig:

Inspeksjonen du, lærer, har ute i friminuttet, er ikke for å plage deg.

Den er der for at elever, som jeg en gang var, skal slippe å føle seg utrygge på skolen, slik jeg gjorde. Lærerne på skolene jeg har gått på var for opptatte med å enten drikke kaffe inne på pauserommet – for de hadde jo vindu ut mot skolegården – eller å gi anmerkning til flest mulig røykere i løpet av et friminutt. Og du kan faktisk aldri følge nok med i denne sammenheng. Barn er noen luringer.

Jeg misliker sterkt å ha inspeksjon i friminutt. Særlig hvis jeg ikke har kaffe med meg.

Men jeg har inspeksjonen min fordi om, jeg. Er det andre lærere ute i samme område som meg, sørger jeg for å gå et sted hvor det ikke er lærere. Området skal i alle fall være bra oversiktlig før jeg holder meg rundt kollegaene mine når jeg er ute i slikt ærend.

Men er det noe jeg misliker sterkere enn inspeksjon, er det lærere som har inspeksjon som ikke følger med. De som prater med andre lærere som er ute. De som leser nyheter på telefonen sin i stedet for å følge med på elevene. De som gjør noe som helst annet mens de har inspeksjon, enn å følge med på elevene.

Det var nemlig stort sett i friminuttene medelever mobbet meg. På skoleveien hjem. Jeg sa aldri noe til noen, bortsett fra den ene gangen, fordi de voksne måtte jo se hva som skjedde! Hvordan kunne de ikke det? Hvordan kan man unngå å se at ei jente på åtte år ligger begravd under tre andre barn som fyller jakka hennes med snø? Hvordan kan man unngå å se at ei jente på tretten blir bært ut av skolegården av fire gutter som vil kaste henne i vannet? Hvordan i helvete er det mulig å ikke se at en jente på elleve blir banket opp på tjukkasen i gymsalen, slik at hun kommer hjem med blåmerker på armer og bein? Hvordan kan man unngå å se slikt? Man ser ikke slikt hvis man ikke følger med.

Jeg blir faktisk forbannet når jeg ser eller hører om lærere som gjør noe annet enn å følge med på elevene. At man ser på telefonen en gang i blant eller at man plutselig fikk en ekstremt viktig mail eller telefonsamtale, forstår jeg også. At man kan prate sammen med andre voksne som er ute en gang i blant, har jeg også full forståelse for. Men at man ikke har elevene som sitt hovedfokus når man har inspeksjon, det har jeg verken forståelse eller aksept for. Det gjør meg faktisk utrolig sinna.

For et år siden var jeg på skolebesøk i London. Der ble en av lærerne evaluert av en av sine overordnede i en undervisningsøkt. Evalueringen hadde betydning for den videre jobben din og hvilken oppfølging eller posisjon du eventuelt ville få tilbud om. Etter timen fikk vi anledning til å stille spørsmål til den som hadde evaluert læreren. Jeg stilte følgende spørsmål:
Some teachers might find it offensive that someone wants to assess them like this, and use their education and training as an arguement to protest against the assessment. What is your opinion on that?

I find that truly arrogant. I find it arrogant to believe you cannot improve or to believe that everyone has the same impression of you as you do.

Og her er sakens kjerne. I denne saken, og i flere av temaene jeg har skrevet om på denne bloggen. Du, og jeg, må innse at vi gjør feil. Du, og jeg, må innse at vi kan gjøre bedre. Du, og jeg, må innse at vi kan trenge input fra andre i blant. Jeg nekter å gå med på noe annet.

Og så må både du og jeg, og alle andre lærere der ute, innse at når vi har inspeksjon har vi inspeksjon for elevenes beste, ikke for vårt verste.

 

 

 

 

 

Reklamer

Det er ikke IKT som har feilet, det er du.

Jeg blir irritert. Jeg blir sinna, og jeg er ikke sinna på mine egne vegne.

Jeg er sinna på vegne av din sønn, på vegne av din datter. Jeg er sinna på vegne av elevene du har i klasserommet ditt. Jeg er sinna på vegne av lærerne du har ansatt, og på vegne av alle rektorne som sitter gjemt inne på et kontor nedlesset i økonomiarbeid og kommunale planer.

Det siste året har jeg lest og hørt positive og negative kommentarer om digitale læremidler i skolen. Og som med alt annet, er det oftest det negative som henger igjen.

IKT i skolen har feilet, sies det. IKT i skolen har feilet, men jeg mener det er pinlig og en burde skjemmes, når en ikke bedriver årsaksanalyse på hvorfor IKT i skolen har feilet.

IKT i seg selv har ingen egen vilje. Det har ingen sunn fornuft, men det er i kontinuerlig utvikling. På skolen lærte jeg at det er menneskelig å feile. Og hvis det å feile krever egen vilje, da må en slutte med å si at det er IKT som har feilet i skolen.

Det er nemlig dere som forvalter økonomien i kommunen som har feilet. Når dere velger å bruke pengene fra staten, penger som burde gått til skolen, på veiarbeid og nedbetaling av gjeld. Når dere ikke satser på skolen, feiler dere. Dere satser kanskje på PALS, ZERO, VFL, NyGiv og andre flotte program designet for skolen, og tenker sådan at dere har jo satset. Da har jeg en liten hemmelighet å fortelle dere:

Det er bra med stang og snøre for å fiske, men det hadde jammen vært fint med en krok også slik at fisken faktisk biter.

Hvorfor skal det være slik, at i arbeidslivet hvor man trenger en datamaskin for å utføre arbeidsoppgavene, så får man en maskin fra arbeidsgiver – mens i skolen skal tjue elever dele på to?

Du, rektor, du har også feilet. Når du ikke viser ovenfor lærerne i skolebygget at IKT er viktig, når du ikke viser det utrolig kule man kan gjøre med Screencast-O-matic eller Sketchbook Express og når du ikke våger å prøve. Da har du, rektor, feilet. Hvordan kan du i det hele tatt forvente at lærerne i skolebygget skal bruke maskinene du har kjøpt inn, hvis du selv gir blaffen?

Og du, lærer, du har også feilet. Det vil aldri, aldri, aldri fungere å drive undervisning på samme måte som du gjorde før IKT fikk en plass i skolen. Og læreplanen som du skal følge (ikke lærebøkene!) sier at IKT skal være en del av alle fag – det er faktisk en grunnleggende ferdighet å bruke digitale verktøy. Selv om du avskyr teknologien som pesten, er det din plikt å sette deg inn i hvordan den fungerer. Det er en del av ditt samfunnsmandat som lærer. Du kan ikke si til elevene dine at de skal få de siste fem minuttene av timen til å gå på pc-en.

For om du bruker IKT som en belønning, vil IKT aldri bli mer enn nettopp det: En belønning. Belønning er noe jeg gir til bikkja når hun endelig får til trikset jeg har prøvd på å lære henne i ukesvis.

Så til dere, mor og far, dere feiler også. Så lenge dere også ser på IKT og digitale verktøy som en belønning, vil poden din ha mindre sjanse for å kunne bruke pc-en eller nettbrettet som et arbeidsredskap. Tulla di vil spille Candy Crush og lese moteblogger på nettbrettet i stedet for å lage geometriske figurer til matematikktimen eller tidslinje til samfunnsfagtimen. Så lenge dere, mor og far, ser på nettbrettet og datamaskinen som et leketøy, vil poden og tulla også gjøre det.

Slik er det ikke over alt. Noen får til IKT i skolen. Noen kommunepolitikere, noen rektorer, noen lærere og noen foresatte får til IKT i skolen. Det handler om holdning. Det handler om å våge, og det handler om å se fremtiden før den blir nåtid. Barna som går i skolen i dag skal ikke ut i arbeidslivet i morgen, de skal ut i arbeidslivet i fremtiden. Og mens noen skoler utdanner barn til voksne som skal ut i arbeidslivet i 1997, tenker andre fremover og ser at disse barna, denne seksåringen, skal gå på skole til 2025. Kanskje til 2028, kanskje til 2033. De som jobber i denne skolen, de vet at 2033 ikke ser ut som verken 1997 eller 2015.

Her er hva du kan gjøre for å lykkes med IKT i skolen:
Kommunepolitikeren: Jobb for å få pengene fra staten til å gå direkte til skolen. Bruk tid på å finne gode IKT-løsninger, og involvér de som skal bruke verktøyene og de som har peiling. Du er ingen øy, og du er bare så sterk som ditt svakeste ledd.
Rektoren: Bruk litt tid hver uke på å fortelle personalet om et digitalt verktøy du har testet ut. Vær synlig på arbeidsrommene, ha med deg duppeditten din og test ut en skoleapp sammen med en lærer. Elsk teknologien, selv om du personlig hater den. Din person er nemlig uvesentlig i dette.
Læreren: Prøv på egen hånd. Prøv sammen med kollegaer, prøv sammen med elevene. De synes det er vel så kult å lære deg noe, som når de lærer av deg. Spør elevene dine om de vet om et program som kan brukes. Les om det, test det, og selv om ikke du får det til, betyr ikke det at ikke elevene dine får det til eller at det ikke kan brukes.

Her er noen programmer som du kan bruke i undervisningen:

  • Audacity: Innspillingsprogram. Kan brukes i f.eks. musikk for å spille inn egne låter.
  • Google Drive: Skylagring. Slik får du tilgang til dokumentene dine fra alle enheter, også telefonen.
  • Prezi: Presentasjoner. Du kan lage presentasjoner som gir et annet visuelt inntrykk enn f.eks. Power Point.
  • Duolingo: Språklæring. Til eksempel kan elevene på ungdomstrinnet bruke denne appen i fremmedspråk.
  • Scratch: Programmering. Kan brukes i f.eks. matematikk for å forstå algoritmer og operasjoner, eller i kunst og håndverk for å lage tegnefilm.
  • Autodesk Sketchbook Express: Tegneprogram. Kan brukes i f.eks. kunst og håndverk for å lage figurer til tegnefilmen, eller i norsk for å visualisere karakterer fra en fabel.
  • Popplet: Digitale tankekart. Enkelt og greit.
  • Aviary: Bilderedigering. Brukes i f.eks. kunst og håndverk for å redigere og manipulere digitale bilder.
  • Garageband: Musikkomponering.

Det viktigste er likevel ikke programmene. Det viktigste er holdningen din.

Hilsen EtosMarion

Språksituasjonen i dag – og i morgon: Kva for endringar som må til for å praktisere ei jamstilling mellom bokmål og nynorsk

Samandrag
Er nynorsken på veg ut? Må språket endrast for å framleis leva? Kva for utfordringar møter ein når elevar, føresette, media og lærarar er misnøgde med og negative til språket? Korleis skal eit minoritetsspråk haldast i live i eit aukande innfløkt samfunn, der ein stadig vert møtt med motstand?

Elevane får dårlege karakterar i norskfaget, anten det er sidemål eller hovudmål. Reglar for rettskriving vert revidert og omgjort, somme tider i positiv retning, andre gonger negativt. Lærarutdanning, påverknadskrafta frå media og å digitalisera vert stadig diskutert, gjerne i ein og same setting. Men, for å koma vidare held det ikkje å diskutera. Ein må gjera endringar. Denne eksamensoppgåva handlar om nettopp det; endringar. Framlegg til endringar for det nynorske språket.

Dette blogginnlegget er ein forkorta versjon av mi eksamensoppgåve levert til Høgskulen i Volda, i studiet «Nynorsk i opplæringa». Eksamensoppgåva vart levert inn våren 2012, og fekk karakteren B. 

 

Innleiing
Heilt sidan nynorsk, den gong landsmål, fekk sitt grunnlag i skulen, har det vore strid om kor vidt me framleis skal ha språket som ein del av innlæringa i norsk skule. Nynorsken var i utgangspunktet eit språk for den tids bønder, men har sidan då vorte eit språk for forfattarar, poetar, skodespelarar, politikarar og ikkje minst mange born og unge. Det er nok ikkje feil å seia at slik er det framleis. Men – nynorsken møter motstand den eine og andre vegen, og skal språket framleis vera ein del av oss – ein del av det norske folk – må språket gjennomgå nokre kraftige endringar. Skal ein overleva som minoritet, gjerne auka til å bli på lik line med majoriteten, må lærarar, elevar, styresmakter, føresette og språkforkjemparar gå djupt inn i seg sjølv og sjå kva ein sjølv kan gjera for å få til denne endringa.

Dette blogginnlegget skal omhandle nynorsken i framtida, og eg vil nytta høvet til ikkje å berre leggje fram aktuelt nynorsk stoff, men til å koma med framlegg til endringar språket treng for å ikkje drukna mellom bokmålsord. For kva treng eigentleg nynorsken som språk å gjennomgå av endringar for å ikkje svinna hen? Kva kan kvar einskild lærar, kvar einskild elev og føresett, regjering og styresmakter gjera?

1.0 Språksituasjonen i dag
Før eg går nærare inn på dei endringane som må til, vil eg syne korleis språksituasjonen i Noreg ser ut i dag. Dette er viktig for å forstå kvifor endringar må skje.

Gapet mellom nynorskkommunar og bokmålskommunar er ikkje sjokkerande stort. I 2010 hadde 160 kommunar vedteke å bruka bokmål som hovudmål mot 114 kommunar for nynorsk. 156 kommunar stilte seg nøytrale – og desse tala har vore relativt konstante det siste tiåret. Derimot, om me går inn i sjølve tala ser me at berre 11,3 % av folketalet bur i kommunar med nynorsk som hovudmål (Statistisk sentralbyrå, u.å.). Det er eit større og meir alarmerande gap, og syner den store skilnaden mellom dei to målformene. Det same gjeld dersom me ser på tala spesifikt for grunnskulen (2011), der 532 603 elevar har bokmål som hovudmål mot 78 794 elevar med nynorsk (Statistisk sentralbyrå, 2011). Det utgjer nesten sju elevar med bokmål per ein elev med nynorsk – eller 0,15 nynorskelevar per 1 bokmålselev. Dette syner eit stort problem for nynorsken og korleis vegen vidare kan sjåast ut – særleg dersom me ser korleis vegen tidlegare har vore; andelen nynorskelevar har minka med over 10 000 elevar i perioden 2002 til 2011 medan den har auka med over 10 000 elevar for bokmålet i same tidsperiode (Statistisk sentralbyrå, u.å.).

1.1 Fylka og karakterar
Det er særleg tre fylke som skil seg ut frå dei andre der elevar har nynorsk som hovudmål i grunnskulen. Desse er sett inn i ein tabell for å få eit større oversyn over elevane generelt sett i desse fylka (Statistisk sentralbyrå, 2011):

 

 

 

 

Det same kan gjerast for fylker utan nynorskelevar i det heile: Nord-Trøndelag og Finnmark hadde ingen elevar i grunnskulen med nynorsk som hovudmål i 2011 (Statistisk sentralbyrå, 2011). Ser me særskild på desse fem fylka og går inn i karakterresultata deira frå våren 2011, er det nesten ingen skilnad mellom hovudmåls- og sidemålskarakteren i fylka. Det er derimot ein skilnad mellom standpunktkarakteren og eksamenskarakteren i alle fem fylka; standpunktkarakteren er i snitt 0,5 karakter høgare for hovudmålet og nærmare 0,6 karakter høgare for sidemålet (Utdanningsdirektoratet, u.å.) . Dette kan sjåast av tabellen nedanfor:

Alle desse tala er sjølvsagt reine kvantitative data. Dei seier oss lite eller ingenting om personane bak, og kva som kan vere årsaka til at resultata er som dei er. Til dømes kan ein jo undre om det er lærarane som gjer ein dårleg jobb, om skulen fokuserer for lite på språk, om elevane er mindre interessert og liknande. Det vert alt for mange kvalitative aspekt å inkludera dersom me skal inn og analysera kvart og eit tal i denne samanheng. Men, for å koma vidare i arbeidet med dagens nynorsk, er det likevel viktig å kunne seie noko om somme av grunnane. Eg vil samstundes påpeike at desse slett ikkje treng vere eine og aleine ansvarlege for resultata i grunnskulen i Noreg.

1.2 Negative haldningar til nynorsk
I januar 2012 kom kunnskapsminister Kristin Halvorsen med eit ynskje til det norske språk: Ho ville tone ned satsinga på sidemål, i denne samanheng nynorsk, og satse sterkare på hovudmålet – som nasjonalt sett vert rekna for å vera bokmål. Ei eiga arbeidsgruppe arbeider med å revidera norskfaget og laga ein ny læreplan. Forslaget frå Halvorsen inkluderer ikkje berre vidaregåande og standpunktkarakterar – òg grunnskuleelevar skal sleppa å ha skriftleg eksamen i sidemål (Aftenposten.no, 2012). Skular rundt om i landet har tidlegare prøvd desse grepa for å betra karakteren i norskfaget, utan hell (Almendingen, 2004) (Utdanningsdirektoratet, u.å.), og eit forslag om å prøva ut valfritt skriftleg sidemål i Oslo-skulane vart i februar nedstemt (Noregs Mållag, 2012).

Partiet Venstre vedtok på sitt landsmøte at dei vil satsa meir på sidemålet i skulen. Dei ynskjer å integrera sidemålet i andre fag enn norsk (Langåker, 2012). Dette har skular prøvd ut tidlegare: Holmlia skole starta hausten 2004 eit prosjekt dei kalla Sidemålsløftet – Holmlia skole som gjekk på å nytta nynorsk i eit anna fag enn norsk. Prosjektleiar, lektor Torill Wiiger Tørjesen, skriv i Didaktiske perspektiv på nynorskopplæring (2005) at

Dersom me skal motarbeida negative haldningar elevane har til nynorsk, må me som er lærarar byrja med oss sjølve. (…) Jamvel om læraren ikkje uttrykkjer den negative haldninga si i ord, opplever mange elevar henne gjennom handling. (…) (Nordal, 2005, s. 38)

I følgje Grete Riise, rådgjevar for fylkesmannen, er det dei dårlege haldningane frå lærarar og føresette som må ta på seg ansvaret for problema elevane våre møter når dei skal læra seg nynorsk. Ho seier at

– Sidemålsdebatten handlar uansett ikkje om språket i seg sjølv, men om fleirtalstenkinga i samfunnet som går igjen i haldningane til foreldra og lærarane. I tillegg har dei store riksavisene i Noreg eit redaksjonelt forbod mot nynorsk. (…) (Auestad, 2012)

Det er ikkje berre Riise som har meiningar om sidemålsdebatten og nynorsk. Håvard B. Øvregård, leiar i Noregs Mållag, meiner at di meir språk du lærer, di betre vert du i å bruka språk generelt:

(…) Fleirspråkskunnskap gjev deg eit større repertoar for kommunikasjon og uttrykk, og gjev deg eit grunnlag for å verte betre språkbrukar på alle språka du meistrar. (…) I dag er det elevar med nynorsk som hovudmål som i stor monn hentar ut den vinsten. (…) (Øvregård, 2011, s. 34)

Meiningane er mange. Somme har tru på å kutta ut sidemålet som omgrep, andre meiner det er på tide å kutta heilt ut nynorsk. På motsett side kjempar nynorskbrukarar om å få halde på språket sitt.

1.3 Endringar i rettskrivingsreglane
Til hausten kjem det nok ein gong nye nynorskreglar som skal gjera språket lettare å læra. Fleire dialektord er inkludert i reglane, inkludert ordet dokker som skal stå på lik line med ordet dykk og de (Hovdenak, 2011, s. 21). Desse jamstillingane og endringane, som òg har vore gjort tidlegare (ref. –a og –e – endingsjamstillinga som kom i 1959 og perfektum partisipp – endringane frå 1982 (Vikør, 2002)) kan verka noko vanskeleg både for lærar, elev og føresett å halda seg oppdaterte i.

Språkvitarar går ut i media og seier nynorsk er vanskelegare å læra enn kva spansk er. Klaus Johan Myrvoll, stipendiat ved Universitetet i Oslo, meiner at sidemålet, altså nynorsk, er blitt for vanskeleg. Det er for mange valmoglegheiter, seier han (Hammerstad, 2012). Dette har no vorte gjort noko med:

Nemnda har særleg vurdert dei punkta i rettskrivinga der det er valfridom i dag. På mange punkt har ho stroke valfrie former slik at berre éi står att, som for orda no og berre, der dei noverande sideformene nå og bare skal ut. (…) (Hovdenak, 2011, s. 19)

1.4 Nynorsk i lærarutdanninga
Benthe Kolberg Jansson, høgskulelektor i nordisk og norskdidaktikk ved Høgskolen i Østfold, meiner lærarutdanninga er i ein nøkkelposisjon i språkopplæringa (Nordal, 2005, s. 99). I 2010 kom det ut ei ny forskrift som omhandla rammeplanen for grunnskulelærarutdanningane for 1.-7.trinn og 5.-10-trinn, som seier noko om kva for ferdigheiter studentane skal ha når dei vert uteksaminerte. Ein av desse ferdigheitene er at studenten skal meistre norsk munnleg, norsk skriftleg – både bokmål og nynorsk – og at dei kan bruka språket på ein kvalifisert måte i profesjonssamanheng (Kunnskapsdepartementet, 2010, s. 3).

Sjølv om nynorsk er sett på agendaen for lærarutdanninga, tyder ikkje dette at lærarstudentane er klare for nynorskundervisning. Johanne Nordhagen utførte i 2006 ei undersøking der norske allmennlærarstudentar sine haldningar til å undervisa i nynorsk som sidemål i skulen var tema. Resultata hennar viste mellom anna at lærarstudentane grudde seg til å undervisa i nynorsk som sidemål grunna eigne negative haldningar eller manglande ferdigheiter, eller grunna antekne negative haldningar frå elevane. Samstundes meinte 80 % av dei spurte at det var ei viktig oppgåve å motivera elevane til å gjera det bra i nynorsk som skriftleg sidemål – men under halvparten visste korleis dei skulle gjera det (Slettemark, 2006, s. 29) .

1.5 Nynorsk og det digitale perspektivet
Det digitale biletet sett i eit nynorsk perspektiv har betra seg etter mi meining. Cappelen Damm har i all hovudsak heimesidene sine på bokmål, men leitar ein litt finn ein nokre nynorske skattar òg. Tusen millionar, eit læreverk i matematikk, har sine sider både på nynorsk og bokmål. Det same gjeld nettstaden Norsk start, ei side som omhandlar grammatikkøvingar og liknande. Zeppelin, eit norskverk levert av Aschehoug, er òg høve å få på nynorsk. Likevel er majoriteten av digitale læremiddel på bokmål, og flyttar ein seg utanfor norskfaget er det få digitale læremiddel som opnar for nynorsk. Men – det er på veg, og vonleg vert det meir slikt i framtida.

Òg litteratur som omhandlar det digitale perspektivet har betra seg for nynorsken. Sjå berre på professor Rune Johan Krumsvik, som både skriv på nynorsk, bokmål og engelsk:

Mykje tyder på at læraren er sjølve nøkkelen til at bruk av digitale verkty kan bli integrert i skulen på pedagogikken og faga sine premissar. I dagens samfunnsdebatt om skulen er det ofte underkommunisert kor viktig læraren er, (…) Ein lærar som klarer å motivere elevane er difor “gull verdt” i skulesamanheng. (…) (Krumsvik, 2011, s. 8)

Det Krumsvik her refererer til kan vidareførast til didaktikk som omhandlar nynorsk, ikkje berre digitale verkty. Krumsvik har òg teke del i forfattarskapet i boka Å være digital i alle fag (2009), der han skriv om digital didaktikk og kva for strukturar ein kan ta i bruk i undervisninga. Eg har sjølv vore på førelesning med Krumsvik, og han nyttar nynorsk i lysarka sine. Andre sentrale nynorskforfattarar når det kjem til det digitale perspektivet er Olga Dysthe, som har skrive bok saman med Knut Steinar Engelsen om mapper som pedagogisk reiskap. Dysthe er professor i praktisk pedagogikk og har forfatta fleire bøker. Svein Andersland, tidlegare høgskulelektor ved Høgskulen Stord/Haugesund, hadde òg eit kapittel i boka Å være digital i alle fag (2009) der han skreiv kva som skulle til for å vere digital i geografi – på nynorsk. Slike forfattarar gjer nynorsken meir inkluderande i både lærarutdanning og årsemne ettersom desse bøkene gjerne er ein del av pensum i IKT-baserte emne ved høgskular og universitet.

1.6 Språksituasjonen i dag
I denne delen av oppgåva har eg presentert både kvantitativ og kvalitativ informasjon. Eg har vist til eksamenskarakterar samanlikna med standpunktkarakterar i dei fem fylka som har mest og minst fokus på nynorsk, og eg har teke for meg noko av det som rører seg i nyheiter og i nynorsken i dag. Eg har nemnd nynorsk i lærarutdanninga og i den digitale verda.

Eg kunne òg ha nemnd låg prosentdel på teksting på nynorsk i TV, dårlege haldningar blant lærarar og føresette, lite nynorsk litteratur for born og unge og laber journalist-deltaking – men dette er etter kvart allmennkunnskap, og eg vil difor sjå meir på dette seinare. No vil eg fokusera på kva endringar ein kan gjera for å endra tala, og eg vil gå nærare inn på dei kvalitative funna eg har vist til.

2.0 Språksituasjonen i morgon
Eg trur nynorsken kjempar ein tapt kamp dersom me ikkje gjer noko no. Elevane møter ikkje nynorsk noko særleg andre stader enn i skulen, og dei ser difor ikkje poenget med å læra seg språket når dei berre får bruk for det fram til avsluttande eksamen i vidaregåande skule. Det verkar som dei som kjempar for at nynorsken ikkje har teke sitt siste andedrag, skal sjå alt for mykje attende på kva som har vore gjort før og kvifor det er viktig å halda på skriftspråket. Eg trur det er viktig å sjå forbi denne delen av språket; det er “ingen” som nemner kvifor me skal halde på bokmålet anna enn kva som rører seg no, det er “ingen” som snakkar om kvifor bokmål vart eit språk i Noreg. Kvifor skal då nynorskbrukaren gjere det? Norske lærarar, elevar og føresette har to jamstilte språk å halda seg til, og difor trur eg det er viktig å angripa korleis me held oss til desse to språka. Eg vil difor bruka denne delen av oppgåva til å sjå på korleis nynorsken kan òg i praksis vera jamstilt med bokmål.

Eg kjem til å koma med framlegg til diverse endringar for nynorsken, og eg vil presisera at desse ikkje er stilt i noko kronologisk rekkefølgje på kva eg meiner bør koma fyrst og sist. For mitt vedkomande må alle desse endringane eller tiltaka gjerast for å halda liv i nynorsken.

2.1 Karakterane i norskfaget
Ettersom det ikkje er den største skilnaden mellom hovudmåls- og sidemålskarakteren meiner eg politikarar og andre debattantar kan leggje dette som argument, bak seg. Å nytte “Elevane våre får så dårleg karakter i sidemål, difor må me droppa nynorsken” som argument er ikkje berre feil, det er misvisande. Hadde det ein gong vore slik at skilnaden mellom karakterane var enorm, skulle eg ikkje nemnd noko om akkurat denne delen – men skilnaden på landsbasis er 0,2 karakter som standpunkt og 0,3 karakter som eksamenskarakter i grunnskulen. I den vidaregåande opplæringa har elevane 0,2 karakter betre i hovudmål enn i sidemål i standpunkt – berre 0,1 i eksamenskarakter (Utdanningsdirektoratet, u.å.). Sjølvsagt er sidemålet taparen, om enn skilnaden er låg; sidemålet får minst plass i skulen til fordel for hovudmålet. Men er ikkje det berre naturleg? Har ein nynorsk som hovudmål har ein òg lærebøker og LMS på nynorsk.

Eg trur ein heller bør gå inn og sjå på kvifor desse resultata generelt sett er så låge. Kva er det som gjer at me ikkje får elevane opp på eit gjennomsnittleg firar-nivå eller femmar-nivå? Kvifor heng dei att på tre-talet? Som nemnd har eg ikkje tenkt å driva denne årsaksanalysen, men eg trur det er viktig at nokon gjer det. Nokon som kan sjå på norskfaget med objektive augo, som kan gjennomføra både kvantitative og kvalitative undersøkingar og som kan gje oss andre noko å arbeida med vidare. Difor:

Det må til ei årsaksgransking når det gjeld dei låge eksamens- og standpunktkarakterane, slik at lærarar og elevar veit kva dei skal fokusera på for å løfta karakterane.

2.2 Negative haldningar til nynorsk
Forslaget frå Kristin Halvorsen vart teke i mot med blanda kjensler. Somme tykte dette var eit supert forslag, andre meinte det var å øydeleggja nynorsken og å gå i mot sin eigen partipolitikk. Endringar må nok til for å få betre karakterar i norskfaget, for å gjera faget mindre subjektivt for den enkelte lærar og for å vera i tråd med prinsippet om at alle born skal få ein lik skulegong. Det trur eg ikkje det finns noko tvil om, verken hjå lærarar som gruppe eller ned på dei enkelte nivå. Samstundes trur eg det òg kan vere lurt å gjennomføra sidemålsopplæring både i norskfaget og i eit eller to andre fag, slik Holmlia skole gjorde. Som nemnd er det allereie sett ned ei gruppe som skal arbeida med å gjera læreplanen i norskfaget annleis, vonleg vert faget meir overkommeleg både for lærar og elev. Difor:

La fagfolk ta seg av kva som må gjerast med dei enkelte faga og fokuser på kva fagmiljøet både frå den eine og den andre sida seier. Ikkje bring inn synsing frå lærarar du trefte i gongen.

2.3 Rettskrivingsendringane
På arbeidsplassen min har eg fleire kollegaer som ikkje vil undervisa i norskfaget fordi dei ikkje lenger kan nynorsk. Dei har hatt gode karakterar i språket frå grunnopplæring og frå vidaregåande opplæring, men er så usikker på kva for ord som er lov og ikkje lov i nynorsken i dag at dei vegrar seg for å i det heile skriva på tavla. Somme igjen er så pass avhengig av lærebøkene for å i det heile skriva på vekeplanen. Det kan føre til at dei som framleis heng med i endringane og veit kva som er lov og ikkje, får meirarbeid med å retta den andre læraren.

Elevane er òg usikre. Eg spurte ein 6.klasse om følgjande:

Viss Aasen sitt arbeid framleis skal sjåast på som viktig, må me ikkje då stadig endra nynorsken til å passa dialektane som vert brukte i dag?

Elevane var semde om at alle endringane i nynorsken gjer at språket vert vanskelegare å læra. Viss dette er stoda òg hjå andre elevar i andre aldersgrupper, stiller eg spørsmål til kvifor dette vert gjort om og om att. Sjølv om det kanskje berre vert gjort mindre endringar, er det likevel endringar som gjer språket meir komplisert. Elevane slit med å forenkla ord med dobbelkonsonant når dei skal gå frå infinitiv til preteritum, då dei ikkje veit kva for ord som skal ha –te – ending og –de – ending: å kjemme – i går kjemde eller kjemte eg?

Sjølv om Vikør berre nemner endingsendringa og perfektum partisipp som store reglar, kjenner eg sjølv på denne kjensla med å ikkje heilt ha oversikt over kva som er lov og ikkje i nynorsk i dag. Difor held eg meg til språket eg lærte i grunnskulen, og skriv “berre” framfor “bare”, “skule” framfor “skole” og “byrje” framfor “begynne” – sjølv om desse bokmålsorda tydelegvis er lov i dagens nynorsk (her har eg ikkje medrekna dei nye rettskrivingsreglane). Eg måtte gje elevar feil på diktaten frå Carlsten lesetest for 6.klasse då dei hadde skrive “skuledagen” og “skulebussen” når dei eigentleg skulle skriva, ut i frå kva diktaten sa, “skoledagen” og “skolebussen”. Difor:

Ikkje tru sidestillingar, jamstillingar og endringar skal gjere språksituasjonen betre, når den i røynda vert meir uoversiktleg og vanskeleg å gjennomføra. Fokuser heller på å gjera språket så reint og ryddig som mogleg. Løysingar gjort på ad-hoc er ikkje naudsynt gode løysingar!

2.4 Nynorsk i media
Når elevane våre ikkje er heilt der at dei kan sjå engelskspråklege program utan tekst, er det naturleg å sjå på dei programma med. Dette er vel og bra, då dei får ei betre språkforståing både for det tala og det skriftlege språket i det aktuelle programmet. Med så mange TV-program som er teksta på bokmål får nærmast elevane bokmålet gratis. Eg spurde elevane i 6.klasse følgjande:

Bør alle skriva bokmål ettersom me møter dette oftast i TV, aviser og i yrkeslivet?

Her fekk eg ein delt klasse. Somme meinte det vart lettare å læra seg norsk dersom me alle gjekk over til bokmål, medan andre meinte alle burde skriva nynorsk nettopp fordi me møter bokmål så mange stader elles. Eg kan forstå begge synspunkta – men eg trur ikkje verken det eine eller det andre er løysinga. Eg trur heller det er viktigare å få inn nynorsk teksting i andre kanalar enn berre NRK, slik som TV2, TVNorge og TV3. Tilgangen på TV-kanalar har endra seg drastisk dei siste åra – og difor må styresmakter inn og leggja føringar for korleis programma skal tekstast – òg i dei kanalane som ikkje er eigd av staten. Kanalane sjølv kan òg gjere tiltak for nynorsk ved å gjera dei mest populære seriane sine nynorskteksta framfor bokmålsteksta. Eit døme på dette er programmet Ein idiot på tur på NRK, der me møter briten Karl Pilkington. Pilkington reiser rundt i verda og møter det meste med pessimisme og pakkar alt inn såpass morosamt at sjåaren ikkje kan gjere anna enn å følgje med og le. Programmet er teksta på nynorsk, ligg gratis ute på NRK Nett-TV og går på NRK i desse dagar. Sjølv har eg brukt denne serien i samfunnsfaget, og elevane var fascinerte over programmet. Dei forsto lett Pilkingtons britiske aksent når dei fekk tekst på sitt eige skriftspråk. Difor:

Alle dei norske TV-kanalane bør gjere endringar i kva for program dei vel å teksta på bokmål og kva for program dei vel å teksta på nynorsk. Å ha nyheitsankarar med “nynorske dialektar” er ikkje godt nok.

Det same gjeld eigentleg for avisene. Kor mange aviser skriv eigentleg på nynorsk? Kvifor er det så få nynorskskrivne artiklar i dei største avisene våre, VG, Dagbladet og Aftenposten, dersom skriftspråka er jamstilte? Her har både regjering og redaksjonar i avisene eit tak å ta. Difor:

Legg vekk eigne haldningar til nynorsken og hald dykk til fakta. Nynorsk og bokmål er jamstilte, haldningane dykkar kan gjera det vanskelegare for elevane våre å læra seg begge målformene. Jamstilt tyder på lik line – då bør òg dei “nasjonale” avisene bruka språka på lik line.

2.5 Språksituasjonen i morgon
Eg skal ikkje seie mine framlegg er fasit, ei heller noko som styresmakter eller lærarar treng å ta omsyn til. Dei er framlegg. Dei er framlegg frå ein frustrert nynorskelskar som ikkje kan forstå kvifor så mange slit med norskfaget i det heile. Eg ser ikkje kvifor dette skal vere ein diskusjon ein gong. Difor har eg prøvd å vera så enkel som mogleg i mine forslag til kva som bør gjerast for at nynorsken skal overleva språkdebatten og revideringa av norskfaget. Mange andre forslag kunne òg vore inkludert i denne delen av oppgåva, men arbeidet er allereie i gong når det kjem til den digitale nynorsken, arbeidet er allereie i gong når det kjem til nynorsk i lærarutdanninga. Då vert det for meg håplaust om eg, ein enkel norsklærar og norskstudent heilt nede i grasrota, skal koma med omveltande endringar som allereie er på veg inn.

3.0 Konklusjon
Sjølv om nynorsk har møtt mykje motstand både frå politikarar, lærarar, elevar og føresette, har språket kjempa for å framleis eksistera i Noreg. Det gjer det enda.

Eg trur det er lurt å sjå på årsakene bak dei svake eksamens- og standpunktkarakterane – uavhengig av sidemål og hovudmål. Karakteren er ikkje god i verken den eine eller andre målforma.

At norskfaget er inne til revidering ser eg på som noko positivt, som vonleg fører med seg ei mindre subjektiv norskundervisning som styrkjer både bokmål og nynorsk på lik line.

Dei nye rettskrivingsreglane stiller eg meg noko ambivalent til; det er bra med mindre valfridom, men eg reagerer på innføringa av dialektorda.

Nynorsk treng nok å inkluderast meir i lærarutdanninga, men eg trur det i all hovudsak er ei haldningsendring som skal til. Det trengs òg i somme av avisene våre, samt i somme av dei store forlaga som gjev ut læreverk til skulane. Det er særs mykje bokmål, men samstundes er nynorsken på frammarsj når det gjeld det digitale.

Kjempar me ikkje med dei rette våpna, trur eg nynorskkampen er ein tapt kamp. Eg trur heile krigen er tapt om me vel å fokusera på all debatten, alle dei negative haldningane og all kulturen i språket. Soleis er kanskje mi oppgåve eit paradoks i seg sjølv, og det paradokset skal eg stå for. Både politikarar, lærarar, elevar, føresette og alle andre som måtte meine noko om saka bør prøve å vera meir løysingsorienterte, me bør alle halde oss til fakta og til korleis stoda er – i eit heilskapleg bilete – før me i det heile byrjar å diskutere om det bør skje nokre endringar med jamstillinga av våre to, flotte skriftspråk, frå 1885. For den diskusjonen er eg særs viljug til å ta når me har prøvd alt det andre.

Bibliografi
Aftenposten.no. (2012, januar 24.). SV-Halvorsen vurderer mindre satsing på nynorsk. Henta 21. april 2012 frå Aftenposten.no: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/SV-Halvorsen-vurderer-mindre-satsing-pa-nynorsk-6747715.html#.T5Ll4at1DVY
Almendingen, B. (2004, september 9.). Får fjerne nynorsk. Henta 19. mai 2012 frå Nettavisen: http://www.nettavisen.no/innenriks/article275096.ece
Auestad, G. E. (2012, januar 24.). – Negative haldningar øydelegg for nynorsken. Henta 22. april 2012 frå NRK: http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7967061
Hammerstad, K. (2012, januar 24.). Språkekspert: – Vanskeligere å lære nynorsk enn spansk. Henta 22. april 2012 frå NRK: http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7967366
Hovdenak, M. (2011). Nynorsknorma – slik blir ho. Språknytt, 18-21.
Krumsvik, R. J. (2011). Den digitale lærar: Digital kompetanse i praksis. Oslo: Pedlex Norsk Skoleinformasjon.
Kunnskapsdepartementet. (2010). Forskrift om rammeplan for grunnskolelærerutdanningene for 1.-7.trinn og 5.-10.trinn. Henta 22. april 2012 frå Regjeringen.no: http://www.regjeringen.no/upload/KD/Rundskriv/2010/Forskrift_rammeplan_grunnskolelaererutdanningene.pdf
Langåker, S. O. (2012, april 15.). Vil ha meir språk i skulen. Henta 22. april 2012 frå framtida.no: http://framtida.no/articles/vil-ha-meir-sprak-i-skulen#.T5PaFqt1DVZ
Nordal, A. S. (2005). Didaktiske perspektiv på nynorskopplæring: Skrifter frå nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa. Volda: Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa.
Noregs Mållag. (2012, februar 17.). Nynorsksiger i Oslo. Henta 21. april 2012 frå Noregs Mållag: http://www.nm.no/tekst.cfm?path=10197&id=3430
Slettemark, B. (2006). Nynorsk som sidemål: lærerholdninger og opplæringspraksis i grunnskolen i Oslo. Henta 22. april 2012 frå Nynorsksenteret.no: http://www.nynorsksenteret.no/img/nsfno/Hele_oppgaven.pdf
Statistisk sentralbyrå. (2011). Elevar, etter elevens målform og fylke. Henta 21. april 2012 frå Statistisk sentralbyrå: Statistics Norway: http://www.ssb.no/utgrs/tab-2011-12-15-08.html
Statistisk sentralbyrå. (u.å.). Elevar i grunnskulen, etter målform. Henta 21. april 2012 frå Statistisk sentralbyrå: Statistics Norway: http://statbank.ssb.no/statistikkbanken/Default_FR.asp?PXSid=0&nvl=true&PLanguage=0&tilside=selectvarval/define.asp&Tabellid=03743
Statistisk sentralbyrå. (u.å.). Kommunar, etter målbruk: Statistisk sentralbyrå. Henta 21. april 2012 frå Statistisk sentralbyrå: Statistics Norway: http://www.ssb.no/aarbok/tab/tab-239.html
Utdanningsdirektoratet. (u.å.). Resultater – eksamenskarakter. Henta 21. april 2012 frå Skoleporten: http://skoleporten.udir.no/rapportvisning.aspx?enhetsid=00&underomrade=0c44631e-a28f-4e7d-abb3-35d54cd0212c&vurderingsomrade=88e13531-a5b6-4c33-ad87-b0ceb59b26b1&skoletype=0
Utdanningsdirektoratet. (u.å.). Skoleporten: Resultater: Videregående opplæring: Oslo fylke. Henta 19. mai 2012 frå Utdanningsdirektoratet: http://skoleporten.udir.no/rapportvisning.aspx?enhetsid=03&vurderingsomrade=88e13531-a5b6-4c33-ad87-b0ceb59b26b1&skoletype=1
Vikør, L. S. (2002). Utviklinga i nynorsk 1950 – 2000. Henta 21. april 2012 frå Språkrådet: http://www.sprakradet.no/nb-no/Politikk-Fakta/Fakta/Nynorsk/
Øvregård, H. B. (2011). Eit norskfag som sikrar felles språk. Norsklæreren, 34-36.

Why FCPE are wrong about homework

The Guardian wrote, at 26th of March, an article about French parents and teachers who boycott their pupils homework for two weeks based on the following reason: «If the child hasn’t succeeded in doing the exercise at school, I don’t see how they’re going to succeed at home» (President of the main French parents’ association, FCPE, Jean-Jacques Hazan).

I might be on thin ice here, and I might even get the entire FCPE and all the French teachers yelling at my door – but I got some news for you Mr. Hazan: There is something wrong with your school system. If the school gives your child homework in completing an exercise the child didn’t manage at school, there should be no reason why your child should complete the exercise at home.

The article also claims that the parents are doing the homework. I’m sorry if I offend you Mr. Hazan, but if the parents are doing the homework, perhaps they should go and get some further education – I mean, if they like studying so much? Here in Norway we are obligated as teachers to educate academicly our children, but we also have an obligation to raise the children side by side with their parents. If we are to raise their children, don’t you think they should help out with basic mathematics, with basic language and with other basic homework? I mean, it’s not like the pupils come to school each morning and whenever the bell rings for a break it turns out to total anarchy because the adults at work aren’t there. We DO step up and teach them right and wrong, how to treat other people, what respect and tolerance is, we DO step up and raise the children side by side with their parents! Sometimes we even have to go further and help pupils wash their hands after a visit to the toilet or to not pick their nose and eat what they find – skills they should have learned AT HOME. So, since we have to use our time to both educate and to raise, we do expect parent groups to help out a little bit with reading, with memorizing, with solving basic math problems – with studying in general. Should the parents not be able to do so, based on either time or for example own dyslexia, dyscalculia or other learning disabilities, there should be a low threshold to come forward with these problems to the teacher in concern.

You claim there is no effect from doing homework – but do you have any proof of this claim? And is it quantitative or qualitative? Based on your school only? Based on the entire French school system? I am no fan of homework if the homework has no goal towards what is being taught at school, however given the right assignment and the proper tutoring before the child leaves the school, I see no problem in why you, Mr. Hazan, and the rest of the parents in FCPE, cannot help your children out with their homework (except the reasons given above, of course).

I don’t know anything about the French curriculum in any subject, nor do I carry any knowledge of the French school system. But something must be very, very wrong if your teachers expect you, as a parent, to teach your child something they didn’t understand at school or didn’t manage to complete. I mean, as long as you have a job and a profession beyond teaching and as long as that teaching job does not include teaching your child at home, this isn’t your job to do.

As you see, of this graph, France is over Norway when it comes to pupils’ results. But you also might notice the difference in salaries. Perhaps your teachers are so poorly payed they can’t be bothered teaching those who struggle or those who don’t know time management yet. Perhaps your school system is so concerned about results that nothing else matters – all the other subjects in your curriculum is low priority. I don’t know, I am just guessing. But I am pretty sure there is something very wrong with something.

Your children should be able to complete their homework without your help, if they payed attention at school. If they aren’t, they either didn’t pay attention or your school needs evaluation. Perhaps even Norwegian schools, I am not trying to paint a glorious picture of the Norwegian schools either – homework should be to repeat what you just learned at school or to test something out before it’s tutored at school – anything else is useless. And this I mean regardless of countries.

If children do homework based on this definition, they will have more knowledge of the subject before a test, they won’t have to study hard and in lack of time when there is a test coming, they will actually get through the curriculum, they would learn studying skills which they need for high school, college and universities, they will learn the importance of these studying skills, they will be better at writing, reading and calculating, and they will learn to take responsibility for their own education. If you don’t see that, Mr. Hazan, perhaps you and the rest of the parents at FCPE should change to different glasses.

Undervisningen i klasserommet er bare en brøkdel av jobben

Å planlegge undervisning er kanskje noe du, som er i et annet yrke, ser på som lett. Hvor vanskelig kan det liksom være, å lære fra seg noe man allerede kan? Med tanke på alle debattinnleggene, meningene og aksjonene som foregår mot KS og deres brudd med Utdanningsforbundet i arbeidstidsforhandlingene, tenkte jeg å skrive litt om hva som faktisk kreves av en lærer for å planlegge undervisning. Når det er sagt, vil jeg også påpeke at mye av teorien her er slikt man bare ble møtt med på lærerskolen, og ikke har tid til å oppdatere seg på eller vedlikeholde i arbeidet som lærer. Det må gå en viss automatikk i planleggingen, noe annet har man ikke tid til.
Motivasjon, aktivitet, konkretisering, variasjon, elevtilpasset undervisning og støtte, samarbeid og sammenheng skaper undervisningsprinsippene MAKVES. De danner en støtte for oss som skal bli, eller allerede er, lærere, og er en viktig del av undervisningsplanleggingen vår. Men hvorfor?

Motivasjon er noe man trenger til en hver jobb, et hvert elevarbeid, en hver skoletime og mye, mye mer:

Motivasjon defineres gjerne som det som forårsaker aktivitet hos individet, det som holder denne aktiviteten ved like, og det som gir den mål og mening. (Imsen, 2005:375)

Kilde: Regjeringen.no

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi må bli motiverte til å gjøre det vi enten er pålagte til å gjøre, eller det vi føler selv vi trenger å gjøre. For eksempel er vi pålagte å gå på skolen; de ti grunnskoleårene er obligatoriske for oss, men er vi motiverte til det? Og vi trenger alle å trene, men det er ikke obligatorisk for oss. Er vi motiverte til det? Det er slike spørsmål vi som lærere må ta opp når vi skal planlegge undervisningen vår – gir dette motivasjon til elevene? Vil elevene synes dette er motiverende nok til å fortsette utenfor skolen? Vi må friste – både med indre og ytre motivasjoner – elevene til å fortsette. Vi må gi dem gulroten og de må ha lyst å lage kaken.

Aktivitet kommer som en selvsagt ting i skolen, derfor er det også lett å glemme. Når vi planlegger en undervisningstime er det lett for å, for eksempel i matematikk, stå foran tavlen og prøve å lære elevene noe, for deretter å gi de en oppgave for å sjekke om de har lært det du nettopp har gjennomgått. Vi tror kanskje at vi da aktiviserer elevene, men det vi egentlig gjør er å fortelle dem akkurat det de skal gjøre, så sitter de bak pultene sine og gjør akkurat det vi vil de skal gjøre. Slik er det også i andre fag enn matematikk, og det er som om aktivitet av og til bare er forbeholdtkroppsøvingsfaget. Er dette heldig? Den Norske legeforening har vært opptatt av barn og unges kosthold og helse i en årrekke, og i sin statusrapport Mot i brystet… stål i ben og armer? fra 2002 mente foreningen at faget kroppsøving måtte økes til minimum en time hver dag per årstrinn (Den Norske legeforening). Det man da kan sette spørsmålstegn til, er om dette hadde vært nødvendig dersom vi som lærere hadde klart å planlegge undervisningen vår med mer aktivitet, både fra oss, som lærere, eller barna, som elever. Det er også viktig å sette fokus på det at elevaktivitet ikke nødvendigvis bare er fysisk form; prosjektarbeid, diskusjoner og diverse dramametoder er også elevaktiviteter.

Konkretisering av det som skal gjøres, av målet vi skal nå eller prosessen på vei mot målet, er forferdelig viktig. Barn er fra fødselen avhengig av struktur og system, skal vi tro på alle TV-programmene om firmaer som leier ut profesjonelle barnevakter, og dersom vi ikke viderefører dette i skolen vil det føre til stor forvirring for barnet, og forvirring har nok aldri vært forbundet med noe positivt. Vi er nødt til å ha dagen systematisk; eleven vil ikke skjønne, for eksempel, timefordelingen av dagen og uken dersom den ikke er logisk. Hvorfor har vi en time matematikk hver dag, når vi kunne fått mer utbytte av matematikken dersom vi hadde operert med dobbeltimer? Hvorfor har vi ikke to kroppsøvingstimer samlet, i stedet for en på torsdag og en på fredag? Dette er ting vi må tenke over, i samarbeid med resten av skolen. Vi er også nødt til å gi konkrete oppgaver, slik at det ikke skaper forvirring for eleven. Eleven kan lett begynne å undres over hva han eller hun egentlig skal finne ut, og ikke minst hvordan man kan finne ut av det. Konkretiserte vi undervisningen og undervisningsmålene  godt nok på forhånd?

Variasjon er en viktig del av undervisningen. Det er viktig å få elevene interessert i det som skal foregå, og det som skjer. Ved å variere undervisningen og aktivitetene i timene, vil elevene finne det mer interessant og morsomt å lære. De vil få lyst til å lære, de vil komme på skolen ikke bare fordi de må, men fordi de har lyst. Kjente dramapionerer har lenge dratt drama inn i skolen, som igjen har ført til variasjon i undervisningen. Elever begynte å lære på en helt annen måte og tok fatt på oppgaven som var gitt fra en helt annen vinkel og med helt andre ideer og inspirasjoner i hodet. Harriet Finlay-Johnson (1871 – 1956) var den første som dro dette med inn i skolen. Hun syntes det var for mye fokus på den voksne sin tolking og estetiske takst av produkt eller fremvisning av teaterstykkene det ble jobbet med i skolen, og bestemte seg for å forandre dette (Bolton/Heathcote:1998). Hun dro drama med inn i skolen på en annen måte enn det som hadde blitt gjort før, og så at elevene hennes ved Little Sompting School ble lærelystne på ting de før hadde vært totalt uinteresserte i, etter at de hadde prøvd ut å dramatisere ulike tema. Senere tok også andre dramapionerer opp hennes idé om å bringe drama inn i skolen som en undervisningsmetode, og de mest kjente for oss i dag er nok Gavin Bolton og Dorothy Heathcote.

Kilde: naturfag.no: Hvorfor uteundervisning?

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er utfordrende å bruke drama som læringsmetode i skolen, og jeg sier ikke det er den eneste måten man kan variere undervisningsmetodene sine på. Bare det å se en film kan gi variasjon. Hvis man skal ha om andre verdenskrig, hvorfor ikke se en film bygget på dette? Det går også an å lage modeller av hvordan man forestiller seg at noen av konsentrasjonsleirene så ut, dikt, noveller – til og med et skuespill går an å dra inn her. Men det er kun vi som lærere som kan gjøre noe med det, ikke de som sitter bak pultene sine og kikker med forventningsfulle øyne opp til deg. Og forresten, trenger de nødvendigvis å sitte bak pultene, og trenger de å se opp til akkurat deg?

Elevtilpasset undervisning hører til i en hver klasse, ikke bare i de klassene med ”problembarn” eller barn med handikap, selv om det kanskje er det første vi tenker om elevtilpasset undervisning. Jeg mener derimot at det er viktig å tenke at alle barn har spesielle behov, og ingen barn er like. En elev med AD/HD er ikke nødvendigvis den eleven som krever mest tid eller oppmerksomhet, men den eleven som kanskje lurer på mye, spør mye og er nysgjerrig kan kreve mer. Når det kommer til elevtilpasset undervisning, må en som lærer ha evnen til å omstille seg.

 

Sett at du er vikar på en grunnskole, der du de to første timene skal ha en førsteklasse og de to neste en syvende klasse. De to siste timene skal du ha en tiende klasse. Undervisningsopplegget ditt for den første økten passer ikke for de to neste, og den siste økten passer ikke for noen av de andre. Dersom du også skal ha en time med elever som går i spesialklasse, eller trenger mer undervisning enn andre, må du også forandre opplegget ditt og måten du opptrer på, uavhengig av alderen til elevene. Du må alltid tenke på nivået elevene er på, og hvilket nivå du vil de skal være på når du er ferdig med timen. Dette kommer frem av Mønsterplanen av 1974 (Imsen, 2005:342):

Den enkelte elev skal ikke på noe trinn og på noe område bli holdt tilbake i sin utvikling og sin læring, og han skal heller ikke på noe trinn eller på noe område bli stilt overfor krav om tempo og innsats som ikke svarer til hans forutsetninger (Mønsterplan for grunnskolen, 1974, s.30).

Om tilpasset opplæring sier Læreplanen for Kunnskapsløftet 2006 dette:

[…] Undervisningen må tilpasses ikke bare fag og stoff, men også alderstrinn og utviklingsnivå, den enkelte elev og den sammensatte klasse. […] Læreren må bruke både variasjonene i elevenes anlegg, uensartheten i klassen og bredden i skolen som en ressurs for alles utvikling og for allsidig utvikling (LK06)

Kilde: Kari Rasmussens wiki

Støtte, samarbeid og sammenheng mellom elever, fag og lærer er en utrolig stor ressurs for nettopp elevene, faget og læreren. Elevene kan være en stor støtte for læreren både med tanke på å hjelpe andre elever og med tanke på å holde undervisningsøkten god. Grunnen til dette kan blant annet gå tilbake til de åtte intelligensene av Howard Gardner, der en alltid vil være sterk på noe og svak på noe annet (Punktene nedenfor er hentet fra Armstrong 2003:17-18):

  • Språklig intelligens: Evnen til å bruke ord virkningsfullt, enten muntlig (f.eks. som forteller, taler, eller politiker) eller skriftlig (f.eks. som dikter, dramatiker, redaktør eller journalist). […]
  • Logisk-matematisk intelligens: Evnen til å bruke tall effektivt (f.eks. som en matematiker, regnskapsfører eller statistiker) og til å argumentere godt (f.eks. som en vitenskapsmann, dataprogrammerer eller logistiker). […]
  • Romlig intelligens: Evnen til å oppfatte den visuelt-romlige verden nøyaktig (f.eks. som en jeger, speider eller guide) og til å omforme disse oppfatningene (f.eks. som en interiørarkitekt, arkitekt, kunstner eller oppfinner). […]
  • Kropps-kinetisk intelligens: Dyktighet til å bruke hele kroppen for å uttrykke ideer og følelser (f.eks. som en skuespiller, en pantomimiker, en idrettsutøver eller en danser) og ferdighet i å bruke hendene til å produsere eller omforme ting (f.eks. som en håndverker, skulptør, mekaniker eller kirurg). […]
  • Musikalsk intelligens: Evnen til å oppfatte (f.eks. en musikkentusiast), skjelne mellom (f.eks. som en musikkanmeldet), forvandle (f.eks. som en komponist) og uttrykke (f.eks. som en musikkartist) musikalske uttrykk. […]
  • Sosial intelligens: Evnen til å oppfatte og å skjelne mellom sinnsstemninger, hensikter, drivkrefter og følelser hos andre mennesker. […]
  • Intrapersonlig intelligens: Selvinnsikt og evne til å handle på basis av den kunnskapen. […]
  • Naturalistisk intelligens: Sakkyndighet i å gjenkjenne og klassifisere alle de forskjellige artene – flora og fauna – i den enkeltes miljø. […]

Tips! Les Evas blogginnlegg om læringsstiler og visuell læring og om taksonomi-verb.

Som vi her ser, finnes det ulike styrker og svakheter hos hvert enkelt menneske, og de fleste av oss vil være bærer av alle intelligensene. Hos noen vil den musikalske intelligensen stå sterkere enn den logisk-matematiske, og noen vil ha sterk kropps-kinetisk intelligens mens de samtidig har en svært svak intrapersonlig intelligens. Hvis vi som lærere vet om disse intelligensene, vil det bli enklere for oss å bruke elevene som en støtte for oss selv og for dem, i skolehverdagen. Ikke bare vil det bli enklere, men også når det kommer til at elever skal samarbeide vil det være lettere for læreren å se hvem som vil dra nytte av å samarbeide i hvert enkelt fag eller tema. Jeg sier ikke man skal sette den eleven med minst matematiske kunnskaper sammen med den som har mest, men det må være rom for å kunne samarbeide på tvers av vennskap og kunnskap. En elev som har gjennomsnittlig gode matematikkunnskaper vil også dra nytte av å samarbeide med en elev som har lite. Vi lærer alle mer av å lære hverandre, og det er ikke noe unntakstilstand for elever. Elevene vil kanskje dermed også se en større sammenheng i det de gjør, en annen sammenheng enn ”vi går på skolen fordi vi må, og læreren har satt meg sammen med han/hun fordi hun vil”.
Når vi først er inne på sammenheng, ser vi at alt henger sammen av ord som danner undervisningsprinsippene MAKVES. Vi må tilpasse undervisningen vår for elevene slik at de kan bli motiverte til å være i aktivitet ved hjelp av variasjon, konkretisering og støtte, samarbeid og sammenheng.

Og hvis du tror undervisningen er slutt etter timen, tar du feil… Da begynner ny planlegging, om ikke vurdering av timen. Kanskje vi skal rette prøver. Kanskje vi må ha en elevsamtale fordi noe har skjedd i friminuttet. Kanskje vi må være vikarer. Kanskje vi må ringe hjem til foresatte. Jobben vår består av så utrolig mye, den undervisningen som foregår i klasserommet er bare en brøkdel. Det er hva KS må forstå.

Kilde: Coach i nord

(Dette er en revidert og forkortet utgave av egen oppgaveinnlevering i pedagogikk)

Les også:

Inkompetente lærere foran datamaskinen?

Utdanningsforbundet og KS blir ikke enige om ny arbeidstidsavtale

– Jeg jobber med dinosaurer!

«Vi lærer ikke for skolen, men for livet» – om lærere, intelligens og lønn

Hodeløse kyllinger i lærerkorridorene

Hva skal komme først – skriveopplæring eller leseopplæring?

 

Kilder:

Armstrong, Mange intelligenser i klasserommet, Abstrakt forlag AS, 2003

Bolton & Heathcote, So You Want To Use Role – Play? A new approach in how to plan, Trentham Books Limited, 1998

Braanas, Dramapedagogisk historie og teori: Det 20.århundre, Tapir forlag, 1999

Imsen, Elevens verden: Innføring i pedagogisk psykologi, Universitetsforlaget, 2006

Imsen, Lærerens verden: Innføring i generell didaktikk, Universitetsforlaget, 2002

Knutsen & Ørvig, Ikke bare lese: Arbeid med drama og litteratur i den nye småskolen, J.W. Cappelens forlag AS, 2000

Lyngsnes og Rismark, Didaktisk arbeid, Norsk Forlag AS, 1999

Meek, Lek, drama og teater i skolen, Tell Forlag, 2000

Morken, Drama og Teater i undervisning: en grunnbok, Universitetsforlaget, 2003

Wagner, Dorothy Heathcote: Drama as a Learning Medium, Hutchinson & Co., 1980

«Vi lærer ikke for skolen, men for livet» – om lærere, intelligens og lønn

I oktober 2011 postet NRK en artikkel om lærere og intelligens. Jarle Møen (professor, Dr. oecon.), Kjell Gunnar Salvanes (professor, dr. oecon.) og Helge Sandvig Thorsen (Ph. D. student) har forsket på IQ-nivået til norske menn født mellom 1950 og 1980, og i læreryrket har intelligensnivået falt. Og grunnen? For dårlig betalt, mener forskerne.

Det er jo da en begynner å lure på om det kan være noe sannhet i dette. Selv om Utdanningsforbundet gikk ut og sa til NRK at de ikke var bekymret over de lave resultatene, men mener det må gjøres noe med læreryrket for å få det mer attraktivt. Jeg kunne ikke vært mer enig.

For hvis det er noe i det forskerne har funnet ut, er det faktisk grunn til å bekymre seg. Nå er ikke jeg den som mener en god lærer er definert ut fra intelligensnivået, men jeg er likevel veldig bestemt på at noe av det som kjennetegner en god lærer er

a) et høyt kunnskapsnivå
b) evnen til å ta innover seg ny kunnskap
c) bruke dette på en pedagogisk måte ovenfor elevene

Når IQ-tester da ofte går på logisk-matematiske oppgaver, er det selvsagt at dette ikke er ekvivalent med de tre punktene jeg viser til. Likevel bør en jo vurdere å se på lærerens totalitet; kan vi si om alle lærere i Norge at de har de tre punktene inne? Og er det slik som de tre gutta peker på, at lønna er for dårlig og de smarteste rømmer derfor til bedre betalte yrker?

Siden det er vanskelig å teste hvor vidt læreren har et høyt kunnskapsnivå, er flink til å tilegne seg ny kunnskap og klarer å bruke kunnskapen sin til elevenes gode, vil jeg velge å se på lønnen til lærerne sammenlignet med andre yrker.

La oss nå se på hva som skal til for å bli ferdig utdannet lærer: En liten kikk på en tilfeldig utvalgt skole, Høgskolen i Sør-Trøndelag (HIST), og deres utdanning Grunnskolelærer trinn 1.-7., viser at varigheten på studiet er fire år. Følgende står om utdanningen: Grunnskolelærerutdanning 1.-7. trinn skal normalt omfatte minimum fire undervisningsfag, der minst ett av fagene skal være på 60 studiepoeng, og de andre på minimum 30 studiepoeng. I tillegg skal faget Pedagogikk og elevkunnskap ha et omfang på 60 studiepoeng. Oppsummert skal altså studenten ha minst 240 studiepoeng for å kvalifisere til graden Adjunkt i følge HIST sine sider. Minstelønnen som ferdig utdannet adjunkt er 368.400 kroner. Til sammenligning tar en masterstudent i arkitektur 300 studiepoeng og starter med 380 – 395.000 kroner i året (tall fra 2008, det er naturlig å tenke at dette tallet har økt noe). En siviløkonom, også med 300 studiepoeng, starter med en gjennomsnittslønn på 393.500 kroner.

En utdanning på 240 studiepoeng og en på 300 studiepoeng er et års studier i forskjell. Hvis vi da ser på stillingsgruppen tilsvarende 300 studiepoeng for en lærer, er dette en Adjunkt (m/tilleggsutdanning) – altså en adjunkt som har studert et ekstra år. Tallene fra Utdanningsforbundet viser hvor mye de forskjellige stillingsgruppene tjener. Sammenlignet med yrkene arkitekt og siviløkonom ligger adjunkten med tilleggsutdanning litt under, men likevel ikke så veldig langt fra. Men – som dere ser av tabellen, er det ikke akkurat lukrative lønnsøkninger som venter etter hvert som man har arbeidet en stund i yrket.

I 2010 var gjennomsnittlig årslønn for de med næringshovedområde Undervisning 423.000 kroner. De med næringshovedområde Omsetning og drift av fast eiendom – eiendomsmeglere og den slags – hadde gjennomsnittslønn på 502.300 kroner. Man trenger kun gjennomføre en bachelorgrad for å kvalifisere som eiendomsmegler.

Andre yrker som også slår læreryrket ned i støvlene er fiskeoppdrett, olje- og gassutvinning, finanstjenester og industri (tall hentet fra Statistisk Sentralbyrå):

Jeg er selv en av dem som ikke kan fordra lukten av rå fisk. Jeg har jobbet i industrien som ferie- og helgevikar. Jeg har hørt rykter om disse oljearbeiderne som arbeider to uker – og har fire uker fri. Av og til lurer jeg på hvor mye de i finansbransjen får betalt for faktisk jobb og hvor mye som går til synsing. Jeg vet i alle fall at er det noe jeg gjør som lærer, er det å jobbe. Jobbe mye.

Andre yrkesgrupper har prøvd å argumentere med at lærere har to måneder sommerferie i tillegg til en uke her og en uke der. Nå vet ikke jeg hvor ofte Nordsjø-arbeideren tar med seg jobben hjem når arbeidsdagen er over, men det gjør vi stort sett hver dag. Skal jeg få tid til alt rettearbeidet, gi elevene den vurderingen de har rett på, lage gode undervisningsopplegg og planlegge neste uke, forberede møter og skrive rapporter eller fagplaner, strekker ikke tiden til på arbeidsplassen. Vi tar jobben med oss hjem hver eneste uke.

Jeg vil ikke undergrave andre yrkesgrupper og si at det aldri skjer med andre, men vi har det faktisk som en del av jobben vår. Vi er pålagt å arbeide minst ti timer i uka utenom arbeidsplanfestet tid. Årsverket vårt er på 1687,5 timer der 1300/1225/1150 av disse er undervisning på barnetrinn, ungdomstrinn og videregående (SFS 2213). Resten av tiden går til møtevirksomhet, samarbeid, for- og etterarbeid og alt som ellers hører med rundt det å være lærer. Vi jobber ikke noe mindre enn deg.

I 2012 skal partene igjen ut i lønnsforhandlinger. Kanskje de kan gjøre yrket litt mer lukrativt? I følge OECD er det en klar forbindelse mellom lærerens lønn og elevenes resultater. Vi kan vel ikke akkurat skryte på oss de beste resultatene blant elevene våre heller. At det da kan være en sammenheng mellom lønn, arbeidsmengde, kunnskapsnivå og evnen til å lære fra seg, er noe vi enkelt og greit ikke kan se bort fra. Se bare på Nederland og hvor mye lærerne her tjener sammenlignet med resultatene – og se så på Norge. Det kan jo være det er noe i det.

Er det da akseptabelt å tjene mindre enn en eiendomsmegler eller en siviløkonom? Det er vi som skal utdanne Norge og skape fremtidige eiendomsmeglere, siviløkonomer, fiskere, kunstnere, industriarbeidere – ikke de som allerede er i yrket.

Det er vi som har ansvaret for elevens opplæring. Mindre lønn betyr mindre lukrativt yrke, lønn og arbeidsmengde som ikke samsvarer betyr en «utvandring» fra yrket for å søke yrker som ikke krever så hard jobbing som vi gjør de 38 ukene elevene er på skolen, som vi driver med i høstferien, juleferien, vinterferien og påskeferien.

De har kanskje rett da, de tre som forsket på lærernes intelligensnivå. Man skulle jo tro, ut fra alle disse tallene og informasjonen, at den som velger å bli lærer ikke er riktig god i hodet.

Ønsker du å lese mer om lærernes arbeidssituasjon? Last ned rapporten fra Fafo på Utdanningsforbundet sine hjemmesider.

Rasisme + bygdenorge = sant?

Helgas store snakkis ser ut til å være Plumbo-vokalist Lars Erik Blokkhus sin uttalelse i forbindelse med å motta prisen for Årets hit med låten «Møkkamann». Blokkhus og resten av bandet fikk utdelt prisen fra fjorårets vinnere, Madcon, hvor Blokkhus så klarer å si

Når jeg ser dere får sangen en ny betydning: «Mokkamann» […] (VG)

Blokkhus skjønte fort at spøken ikke falt i god jord, og unnskyldte eller forklarte seg med at de bare var et band fra bygda som ikke var vant med slike store tilstelninger (VG).

Sorry mac. Det har ingenting å si. Joda, jeg kjenner til mange fra bygda som kan oppføre seg rasistiske, men disse er også diskriminerende ovenfor overvektige personer, ser ned på kvinner og skal helst slenge med leppa til hva det måtte være, så lenge personen/-e ikke er lik dem selv. Er det en slik kar Blokkhus er, siden hans forklaring er at han er fra bygda?

VG skriver at Blokkhus og bandet er meget lei seg for uttalelsen. Det ser dere vel?

Yosef Wolde-Mariam slår oppgitt ut med armene etter Plumbos «Mokkamann»-spøk, sier bildeteksten fra VG-artikkelen. De ser ikke mye lei seg ut de andre gutta.

Forklaringen eller unnskyldningen din, Blokkhus, er for tynn. Nå må du gå og gjemme deg i mange år fremover. Rasisme er ikke kult eller okey på bygda heller.

En Cartoon Network-generasjon?

Det er noe jeg har tenkt litt på når jeg nå har vært rundt om kring i praksis, vært ute i jobb på forskjellige skoler og ikke minst snakket med en hel del barn utenom både praksis og jobb, og det er hvor vidt engelskspråklig TV dubbet til norsk har noe innvirkning på barn. Grunnen er såre enkel; «alle» vet hvilke program som går på Disney Channel og Cartoon Network, mens MacGyver, Home and Away og Venner for livet virker ukjent for de fleste.

Jeg tenker som så: Hvis barn ser mye på TV, og mye av det de ser på TV er tegnefilmer og såpeopera for barn dubbet fra et språk til morsmålet, må det vel få et eller annet utfall for fremmedspråket disse barna skal lære? Selv er jeg vokst opp kun med NRK, TV2 og TVNorge, og kan ikke huske å ha sett mange TV-program dubbet fra engelsk til norsk – og når det skjedde husker jeg det var så kjedelig fordi leppene til menneskene gjorde noe annet enn hva lyden skulle tilsi.

I en artikkel publisert for Aftenposten i 2006 (oppdatert 2011) sier assisterende rektor ved Oslo katedralskole Edvin Sveia (nå er assisterende rektor Vibeke Larsen Kjesbu, i følge Oslo katedralskoles hjemmesider) at han aldri før har sensurert et dårligere sett eksamensbesvarelser:

[…] Svært mange evner ikke å bøye verb riktig. Omskrivning med «to do» er for mange ukjent. Forskjellen mellom adverb og adjektiv har nok de fleste hoppet spenstig over. Rettskrivningen er en katastrofe. Dette er elever som har hatt engelskundervisning i 9-10 år […] (Edvin Svela til Aftenposten, hvor også bildet er hentet fra)

Samtidig sier lektoren med hovedfag i engelsk litteratur at elevene er muntlig veldig sterke. Da burde kanskje ikke dubbet TV ha noe å si?

I følge Trude Hoel, universitetslektor ved Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforskning – Lesesenteret – ved Universitetet i Stavanger har dubbing noe å si på språkinnlæringen:

[…] For det fyrste meiner eg at dubbing tar bort ein viktig mulegheit til språklæring. Viljen til å forstå kva som blir sagt i engelske filmar, er ei viktig drivkraft til å læra seg engelsk. Det å høyra engelsk gjer også tilhøyrarane vane med engelsk uttale. Bruk av dubbing har lenge fått skulda for at engelskkunnskapane er dårlegare i mange andre land enn i dei skandinaviske landa, og auka dubbing kan derfor koma til å verka inn på engelskkunnskapane til norske barn òg. For det andre trur eg teksting av filmar og tv-seriar, som ungane er interesserte i, kan ha ein lesestimulerande effekt. Me skal ikkje undervudera den driven som ligg i lysta til å forstå kva som blir sagt, og viss du ikkje kjenner språket, må du lesa teksten. […] (Trude Hoel for Pirion, ukjent dato. Bildet er hentet fra Lesesenteret sine sider over ansatte.)

Statistisk sentralbyrå har sett på sammenhengen mellom foreldrenes utdanningsnivå og karakterene barna får, og har komt frem til følgende resultat: Desto høyere utdannede foreldre, desto bedre karakter i engelsk:

Nedenfor ser du tabellen over gjennomsnittlige standpunktskarakterer etter kjønn og foreldrenes utdanningsnivå fra 2011:

og videre for gjennomsnittlige eksamenskarakterer rangert etter samme kriterier:

Kanskje dubbing da ikke trenger å ha noen innvirkning, så lenge man har høyt utdannede foreldre? Er man liksom «sikret» karakteren 4 eller høyere dersom foreldrene har tatt høyere utdanning på universitets- og høgskolenivå? Eller blir det kanskje litt for enkelt?

Studier har lenge vist at Norge ikke akkurat er best på å drive skole og å utdanne barn. Det er blitt allmenviten. Finland har lenge ligget i teten i PISA-undersøkelsene – selv om også de måtte se seg slått i 2009 i lesing og matematikk (av Sør-Korea). Nå skal en ny undersøkelse gjennomføres, og den er godt i gang allerede: EF Språkkurs startet i 2011 en undersøkelse som skal måle og sammenligne engelskkunnskapene til tusenvis av barn, i følge Nettavisen. Ingen norske skoler ligger på topp 10:

Derimot er resultatene litt annerledes for listen over de ti beste landene:

I følge EF Global English Challenge får elevene en lyttetest, en test i vokabulær og grammatikk, samt en test i lesing.

Det blir jo spennende å se da, hvor Norge havner til slutt. Først da kan jeg kanskje komme nærmere et endelig svar på spørsmålet mitt om dubbing har noe innvirkning på barns språklæring – om jeg gjør det i det hele.

Noen som har lyst å forske? Masterspirer der ute?