Future Tellers: Teachers in the 21st Century

I was recently in Braga, Portugal, where I spoke at a PDW for eTwinning. The conference «Coding and Robotics: The Future Is Now!» had around 130 participants, and was hosted by Portugal, Estonia and Norway.

It was quite inspiring to attend this PDW, and I met a lot of great people. I envy the students growing up with the teachers of today, and I hope we meet again! Thank you all for a great experience – we’re awesome!

I’ve received some questions about my presentation since then, so should you want to take a look – check out the attached .pdf: Future_Tellers_Marion_Haga

The video from the presentation can be found in Google’s video list on YouTube.

Enjoy!

Reklamer

«Kun tilgjengelig for abonnenter»

Abonnementsaviser på nett er med på å øke forskjellene i samfunnet.

Jeg har full forståelse for at journalister også trenger å tjene penger for å få mat på bordet. Jeg har derimot ingen forståelse for nettaviser som gjør nærmest alt av sitt innhold kun tilgjengelig for abonnenter, for å tvinge folk til å abonnere dersom de vil få med seg hva som skjer i samfunnet rundt dem.

Tidligere i vår døde en mann i 50-årene etter å ha falt ned en fjellskrent. Fjellskrenten var i min hjemkommune. En mann i 50-årene døde etter å ha falt ned en fjellskrent i min hjemkommune. Min far er i 50-årene. Han elsker å dra på fjellturer. Artikkelen hos den lokale nettavisen var forbeholdt abonnenter. Min far var ikke tilgjengelig på telefon akkurat da, og jeg fikk ikke tak i ham.

Dersom nettavisene ikke hadde hatt abonnementsrestriksjoner på sakene sine, ville jeg kunne lese at mannen i 50-årene var ikke fra kommunen min. Det var ikke pappa.

Dersom jeg hadde hatt råd til å bruke penger på et abonnement hos en nettavis, hadde jeg også kunne lese dette. Lokalaviser som tvinger folk over på en abonnementsløsning bryr seg ikke om hvor mye penger du har. De vet at de er det eneste tilbudet du har for å holde deg oppdatert, og de vet at du tar deg råd til å holde deg oppdatert. De vet at du vil veldig gjerne lese om mannen som falt ned en fjellskrent. Eller om nye saker i kommunestyret, eller fra skolestarten til poden.

Her synes jeg aviser som Aftenposten, VG og The New York Times har fått til noe bra: Aftenposten og The New York Times gir deg fem gratis artikler per uke. Du kan velge selv hvilke artikler det skal være. VGs abonnementstjeneste, VG+, tar for seg saker som vekker interesse og nysgjerrighet – og som du som forbruker fint klarer å velge bort om du ønsker det.

Min lokalavis fra min hjemkommune har ikke skjønt dette. Over 90 % av sakene publisert på siden deres, er kun tilgjengelige for abonnenter. Det burde vært under 10 %. Man kan ikke en gang lese ingressen. Det er ikke bra journalistisk etikk. Det er rett og slett med på å øke forskjellene i samfunnet: De som får vite, og de som ikke får vite.

Lokalaviser som ikke klarer å få hjulene til å gå rundt økonomisk, må finne andre løsninger enn 90 % abonnementsrestriksjon. Hvis ikke fortjener de ikke livets rett.

Hvordan kan man unngå å se at ei jente på åtte år ligger begravd under tre andre barn som fyller jakka hennes med snø?

Jeg har egentlig mye jeg skulle ha sagt om dette temaet. Men la oss gjøre det kort, slik at jeg kan komme til sakens kjerne: Jeg ble mobbet, fra og med de første årene på barneskolen, til jeg gikk ut av videregående. Mine søsken kan fortelle lignende historier som meg. Jeg fortalte ikke om mobbingen til noen, foruten en gang hvor rektor skulle utvise meg fordi jeg hadde slått til en medelev. Medeleven kom på skolen dagen etter med et blått øye. Jeg hadde slått henne over kjaken, på andre siden av ansiktet. Blåøyet var sminket på. Da var det nok.

Det holder. Jeg trenger ikke utdype dette ytterligere, jeg ble mobbet og ferdig med det. Det jeg nå vil fortelle, er meget, meget viktig:

Inspeksjonen du, lærer, har ute i friminuttet, er ikke for å plage deg.

Den er der for at elever, som jeg en gang var, skal slippe å føle seg utrygge på skolen, slik jeg gjorde. Lærerne på skolene jeg har gått på var for opptatte med å enten drikke kaffe inne på pauserommet – for de hadde jo vindu ut mot skolegården – eller å gi anmerkning til flest mulig røykere i løpet av et friminutt. Og du kan faktisk aldri følge nok med i denne sammenheng. Barn er noen luringer.

Jeg misliker sterkt å ha inspeksjon i friminutt. Særlig hvis jeg ikke har kaffe med meg.

Men jeg har inspeksjonen min fordi om, jeg. Er det andre lærere ute i samme område som meg, sørger jeg for å gå et sted hvor det ikke er lærere. Området skal i alle fall være bra oversiktlig før jeg holder meg rundt kollegaene mine når jeg er ute i slikt ærend.

Men er det noe jeg misliker sterkere enn inspeksjon, er det lærere som har inspeksjon som ikke følger med. De som prater med andre lærere som er ute. De som leser nyheter på telefonen sin i stedet for å følge med på elevene. De som gjør noe som helst annet mens de har inspeksjon, enn å følge med på elevene.

Det var nemlig stort sett i friminuttene medelever mobbet meg. På skoleveien hjem. Jeg sa aldri noe til noen, bortsett fra den ene gangen, fordi de voksne måtte jo se hva som skjedde! Hvordan kunne de ikke det? Hvordan kan man unngå å se at ei jente på åtte år ligger begravd under tre andre barn som fyller jakka hennes med snø? Hvordan kan man unngå å se at ei jente på tretten blir bært ut av skolegården av fire gutter som vil kaste henne i vannet? Hvordan i helvete er det mulig å ikke se at en jente på elleve blir banket opp på tjukkasen i gymsalen, slik at hun kommer hjem med blåmerker på armer og bein? Hvordan kan man unngå å se slikt? Man ser ikke slikt hvis man ikke følger med.

Jeg blir faktisk forbannet når jeg ser eller hører om lærere som gjør noe annet enn å følge med på elevene. At man ser på telefonen en gang i blant eller at man plutselig fikk en ekstremt viktig mail eller telefonsamtale, forstår jeg også. At man kan prate sammen med andre voksne som er ute en gang i blant, har jeg også full forståelse for. Men at man ikke har elevene som sitt hovedfokus når man har inspeksjon, det har jeg verken forståelse eller aksept for. Det gjør meg faktisk utrolig sinna.

For et år siden var jeg på skolebesøk i London. Der ble en av lærerne evaluert av en av sine overordnede i en undervisningsøkt. Evalueringen hadde betydning for den videre jobben din og hvilken oppfølging eller posisjon du eventuelt ville få tilbud om. Etter timen fikk vi anledning til å stille spørsmål til den som hadde evaluert læreren. Jeg stilte følgende spørsmål:
Some teachers might find it offensive that someone wants to assess them like this, and use their education and training as an arguement to protest against the assessment. What is your opinion on that?

I find that truly arrogant. I find it arrogant to believe you cannot improve or to believe that everyone has the same impression of you as you do.

Og her er sakens kjerne. I denne saken, og i flere av temaene jeg har skrevet om på denne bloggen. Du, og jeg, må innse at vi gjør feil. Du, og jeg, må innse at vi kan gjøre bedre. Du, og jeg, må innse at vi kan trenge input fra andre i blant. Jeg nekter å gå med på noe annet.

Og så må både du og jeg, og alle andre lærere der ute, innse at når vi har inspeksjon har vi inspeksjon for elevenes beste, ikke for vårt verste.

 

 

 

 

 

De som inspirerer oss

I dag vil jeg fortelle om min kollega Øyvind. Han som sitter ved siden av meg og må tolerere headsettet mitt som sikkert lekker en masse med lyd. Han som får meg til å le hver eneste dag. Han som skaper et godt miljø på arbeidsplassen min.

Øyvind er lærer, som meg. Han har reist verden rundt, ikke som meg. I dag gjorde han noe i klasserommet som gjorde at jeg fikk lyst til å skrive et innlegg om slike som Øyvind. Slike på arbeidsplassen din som skaper glede rundt seg. Og når det kommer til læreryrket, slike som motiverer og engasjerer elevene. Slike som har stålkontroll, slike som gjør at de voksne i rommet får lyst til å delta sammen med elevene. Slike som Øyvind.

Jeg har hatt gleden av å arbeide med flere som Øyvind tidligere. De har helt forskjellige personligheter, de er gode på hver sine områder – men de er også slik som Øyvind. Mitt første år som kontaktlærer fikk jeg jobbe sammen med en avbalansert eldre mann som visste akkurat hva han gjorde – en som hadde full kontroll på relasjoner, en klasseleder, en autoritet. Han hadde mye fagkunnskap og elevene lyttet alltid til hva han hadde å si. Mitt andre år arbeidet jeg sammen med en helt fantastisk dame som hadde en slik ydmyk selvtillit at hun satte seg i respekt hos en hver bare ved å entre et rom. Hun var den man spurte hvis man lurte på hva som helst om yrket, om lover og regler, om budsjett – hun var den man gikk til også for å snakke.

De neste tre årene tilbragte jeg på en skole hvor jeg møtte flere slike som Øyvind. Noen var eksperter på klasseledelse. Andre hadde en egen evne til å skape ro over alt hvor de gikk. Jeg møtte autoriteter, tydelige voksne, de som gir respekt og får respekt, de som til en hver tid arbeider for elevene, og aldri for seg selv, de som har en egen evne til å snakke med mennesker, for mennesker, til mennesker.

Øyvind hadde undervisning med en gruppe fra første til sjuende klasse i dag. Vi feiret den europeiske språkdagen. Øyvind hadde ryddet klasserommet slik at pultene var helt inntil veggene og det ble mye gulvplass. Helt bakerst i klasserommet, med omtrent en meter unna pultene, lå et gulvteppe. På gulvteppet lå to fluesmekkere. Elevene ble delt inn i to grupper, og stilte seg bak teppet. Øyvind stod fremoverlent og snakket med stor entusiasme til elevene, og brydde seg ikke i det minste om at det var to lærere til i rommet som stirret på ham, fascinert over det som foregikk fremme ved tavla. Øyvind hadde tegnet et skilt på tavla. I skiltet skrev han svenske ord. Elevene fra de to gruppene rev til seg hver sin fluesmekker og løp frem til tavla. Klask! – Betyr det strømpebukse? spør en elev. – Dessverre, svarer Øyvind, og ønsker eleven velkommen til å prøve igjen så fort som mulig. Klask! – Betyr det språk? spør den andre eleven. – Nå nærmer vi oss noe her. Det har nok noe med språk å gjøre, svarer Øyvind. En tredje elev løper opp, og spør om ikke ordet kan være baksnakking. – Nå er vi svært nærme! roper Øyvind, – For det handler om å snakke, og det ordet her handler litt om det baksnakking egentlig er… Han blir avbrutt. En fjerde elev har halvveis i setningen til Øyvind plukket opp fluesmekkeren og satt kursen mot tavla. Han treffer i en voldsom fart, klasker til av glede med fluesmekkeren og utbryter – TULLPRAT!! – JA! roper Øyvind, – Det er akkurat det det er! Veldig bra!!

Jeg skulle egentlig ikke være der. Jeg klarte bare ikke å gå der fra. De to siste årene har jeg møtt flere slike sjeler, slike som rett og slett bare er fantastiske i yrket sitt. Slike som Øyvind. Og som mange andre jeg har fått jobbe med i årene som har gått. Eksempelet ovenfor føyer seg i rekken av flere for hvorfor Øyvind er den jeg tar opp spesielt.

I dag ville jeg fortelle om min kollega Øyvind, fordi jeg tror flere har møtt og møter daglig slike som Øyvind. Og jeg tror vi av og til glemmer å fortelle dem det.

Er fotballen til jentelaget rosa?

Jeg hater ordet «feminisme». Det er et av de mest negative ordene jeg kjenner til. Det er et ord som bringer med seg så mange fordommer at feministen blir antatt for å være en mannehatende kvinne som syr om egne klær og løper rundt i fargesprakende og rutete skjorter mens de roper med all sin overbevisning at de ikke hater menn.

Vi vokser opp med grammatikk og rettskriving på skolen. Vi lærer om synonymer og antonymer. Vi lærer at gode virkemidler i en tekst ofte kan være kontraster; noe som står i motsetning til noe annet. Hvis noe smaker godt, da vet vi at det ikke smaker vondt. Hvis det er vinter, vet vi at det ikke er sommer. Vi ser motsetninger og kontraster hvor enn vi befinner oss.

Å være feminin eller å være maskulin er noe som har blitt motsetninger. Hvorfor det er slik finnes det helt sikkert mange årsaker til; de er i dette øyemed ikke interessante.

Når du står utenfor premieren på 50 Shades of Grey og forteller at du ikke vil se filmen fordi du er leder av en feministgruppe og mener at filmen oppfordrer til voldtekt, hjelper det deg ikke at den største fanbasen denne bokserien har, er nettopp kvinner. Kvinnen, som er kjent for å være feminin. Ikke mannen, som er kjent for å være maskulin.

Jeg misliker sterkt kvotering av kjønn. Jeg misliker sterkt kvotering basert på etnisitet. Det at det er mangel på kvinner eller menn, asiatere eller afrikanere, bør og skal ikke ha noe verdens ting å si for hvem som får jobben. Det er den som er best kvalifisert og som passer best til jobben, som bør få jobben.

Ordet feminisme burde aldri ha eksistert. Fy, for et negativt ord det er.

Jeg liker å fjonge meg. Jeg er glad i å se bra ut. Samtidig har jeg akkurat bøtta nedpå en halv pose chips, og er godt i gang med Stratossjokoladen. Colaboksen gjør nok at jeg seinere må rape litt. Det går helt fint, for jeg er glad i den jeg er og jeg liker å være meg. Og det er her det viktige kommer inn: Jeg er en person. Jeg identifiserer meg ikke med ett spesifikt kjønn.

Nå har det seg slik at jeg også har forståelse for at menn og kvinner kan tenke ulikt. Jeg vet at jeg har innovertiss og bryster. Jeg vet at menn har utovertiss og brystkasse. Utover det forstår jeg ikke hvorfor samfunnet skal påpeke alle ulikhetene mellom oss.

I Afghanistan ble en kvinne torturert til døde av en mobb som mente hun hadde brent deler av en Koran. Det er det verste landet å være kvinne i. Jeg forstår at min problematikk med ordet feminisme er et i-landsproblem. Likevel blir det fort et globalt problem om vi skal fortsette i samme leia som nå.

Er ikke du en person, kanskje?

Hvis vi, i den vestlige verden, er de som skal lede veien til en velferdsstat, til et demokrati og til like muligheter, så er det for pokker meg DET vi må gjøre. Da nytter det lite å drive med motsetninger. Det er bare med på å forsterke det innbilte mannehatet og kontrasten mellom feminin og maskulin.

Ordet feminisme burde aldri ha eksistert. Jeg er ingen feminist, og fy skamme den som vil våge å kalle meg for det. Jeg er i mot slike kontraster i et samfunn som streber etter å være nøytralt og med like muligheter.

Denne uken var jeg heldig og fikk dra på kurs med Lær kidsa koding! (LKK). Foredragsholderne var dyktige. De var engasjerte, og de poengterte mange av de tankene jeg selv har hatt. De ga meg inspirasjon til å starte med programmering i eget klasserom.

Noen av dem snakket om hvordan de skulle få opp interessen for programmering hos jenter. Deretter ble vi fortalt at Elsa fra Frost ble brukt som programmeringsfigur nettopp for å tiltrekke jentene. Et par av foreleserne hadde spesifikt valgt ut bilder av jenter som satt foran datamaskinen, fremfor de bildene de garantert hadde av gutter.

Er fotballen til jentelaget rosa? Har man rosa ledninger man arbeider med på elektrofag, for å få flere jenter inn? Bruker man Barbie-dukker for å illustrere tyngdekraften når fysikklæreren på videregående skal få jentene med på laget?

Det gikk opp for meg at alle foredragsholderne var menn. Det hadde jeg ikke tenkt på i det hele tatt før jeg la merke til all praten om jenter og interesse for programmering.

Er ikke du en person, kanskje?

Ordet feminisme er et grusomt ord. Det er med på å skape forskjeller, og bidrar på ingen måte til å skape like muligheter. Emma Watson snakket om kjønnsroller for FN. Jenny Skavlan snakket om det å være guttejente. Det er ingen som er så gode forbilder for jenter, som jenter, var det noen som sa til meg under kurset hos LKK. Aha, ja. For meg er gode forbilder mennesker som evner å inspirere og motivere andre. Mennesker som våger å være seg selv. Mennesker som kjemper for det de tror på og mennesker som ikke gir opp før de har kjempet ferdig også for andre enn seg selv. Jeg bryr meg lite om hvilken vei tissen deres går. Watson og Skavlan er gode forbilder for noen. For andre blir de mannehatere. På samme måte som Thatcher var en kjerring for noen og en sabla dyktig leder for andre. Slik Solberg bryter med vanlige tradisjoner.

Marit Bjørgen fikk beskjed om at hun burde legge opp og tenke på familie og barn. Hva faen?

I Istanbul protesterte nylig en rekke menn mot et forvrengt kvinnesyn hvor mange mener det er lov til å voldta kvinner som kler seg i miniskjørt. Gutta stilte opp i lårkorte skjørt og gikk rundt om kring i Istanbuls gater.

Feminisme og feminist er fæle ord. Rettighetsforkjemper er så mye bedre. Det skaper en motsetning til de som ikke vil ha samme rettigheter, og tuller seg ikke inn på hvor vidt noe er feminint eller maskulint. Det sier at alle skal ha like rettigheter. Religion, hudfarge, kjønn og seksualitet har ingenting å si.

Jeg prøver ut programmering fordi jeg synes det er kult. Jeg hadde en Commodore 64 på loftet. Jeg ble med klassekamerater hjem bare fordi de hadde en datamaskin. Dag etter dag. Jeg var kjapt ute med å få meg mobiltelefon da de kom. Da læreren vår ville lære oss Touch-metoden i EDB-klassen på ungdomsskolen, skrev jeg allerede fortere enn alle i klassen – inklusiv læreren – til sammen. Jeg kan ikke denne metoden. Jeg lagde min egen. Det var ingen som var klare for å lære meg metoden da jeg for første gang tok i et tastatur.

Mobiltelefonen min har hele livet mitt. Den følger meg over alt hvor jeg er. Når femteklassingen spør om hjelp på Hangouts, kan vi sammen løse en matematikkoppgave på under fem minutter – selv om jeg er på butikken for å handle. I 2012 lærte jeg ungdomsskoleelever å skrive HTML 5. Året før lærte ungdomsskoleelevene meg å leke meg i Scratch.

Og det går ikke en eneste dag hvor jeg tenker at dette er karakteristisk for en mann, og slettes ikke for en kvinne.

Min Commodore 64 var helt lik på din. Jeg brukte også IRC. Napster. HTML-koden jeg bruker er den samme som du også kan bruke. Scratch er likt for både meg og deg. Stratosen som ligger halvspist på kjøkkenbordet er den samme som også du kan kjøpe i butikken. Og du bør tenke på å få barn i like stor grad som Bjørgen. Den stakkars kvinnen i Afghanistan som ble lynsjt og torturert til døde, har startet en liten revolusjon i landet. Kvinner tar til gatene. Og menn. Mennesker, altså.

Vi må slutte med å bruke ord som feminisme. Vi kjenner feminin som en motsetning til maskulin. Feministene påstår det handler om like rettigheter. Jeg forstår at historisk sett har denne kampen vært viktigere for kvinner å kjempe enn for menn. Det jeg ikke forstår, er hvorfor kvinnen velger å bruke et ord som skaper motsetninger og ikke likheter. Et antonym fremfor et synonym.

Det er ikke IKT som har feilet, det er du.

Jeg blir irritert. Jeg blir sinna, og jeg er ikke sinna på mine egne vegne.

Jeg er sinna på vegne av din sønn, på vegne av din datter. Jeg er sinna på vegne av elevene du har i klasserommet ditt. Jeg er sinna på vegne av lærerne du har ansatt, og på vegne av alle rektorne som sitter gjemt inne på et kontor nedlesset i økonomiarbeid og kommunale planer.

Det siste året har jeg lest og hørt positive og negative kommentarer om digitale læremidler i skolen. Og som med alt annet, er det oftest det negative som henger igjen.

IKT i skolen har feilet, sies det. IKT i skolen har feilet, men jeg mener det er pinlig og en burde skjemmes, når en ikke bedriver årsaksanalyse på hvorfor IKT i skolen har feilet.

IKT i seg selv har ingen egen vilje. Det har ingen sunn fornuft, men det er i kontinuerlig utvikling. På skolen lærte jeg at det er menneskelig å feile. Og hvis det å feile krever egen vilje, da må en slutte med å si at det er IKT som har feilet i skolen.

Det er nemlig dere som forvalter økonomien i kommunen som har feilet. Når dere velger å bruke pengene fra staten, penger som burde gått til skolen, på veiarbeid og nedbetaling av gjeld. Når dere ikke satser på skolen, feiler dere. Dere satser kanskje på PALS, ZERO, VFL, NyGiv og andre flotte program designet for skolen, og tenker sådan at dere har jo satset. Da har jeg en liten hemmelighet å fortelle dere:

Det er bra med stang og snøre for å fiske, men det hadde jammen vært fint med en krok også slik at fisken faktisk biter.

Hvorfor skal det være slik, at i arbeidslivet hvor man trenger en datamaskin for å utføre arbeidsoppgavene, så får man en maskin fra arbeidsgiver – mens i skolen skal tjue elever dele på to?

Du, rektor, du har også feilet. Når du ikke viser ovenfor lærerne i skolebygget at IKT er viktig, når du ikke viser det utrolig kule man kan gjøre med Screencast-O-matic eller Sketchbook Express og når du ikke våger å prøve. Da har du, rektor, feilet. Hvordan kan du i det hele tatt forvente at lærerne i skolebygget skal bruke maskinene du har kjøpt inn, hvis du selv gir blaffen?

Og du, lærer, du har også feilet. Det vil aldri, aldri, aldri fungere å drive undervisning på samme måte som du gjorde før IKT fikk en plass i skolen. Og læreplanen som du skal følge (ikke lærebøkene!) sier at IKT skal være en del av alle fag – det er faktisk en grunnleggende ferdighet å bruke digitale verktøy. Selv om du avskyr teknologien som pesten, er det din plikt å sette deg inn i hvordan den fungerer. Det er en del av ditt samfunnsmandat som lærer. Du kan ikke si til elevene dine at de skal få de siste fem minuttene av timen til å gå på pc-en.

For om du bruker IKT som en belønning, vil IKT aldri bli mer enn nettopp det: En belønning. Belønning er noe jeg gir til bikkja når hun endelig får til trikset jeg har prøvd på å lære henne i ukesvis.

Så til dere, mor og far, dere feiler også. Så lenge dere også ser på IKT og digitale verktøy som en belønning, vil poden din ha mindre sjanse for å kunne bruke pc-en eller nettbrettet som et arbeidsredskap. Tulla di vil spille Candy Crush og lese moteblogger på nettbrettet i stedet for å lage geometriske figurer til matematikktimen eller tidslinje til samfunnsfagtimen. Så lenge dere, mor og far, ser på nettbrettet og datamaskinen som et leketøy, vil poden og tulla også gjøre det.

Slik er det ikke over alt. Noen får til IKT i skolen. Noen kommunepolitikere, noen rektorer, noen lærere og noen foresatte får til IKT i skolen. Det handler om holdning. Det handler om å våge, og det handler om å se fremtiden før den blir nåtid. Barna som går i skolen i dag skal ikke ut i arbeidslivet i morgen, de skal ut i arbeidslivet i fremtiden. Og mens noen skoler utdanner barn til voksne som skal ut i arbeidslivet i 1997, tenker andre fremover og ser at disse barna, denne seksåringen, skal gå på skole til 2025. Kanskje til 2028, kanskje til 2033. De som jobber i denne skolen, de vet at 2033 ikke ser ut som verken 1997 eller 2015.

Her er hva du kan gjøre for å lykkes med IKT i skolen:
Kommunepolitikeren: Jobb for å få pengene fra staten til å gå direkte til skolen. Bruk tid på å finne gode IKT-løsninger, og involvér de som skal bruke verktøyene og de som har peiling. Du er ingen øy, og du er bare så sterk som ditt svakeste ledd.
Rektoren: Bruk litt tid hver uke på å fortelle personalet om et digitalt verktøy du har testet ut. Vær synlig på arbeidsrommene, ha med deg duppeditten din og test ut en skoleapp sammen med en lærer. Elsk teknologien, selv om du personlig hater den. Din person er nemlig uvesentlig i dette.
Læreren: Prøv på egen hånd. Prøv sammen med kollegaer, prøv sammen med elevene. De synes det er vel så kult å lære deg noe, som når de lærer av deg. Spør elevene dine om de vet om et program som kan brukes. Les om det, test det, og selv om ikke du får det til, betyr ikke det at ikke elevene dine får det til eller at det ikke kan brukes.

Her er noen programmer som du kan bruke i undervisningen:

  • Audacity: Innspillingsprogram. Kan brukes i f.eks. musikk for å spille inn egne låter.
  • Google Drive: Skylagring. Slik får du tilgang til dokumentene dine fra alle enheter, også telefonen.
  • Prezi: Presentasjoner. Du kan lage presentasjoner som gir et annet visuelt inntrykk enn f.eks. Power Point.
  • Duolingo: Språklæring. Til eksempel kan elevene på ungdomstrinnet bruke denne appen i fremmedspråk.
  • Scratch: Programmering. Kan brukes i f.eks. matematikk for å forstå algoritmer og operasjoner, eller i kunst og håndverk for å lage tegnefilm.
  • Autodesk Sketchbook Express: Tegneprogram. Kan brukes i f.eks. kunst og håndverk for å lage figurer til tegnefilmen, eller i norsk for å visualisere karakterer fra en fabel.
  • Popplet: Digitale tankekart. Enkelt og greit.
  • Aviary: Bilderedigering. Brukes i f.eks. kunst og håndverk for å redigere og manipulere digitale bilder.
  • Garageband: Musikkomponering.

Det viktigste er likevel ikke programmene. Det viktigste er holdningen din.

Hilsen EtosMarion

Tenker du noen gang over hvor viktig DU er?

Kjære statsminister, kjære Stortingsmenn og -kvinner, kjære topp-politikere, kjære lærerkollega og kjære forelder!

Tenker du noen gang over hvor viktig du er? Hvor mye innflytelse du har på de rundt deg, og i hvor stor grad denne innflytelsen vil ha noe å si for morgendagen? Det gjør jeg.

«Flere elever bør få møte sin drømmelærer,» sa du, statsminister Erna Solberg, i din nyttårstale. Nå vet ikke jeg hvor mange timer du, eller dine taleskrivere, har tilbragt som lærer for en klasse på småskoletrinnet, og vil derfor heller ikke be dere om å ta turen en ukes tid. Men hvis det er slik at noen av dere har vært i klasserommet noen timer, som voksen, og ikke som topp-politiker og et kjendis-ansikt for barna – da vet dere at i det klasserommet finnes det ett orakel. Ett Google. Det er ett menneske som kan svaret på alt her i denne verdenen, og det er læreren

Så er det også ofte slik, statsminister, at den som er kontaktlærer, er også den som er faglærer. Selv om jeg aldri har tatt noe som helst utdanning i naturfag, matematikk, RLE, spesialpedagogikk, kroppsøving eller engelsk, har jeg likevel, som kontaktlærer, undervist i alt sammen i de fleste av mine fem år som lærer. Da kan jeg dessverre ikke være orakelet i klasserommet, statsminister. Der jeg har kommet til kort faglig, har jeg lært elevene om søking og søkemotorer – og vi har sammen funnet svarene vi leter etter. Jeg jobber kontinuerlig med å variere mine undervisningsmetoder og -opplegg, og ser hver enkelt elev i klasserommet. Jeg gjennomfører alle tester og kartlegginger som kreves sentralt og lokalt, og jeg forbereder meg og setter meg godt inn i emner jeg skal ha undervisning i. 

Men er det noe jeg har vært for mange elever, og som jeg håper KS, politikere og økonomi lar meg holde på med i mange år til, så er det å være den læreren de husker. 

Jeg er den læreren de vil gi en klem til ved sommeravslutningen, selv om de går i syvende klasse og egentlig synes det hele er litt flaut. Den læreren de lager julekort til og vil inkludere i julekalenderen på skolen. Jeg er den læreren som får vite om den skjulte mobbingen fra elevene selv, fordi de våger å si det de vil til meg. Den læreren som elevene vil ha med seg gjennom hele ungdomsskolen, selv etter to beinharde år på mellomtrinnet. Jeg er den læreren som setter plaster på såret eller finner ispakke, den som har gitt elever med lese- og skrivevansker selvtillit nok til å stå foran et publikum og lese.

Det er kanskje nettopp derfor dette sårer litt, statsminister. For det er ikke slik at jeg er alene om å være denne læreren. På hver eneste skole er det opp til flere slike lærere – de er majoriteten av de voksne i skolebygningen. Ingen av oss mener vi vet alt, og alle er vi enige om at vi aldri må slutte å lære. Vi vet hvor viktig det er, og vi har, med egne øyne, sett hvor viktige vi er. Foreldre har med egne øyne sett hvor viktige vi er. Elevene har sett det. 

At flere elever da bør få møte sin drømmelærer, handler ikke om å forbedre alle lærerne. Det handler ikke om å gi mer videreutdanning til flere lærere. Drømmelærerne er i skolen allerede, statsminister. Og som leder for Norge som kunnskapsnasjon, bør det være din viktigste oppgave å se til at disse lærerne ikke sliter seg ut, og flykter yrket slik så mange har gjort før dem. 

Så, tilbake til mitt opprinnelige spørsmål: tenker du noen gang over hvor viktig du er? Hvis det i dag er lærere, altså høyt utdannede mennesker som ønsker å gjøre en god jobb og som hver dag kjenner på ansvaret de har, hvis det i dag er disse menneskene som utdanner morgendagens ingeniører, morgendagens tannleger og psykologer, morgendagens politikere og statsministre, morgendagens lærere og professorer, morgendagens sykepleiere og leger, morgendagens elektrikere og snekkere – hvor viktig er du? Og hvis det i dag er foreldrene, de som oftest kun har barnas beste i tankene, de som vil så veldig gjerne hjelpe til, de som kommer med grøt til juleverksted, de som elsker barna sine, de som møter barna hver eneste dag og som gir dem et hjem å bo i – hvor viktig er du? 

Jeg vet i alle fall at jeg er viktig. Jeg vet at alle mine lærerkolleger i Norge er viktige. Uansett hvor godt eller dårlig vi gjør jobben vår, hvor effektivt eller hvor ineffektivt den blir gjort, uansett hvor mye tid vi har til å utføre jobben vår og uansett hvor mange spørsmål vi har som begynner med «hvorfor» til systemet – så er vi viktige. Det vi gjør i dag vil påvirke livene til barna i klasserommet; utdanningen de velger – utdanningen de har mulighet til å komme inn på, jobben de søker – jobben de har muligheten til å få, søknaden de skriver, intervjuet de gjennomfører for å få drømmejobben, hvordan de opptrer i sosiale sammenhenger, hva de mener er viktig i livet, hvilke prioriteringer de gjør og hvordan de velger å takle konflikter.

Det er dette som burde være essensen i den delen av nyttårstalen som handler om utdanning, statsminister! For når alt kommer til alt, og når vi faktisk skal prate om den neste oljen, så kan du være topp-politiker, statsminister, president eller en annen viktigper så mye du bare vil. For de barna som sitter i klasserommet, og som en hel nasjon nå har en forventning til at skal være den «neste oljen», er det vi som er lærere som er viktige. For de barna som kommer hjem fra skolen og vil bruke resten av ettermiddagen på teknologiske duppeditter, er det foreldrene som er viktige

Jeg har derfor noen oppfordringer til alle som har barn i skolen, alle som jobber i skolen og alle som mener de har noe de skulle ha sagt om hvordan skolen bør være til en hver tid, selv om deres eget yrke er langt fra skolebygget: 

Snakk positivt om oss! Ikke snakk om hvor mye etterutdanning og videreutdanning vi bør ta, det er med på å danne et negativt bilde om oss og sier egentlig at vi ikke er gode nok. Jeg har per dags dato 75 studiepoeng mer enn den øverste lønnstabellen for lærere, og har frivillig gjennomført disse 75 studiepoengene – uten å gå via statens videreutdanningsprogram. Og, hvis vi skal gjennom videreutdanning, må vi også ha flere koder i lønnstabellen! Ikke press oss til å bruke av vår egen, private tid på å lære oss noe nytt eller noe vi allerede kan, men som vi mangler papirer på – hvis vi ikke skal få uttelling for det på en eller annen måte. I tillegg er avtalen frekk nok til å trekke læreren i lønn mens videreutdanningen pågår. I andre enden sitter en lærer som ikke får økonomisk uttelling, som ikke får en bedre stilling på arbeidsplassen, men som kanskje er litt bedre stilt i jobbsøking ved andre skoler. Og glem ikke den økonomiske og tidsmessige kostnaden det er å gå ned i stilling, samt begynne å studere (som gjerne innebærer reising). Jeg tror ganske mange lærere har barn i barnehage- og skolealder. 

Sett dere inn i hvordan hverdagen til en lærer er – og husk at det er stor forskjell på lærerens hverdag i 1. klasse, 3. klasse, 6. klasse og 9. klasse! En undervisningstime er verdt like mye gjennom hele barneskolen. Det betyr i praksis at en lærer på mellomtrinnet, hvor barna har mulighet til å holde oppmerksomheten rundt en oppgave lengre – men man må ofte ha mer spesialpedagogisk undervisning (kanskje på grunn av hvordan «småskolelæreren» er lagt opp??), underviser like mye som en lærer på småskoletrinnene hvor barna i beste fall klarer 20-25 minutter med samme aktivitet og som fører til at læreren må planlegge flere aktiviteter. På småskolen er det også ofte samme lærer i samtlige undervisningsfag, noe som medfører minst tolv aktiviteter planlagt på en seks timers lang skoledag. Ungdomsskolelæreren underviser gjerne i spesifikke fag, men over flere klasser eller trinn. Det medfører ekstremt mange elever man skal gi vurdering til, og derfor er ungdomsskoletimene verdt litt mer prosentmessig enn barneskolelærerens timer. Det medfører at ungdomsskolelæreren underviser mindre enn barneskolelæreren i uken, men har gjerne en mye større vurderingsbunke å komme seg gjennom og flere ukeplaner å skrive inn lekse og lokale kompetansemål i. De som tror de vet hvordan skolen skal fungere, i dette eksemplet KS, tror dette problemet løses ved å utvide året til lærerne, eller å legge mer bunden tid til arbeidsplassen. Det første vil medføre uker med lærere på skolen, uten elever. Det siste vil medføre å tvinge læreren til å sitte på nok et virkelighetsfjernt møte presset på oss ovenfra, samarbeidstid sammen med de som du arbeider nærmest med (som jo er vel og bra, men hvis man arbeider «nærmest» med noen, foregår det veldig mye samarbeid gjennom hele dagen) og «individuell tid» i et kontorlandskap du gjerne deler med fem-seks andre lærere. Og du er garantert at minst en av dem er høyrøstet, alltid snakker i høy pitch, snufser til en hver tid, snakker med seg selv, hum-er til pc-en eller lignende irriterende ting man i alle fall ikke trenger når man skal konsentrere seg (hvis ikke du har en slik en på ditt arbeidsrom: kollegene dine irriterer seg grønn over uvanen din. Vennligst slutt, slik at de slipper å gjøre også dette arbeidet hjemme). Det går derimot an å løse problemet uten å verken utvide året for lærerne, eller gi dem mer bundet tid til arbeidsplassen. De kan ha litt mindre undervisning i løpet av uken. De kan ha undervisning de har god kompetanse i. De kan ha færre møter. Sett dere inn i hverdagen til lærerne. Vi trenger deres støtte.

Og min aller siste oppfordring er: Tenk over hvor viktig du er for barna i klasserommet. Hvis du er en av de viktigste, bør du ikke da ha tid til å være viktig på best mulig måte? 

 

Jeg vil presisere at jeg har det veldig fint på min arbeidsplass. Jeg har gode kolleger som ønsker det beste for skolen og for elevene. Jeg har en flott rektor hvis lederstil er noe jeg selv vil adoptere dersom jeg en dag blir rektor. Det går ikke å begynne med elevene og hva de skal lære og hvor mye kartlegging og PISA og nasjonale prøver de skal gjennom. Lærerne må trives på jobb først, og man kan ikke trives når man til en hver tid må stresse videre. Du skal se det, statsminister, at dersom du får lærerne til å trives på jobb –

da får du den neste oljen. 

 

 

Språksituasjonen i dag – og i morgon: Kva for endringar som må til for å praktisere ei jamstilling mellom bokmål og nynorsk

Samandrag
Er nynorsken på veg ut? Må språket endrast for å framleis leva? Kva for utfordringar møter ein når elevar, føresette, media og lærarar er misnøgde med og negative til språket? Korleis skal eit minoritetsspråk haldast i live i eit aukande innfløkt samfunn, der ein stadig vert møtt med motstand?

Elevane får dårlege karakterar i norskfaget, anten det er sidemål eller hovudmål. Reglar for rettskriving vert revidert og omgjort, somme tider i positiv retning, andre gonger negativt. Lærarutdanning, påverknadskrafta frå media og å digitalisera vert stadig diskutert, gjerne i ein og same setting. Men, for å koma vidare held det ikkje å diskutera. Ein må gjera endringar. Denne eksamensoppgåva handlar om nettopp det; endringar. Framlegg til endringar for det nynorske språket.

Dette blogginnlegget er ein forkorta versjon av mi eksamensoppgåve levert til Høgskulen i Volda, i studiet «Nynorsk i opplæringa». Eksamensoppgåva vart levert inn våren 2012, og fekk karakteren B. 

 

Innleiing
Heilt sidan nynorsk, den gong landsmål, fekk sitt grunnlag i skulen, har det vore strid om kor vidt me framleis skal ha språket som ein del av innlæringa i norsk skule. Nynorsken var i utgangspunktet eit språk for den tids bønder, men har sidan då vorte eit språk for forfattarar, poetar, skodespelarar, politikarar og ikkje minst mange born og unge. Det er nok ikkje feil å seia at slik er det framleis. Men – nynorsken møter motstand den eine og andre vegen, og skal språket framleis vera ein del av oss – ein del av det norske folk – må språket gjennomgå nokre kraftige endringar. Skal ein overleva som minoritet, gjerne auka til å bli på lik line med majoriteten, må lærarar, elevar, styresmakter, føresette og språkforkjemparar gå djupt inn i seg sjølv og sjå kva ein sjølv kan gjera for å få til denne endringa.

Dette blogginnlegget skal omhandle nynorsken i framtida, og eg vil nytta høvet til ikkje å berre leggje fram aktuelt nynorsk stoff, men til å koma med framlegg til endringar språket treng for å ikkje drukna mellom bokmålsord. For kva treng eigentleg nynorsken som språk å gjennomgå av endringar for å ikkje svinna hen? Kva kan kvar einskild lærar, kvar einskild elev og føresett, regjering og styresmakter gjera?

1.0 Språksituasjonen i dag
Før eg går nærare inn på dei endringane som må til, vil eg syne korleis språksituasjonen i Noreg ser ut i dag. Dette er viktig for å forstå kvifor endringar må skje.

Gapet mellom nynorskkommunar og bokmålskommunar er ikkje sjokkerande stort. I 2010 hadde 160 kommunar vedteke å bruka bokmål som hovudmål mot 114 kommunar for nynorsk. 156 kommunar stilte seg nøytrale – og desse tala har vore relativt konstante det siste tiåret. Derimot, om me går inn i sjølve tala ser me at berre 11,3 % av folketalet bur i kommunar med nynorsk som hovudmål (Statistisk sentralbyrå, u.å.). Det er eit større og meir alarmerande gap, og syner den store skilnaden mellom dei to målformene. Det same gjeld dersom me ser på tala spesifikt for grunnskulen (2011), der 532 603 elevar har bokmål som hovudmål mot 78 794 elevar med nynorsk (Statistisk sentralbyrå, 2011). Det utgjer nesten sju elevar med bokmål per ein elev med nynorsk – eller 0,15 nynorskelevar per 1 bokmålselev. Dette syner eit stort problem for nynorsken og korleis vegen vidare kan sjåast ut – særleg dersom me ser korleis vegen tidlegare har vore; andelen nynorskelevar har minka med over 10 000 elevar i perioden 2002 til 2011 medan den har auka med over 10 000 elevar for bokmålet i same tidsperiode (Statistisk sentralbyrå, u.å.).

1.1 Fylka og karakterar
Det er særleg tre fylke som skil seg ut frå dei andre der elevar har nynorsk som hovudmål i grunnskulen. Desse er sett inn i ein tabell for å få eit større oversyn over elevane generelt sett i desse fylka (Statistisk sentralbyrå, 2011):

 

 

 

 

Det same kan gjerast for fylker utan nynorskelevar i det heile: Nord-Trøndelag og Finnmark hadde ingen elevar i grunnskulen med nynorsk som hovudmål i 2011 (Statistisk sentralbyrå, 2011). Ser me særskild på desse fem fylka og går inn i karakterresultata deira frå våren 2011, er det nesten ingen skilnad mellom hovudmåls- og sidemålskarakteren i fylka. Det er derimot ein skilnad mellom standpunktkarakteren og eksamenskarakteren i alle fem fylka; standpunktkarakteren er i snitt 0,5 karakter høgare for hovudmålet og nærmare 0,6 karakter høgare for sidemålet (Utdanningsdirektoratet, u.å.) . Dette kan sjåast av tabellen nedanfor:

Alle desse tala er sjølvsagt reine kvantitative data. Dei seier oss lite eller ingenting om personane bak, og kva som kan vere årsaka til at resultata er som dei er. Til dømes kan ein jo undre om det er lærarane som gjer ein dårleg jobb, om skulen fokuserer for lite på språk, om elevane er mindre interessert og liknande. Det vert alt for mange kvalitative aspekt å inkludera dersom me skal inn og analysera kvart og eit tal i denne samanheng. Men, for å koma vidare i arbeidet med dagens nynorsk, er det likevel viktig å kunne seie noko om somme av grunnane. Eg vil samstundes påpeike at desse slett ikkje treng vere eine og aleine ansvarlege for resultata i grunnskulen i Noreg.

1.2 Negative haldningar til nynorsk
I januar 2012 kom kunnskapsminister Kristin Halvorsen med eit ynskje til det norske språk: Ho ville tone ned satsinga på sidemål, i denne samanheng nynorsk, og satse sterkare på hovudmålet – som nasjonalt sett vert rekna for å vera bokmål. Ei eiga arbeidsgruppe arbeider med å revidera norskfaget og laga ein ny læreplan. Forslaget frå Halvorsen inkluderer ikkje berre vidaregåande og standpunktkarakterar – òg grunnskuleelevar skal sleppa å ha skriftleg eksamen i sidemål (Aftenposten.no, 2012). Skular rundt om i landet har tidlegare prøvd desse grepa for å betra karakteren i norskfaget, utan hell (Almendingen, 2004) (Utdanningsdirektoratet, u.å.), og eit forslag om å prøva ut valfritt skriftleg sidemål i Oslo-skulane vart i februar nedstemt (Noregs Mållag, 2012).

Partiet Venstre vedtok på sitt landsmøte at dei vil satsa meir på sidemålet i skulen. Dei ynskjer å integrera sidemålet i andre fag enn norsk (Langåker, 2012). Dette har skular prøvd ut tidlegare: Holmlia skole starta hausten 2004 eit prosjekt dei kalla Sidemålsløftet – Holmlia skole som gjekk på å nytta nynorsk i eit anna fag enn norsk. Prosjektleiar, lektor Torill Wiiger Tørjesen, skriv i Didaktiske perspektiv på nynorskopplæring (2005) at

Dersom me skal motarbeida negative haldningar elevane har til nynorsk, må me som er lærarar byrja med oss sjølve. (…) Jamvel om læraren ikkje uttrykkjer den negative haldninga si i ord, opplever mange elevar henne gjennom handling. (…) (Nordal, 2005, s. 38)

I følgje Grete Riise, rådgjevar for fylkesmannen, er det dei dårlege haldningane frå lærarar og føresette som må ta på seg ansvaret for problema elevane våre møter når dei skal læra seg nynorsk. Ho seier at

– Sidemålsdebatten handlar uansett ikkje om språket i seg sjølv, men om fleirtalstenkinga i samfunnet som går igjen i haldningane til foreldra og lærarane. I tillegg har dei store riksavisene i Noreg eit redaksjonelt forbod mot nynorsk. (…) (Auestad, 2012)

Det er ikkje berre Riise som har meiningar om sidemålsdebatten og nynorsk. Håvard B. Øvregård, leiar i Noregs Mållag, meiner at di meir språk du lærer, di betre vert du i å bruka språk generelt:

(…) Fleirspråkskunnskap gjev deg eit større repertoar for kommunikasjon og uttrykk, og gjev deg eit grunnlag for å verte betre språkbrukar på alle språka du meistrar. (…) I dag er det elevar med nynorsk som hovudmål som i stor monn hentar ut den vinsten. (…) (Øvregård, 2011, s. 34)

Meiningane er mange. Somme har tru på å kutta ut sidemålet som omgrep, andre meiner det er på tide å kutta heilt ut nynorsk. På motsett side kjempar nynorskbrukarar om å få halde på språket sitt.

1.3 Endringar i rettskrivingsreglane
Til hausten kjem det nok ein gong nye nynorskreglar som skal gjera språket lettare å læra. Fleire dialektord er inkludert i reglane, inkludert ordet dokker som skal stå på lik line med ordet dykk og de (Hovdenak, 2011, s. 21). Desse jamstillingane og endringane, som òg har vore gjort tidlegare (ref. –a og –e – endingsjamstillinga som kom i 1959 og perfektum partisipp – endringane frå 1982 (Vikør, 2002)) kan verka noko vanskeleg både for lærar, elev og føresett å halda seg oppdaterte i.

Språkvitarar går ut i media og seier nynorsk er vanskelegare å læra enn kva spansk er. Klaus Johan Myrvoll, stipendiat ved Universitetet i Oslo, meiner at sidemålet, altså nynorsk, er blitt for vanskeleg. Det er for mange valmoglegheiter, seier han (Hammerstad, 2012). Dette har no vorte gjort noko med:

Nemnda har særleg vurdert dei punkta i rettskrivinga der det er valfridom i dag. På mange punkt har ho stroke valfrie former slik at berre éi står att, som for orda no og berre, der dei noverande sideformene nå og bare skal ut. (…) (Hovdenak, 2011, s. 19)

1.4 Nynorsk i lærarutdanninga
Benthe Kolberg Jansson, høgskulelektor i nordisk og norskdidaktikk ved Høgskolen i Østfold, meiner lærarutdanninga er i ein nøkkelposisjon i språkopplæringa (Nordal, 2005, s. 99). I 2010 kom det ut ei ny forskrift som omhandla rammeplanen for grunnskulelærarutdanningane for 1.-7.trinn og 5.-10-trinn, som seier noko om kva for ferdigheiter studentane skal ha når dei vert uteksaminerte. Ein av desse ferdigheitene er at studenten skal meistre norsk munnleg, norsk skriftleg – både bokmål og nynorsk – og at dei kan bruka språket på ein kvalifisert måte i profesjonssamanheng (Kunnskapsdepartementet, 2010, s. 3).

Sjølv om nynorsk er sett på agendaen for lærarutdanninga, tyder ikkje dette at lærarstudentane er klare for nynorskundervisning. Johanne Nordhagen utførte i 2006 ei undersøking der norske allmennlærarstudentar sine haldningar til å undervisa i nynorsk som sidemål i skulen var tema. Resultata hennar viste mellom anna at lærarstudentane grudde seg til å undervisa i nynorsk som sidemål grunna eigne negative haldningar eller manglande ferdigheiter, eller grunna antekne negative haldningar frå elevane. Samstundes meinte 80 % av dei spurte at det var ei viktig oppgåve å motivera elevane til å gjera det bra i nynorsk som skriftleg sidemål – men under halvparten visste korleis dei skulle gjera det (Slettemark, 2006, s. 29) .

1.5 Nynorsk og det digitale perspektivet
Det digitale biletet sett i eit nynorsk perspektiv har betra seg etter mi meining. Cappelen Damm har i all hovudsak heimesidene sine på bokmål, men leitar ein litt finn ein nokre nynorske skattar òg. Tusen millionar, eit læreverk i matematikk, har sine sider både på nynorsk og bokmål. Det same gjeld nettstaden Norsk start, ei side som omhandlar grammatikkøvingar og liknande. Zeppelin, eit norskverk levert av Aschehoug, er òg høve å få på nynorsk. Likevel er majoriteten av digitale læremiddel på bokmål, og flyttar ein seg utanfor norskfaget er det få digitale læremiddel som opnar for nynorsk. Men – det er på veg, og vonleg vert det meir slikt i framtida.

Òg litteratur som omhandlar det digitale perspektivet har betra seg for nynorsken. Sjå berre på professor Rune Johan Krumsvik, som både skriv på nynorsk, bokmål og engelsk:

Mykje tyder på at læraren er sjølve nøkkelen til at bruk av digitale verkty kan bli integrert i skulen på pedagogikken og faga sine premissar. I dagens samfunnsdebatt om skulen er det ofte underkommunisert kor viktig læraren er, (…) Ein lærar som klarer å motivere elevane er difor “gull verdt” i skulesamanheng. (…) (Krumsvik, 2011, s. 8)

Det Krumsvik her refererer til kan vidareførast til didaktikk som omhandlar nynorsk, ikkje berre digitale verkty. Krumsvik har òg teke del i forfattarskapet i boka Å være digital i alle fag (2009), der han skriv om digital didaktikk og kva for strukturar ein kan ta i bruk i undervisninga. Eg har sjølv vore på førelesning med Krumsvik, og han nyttar nynorsk i lysarka sine. Andre sentrale nynorskforfattarar når det kjem til det digitale perspektivet er Olga Dysthe, som har skrive bok saman med Knut Steinar Engelsen om mapper som pedagogisk reiskap. Dysthe er professor i praktisk pedagogikk og har forfatta fleire bøker. Svein Andersland, tidlegare høgskulelektor ved Høgskulen Stord/Haugesund, hadde òg eit kapittel i boka Å være digital i alle fag (2009) der han skreiv kva som skulle til for å vere digital i geografi – på nynorsk. Slike forfattarar gjer nynorsken meir inkluderande i både lærarutdanning og årsemne ettersom desse bøkene gjerne er ein del av pensum i IKT-baserte emne ved høgskular og universitet.

1.6 Språksituasjonen i dag
I denne delen av oppgåva har eg presentert både kvantitativ og kvalitativ informasjon. Eg har vist til eksamenskarakterar samanlikna med standpunktkarakterar i dei fem fylka som har mest og minst fokus på nynorsk, og eg har teke for meg noko av det som rører seg i nyheiter og i nynorsken i dag. Eg har nemnd nynorsk i lærarutdanninga og i den digitale verda.

Eg kunne òg ha nemnd låg prosentdel på teksting på nynorsk i TV, dårlege haldningar blant lærarar og føresette, lite nynorsk litteratur for born og unge og laber journalist-deltaking – men dette er etter kvart allmennkunnskap, og eg vil difor sjå meir på dette seinare. No vil eg fokusera på kva endringar ein kan gjera for å endra tala, og eg vil gå nærare inn på dei kvalitative funna eg har vist til.

2.0 Språksituasjonen i morgon
Eg trur nynorsken kjempar ein tapt kamp dersom me ikkje gjer noko no. Elevane møter ikkje nynorsk noko særleg andre stader enn i skulen, og dei ser difor ikkje poenget med å læra seg språket når dei berre får bruk for det fram til avsluttande eksamen i vidaregåande skule. Det verkar som dei som kjempar for at nynorsken ikkje har teke sitt siste andedrag, skal sjå alt for mykje attende på kva som har vore gjort før og kvifor det er viktig å halda på skriftspråket. Eg trur det er viktig å sjå forbi denne delen av språket; det er “ingen” som nemner kvifor me skal halde på bokmålet anna enn kva som rører seg no, det er “ingen” som snakkar om kvifor bokmål vart eit språk i Noreg. Kvifor skal då nynorskbrukaren gjere det? Norske lærarar, elevar og føresette har to jamstilte språk å halda seg til, og difor trur eg det er viktig å angripa korleis me held oss til desse to språka. Eg vil difor bruka denne delen av oppgåva til å sjå på korleis nynorsken kan òg i praksis vera jamstilt med bokmål.

Eg kjem til å koma med framlegg til diverse endringar for nynorsken, og eg vil presisera at desse ikkje er stilt i noko kronologisk rekkefølgje på kva eg meiner bør koma fyrst og sist. For mitt vedkomande må alle desse endringane eller tiltaka gjerast for å halda liv i nynorsken.

2.1 Karakterane i norskfaget
Ettersom det ikkje er den største skilnaden mellom hovudmåls- og sidemålskarakteren meiner eg politikarar og andre debattantar kan leggje dette som argument, bak seg. Å nytte “Elevane våre får så dårleg karakter i sidemål, difor må me droppa nynorsken” som argument er ikkje berre feil, det er misvisande. Hadde det ein gong vore slik at skilnaden mellom karakterane var enorm, skulle eg ikkje nemnd noko om akkurat denne delen – men skilnaden på landsbasis er 0,2 karakter som standpunkt og 0,3 karakter som eksamenskarakter i grunnskulen. I den vidaregåande opplæringa har elevane 0,2 karakter betre i hovudmål enn i sidemål i standpunkt – berre 0,1 i eksamenskarakter (Utdanningsdirektoratet, u.å.). Sjølvsagt er sidemålet taparen, om enn skilnaden er låg; sidemålet får minst plass i skulen til fordel for hovudmålet. Men er ikkje det berre naturleg? Har ein nynorsk som hovudmål har ein òg lærebøker og LMS på nynorsk.

Eg trur ein heller bør gå inn og sjå på kvifor desse resultata generelt sett er så låge. Kva er det som gjer at me ikkje får elevane opp på eit gjennomsnittleg firar-nivå eller femmar-nivå? Kvifor heng dei att på tre-talet? Som nemnd har eg ikkje tenkt å driva denne årsaksanalysen, men eg trur det er viktig at nokon gjer det. Nokon som kan sjå på norskfaget med objektive augo, som kan gjennomføra både kvantitative og kvalitative undersøkingar og som kan gje oss andre noko å arbeida med vidare. Difor:

Det må til ei årsaksgransking når det gjeld dei låge eksamens- og standpunktkarakterane, slik at lærarar og elevar veit kva dei skal fokusera på for å løfta karakterane.

2.2 Negative haldningar til nynorsk
Forslaget frå Kristin Halvorsen vart teke i mot med blanda kjensler. Somme tykte dette var eit supert forslag, andre meinte det var å øydeleggja nynorsken og å gå i mot sin eigen partipolitikk. Endringar må nok til for å få betre karakterar i norskfaget, for å gjera faget mindre subjektivt for den enkelte lærar og for å vera i tråd med prinsippet om at alle born skal få ein lik skulegong. Det trur eg ikkje det finns noko tvil om, verken hjå lærarar som gruppe eller ned på dei enkelte nivå. Samstundes trur eg det òg kan vere lurt å gjennomføra sidemålsopplæring både i norskfaget og i eit eller to andre fag, slik Holmlia skole gjorde. Som nemnd er det allereie sett ned ei gruppe som skal arbeida med å gjera læreplanen i norskfaget annleis, vonleg vert faget meir overkommeleg både for lærar og elev. Difor:

La fagfolk ta seg av kva som må gjerast med dei enkelte faga og fokuser på kva fagmiljøet både frå den eine og den andre sida seier. Ikkje bring inn synsing frå lærarar du trefte i gongen.

2.3 Rettskrivingsendringane
På arbeidsplassen min har eg fleire kollegaer som ikkje vil undervisa i norskfaget fordi dei ikkje lenger kan nynorsk. Dei har hatt gode karakterar i språket frå grunnopplæring og frå vidaregåande opplæring, men er så usikker på kva for ord som er lov og ikkje lov i nynorsken i dag at dei vegrar seg for å i det heile skriva på tavla. Somme igjen er så pass avhengig av lærebøkene for å i det heile skriva på vekeplanen. Det kan føre til at dei som framleis heng med i endringane og veit kva som er lov og ikkje, får meirarbeid med å retta den andre læraren.

Elevane er òg usikre. Eg spurte ein 6.klasse om følgjande:

Viss Aasen sitt arbeid framleis skal sjåast på som viktig, må me ikkje då stadig endra nynorsken til å passa dialektane som vert brukte i dag?

Elevane var semde om at alle endringane i nynorsken gjer at språket vert vanskelegare å læra. Viss dette er stoda òg hjå andre elevar i andre aldersgrupper, stiller eg spørsmål til kvifor dette vert gjort om og om att. Sjølv om det kanskje berre vert gjort mindre endringar, er det likevel endringar som gjer språket meir komplisert. Elevane slit med å forenkla ord med dobbelkonsonant når dei skal gå frå infinitiv til preteritum, då dei ikkje veit kva for ord som skal ha –te – ending og –de – ending: å kjemme – i går kjemde eller kjemte eg?

Sjølv om Vikør berre nemner endingsendringa og perfektum partisipp som store reglar, kjenner eg sjølv på denne kjensla med å ikkje heilt ha oversikt over kva som er lov og ikkje i nynorsk i dag. Difor held eg meg til språket eg lærte i grunnskulen, og skriv “berre” framfor “bare”, “skule” framfor “skole” og “byrje” framfor “begynne” – sjølv om desse bokmålsorda tydelegvis er lov i dagens nynorsk (her har eg ikkje medrekna dei nye rettskrivingsreglane). Eg måtte gje elevar feil på diktaten frå Carlsten lesetest for 6.klasse då dei hadde skrive “skuledagen” og “skulebussen” når dei eigentleg skulle skriva, ut i frå kva diktaten sa, “skoledagen” og “skolebussen”. Difor:

Ikkje tru sidestillingar, jamstillingar og endringar skal gjere språksituasjonen betre, når den i røynda vert meir uoversiktleg og vanskeleg å gjennomføra. Fokuser heller på å gjera språket så reint og ryddig som mogleg. Løysingar gjort på ad-hoc er ikkje naudsynt gode løysingar!

2.4 Nynorsk i media
Når elevane våre ikkje er heilt der at dei kan sjå engelskspråklege program utan tekst, er det naturleg å sjå på dei programma med. Dette er vel og bra, då dei får ei betre språkforståing både for det tala og det skriftlege språket i det aktuelle programmet. Med så mange TV-program som er teksta på bokmål får nærmast elevane bokmålet gratis. Eg spurde elevane i 6.klasse følgjande:

Bør alle skriva bokmål ettersom me møter dette oftast i TV, aviser og i yrkeslivet?

Her fekk eg ein delt klasse. Somme meinte det vart lettare å læra seg norsk dersom me alle gjekk over til bokmål, medan andre meinte alle burde skriva nynorsk nettopp fordi me møter bokmål så mange stader elles. Eg kan forstå begge synspunkta – men eg trur ikkje verken det eine eller det andre er løysinga. Eg trur heller det er viktigare å få inn nynorsk teksting i andre kanalar enn berre NRK, slik som TV2, TVNorge og TV3. Tilgangen på TV-kanalar har endra seg drastisk dei siste åra – og difor må styresmakter inn og leggja føringar for korleis programma skal tekstast – òg i dei kanalane som ikkje er eigd av staten. Kanalane sjølv kan òg gjere tiltak for nynorsk ved å gjera dei mest populære seriane sine nynorskteksta framfor bokmålsteksta. Eit døme på dette er programmet Ein idiot på tur på NRK, der me møter briten Karl Pilkington. Pilkington reiser rundt i verda og møter det meste med pessimisme og pakkar alt inn såpass morosamt at sjåaren ikkje kan gjere anna enn å følgje med og le. Programmet er teksta på nynorsk, ligg gratis ute på NRK Nett-TV og går på NRK i desse dagar. Sjølv har eg brukt denne serien i samfunnsfaget, og elevane var fascinerte over programmet. Dei forsto lett Pilkingtons britiske aksent når dei fekk tekst på sitt eige skriftspråk. Difor:

Alle dei norske TV-kanalane bør gjere endringar i kva for program dei vel å teksta på bokmål og kva for program dei vel å teksta på nynorsk. Å ha nyheitsankarar med “nynorske dialektar” er ikkje godt nok.

Det same gjeld eigentleg for avisene. Kor mange aviser skriv eigentleg på nynorsk? Kvifor er det så få nynorskskrivne artiklar i dei største avisene våre, VG, Dagbladet og Aftenposten, dersom skriftspråka er jamstilte? Her har både regjering og redaksjonar i avisene eit tak å ta. Difor:

Legg vekk eigne haldningar til nynorsken og hald dykk til fakta. Nynorsk og bokmål er jamstilte, haldningane dykkar kan gjera det vanskelegare for elevane våre å læra seg begge målformene. Jamstilt tyder på lik line – då bør òg dei “nasjonale” avisene bruka språka på lik line.

2.5 Språksituasjonen i morgon
Eg skal ikkje seie mine framlegg er fasit, ei heller noko som styresmakter eller lærarar treng å ta omsyn til. Dei er framlegg. Dei er framlegg frå ein frustrert nynorskelskar som ikkje kan forstå kvifor så mange slit med norskfaget i det heile. Eg ser ikkje kvifor dette skal vere ein diskusjon ein gong. Difor har eg prøvd å vera så enkel som mogleg i mine forslag til kva som bør gjerast for at nynorsken skal overleva språkdebatten og revideringa av norskfaget. Mange andre forslag kunne òg vore inkludert i denne delen av oppgåva, men arbeidet er allereie i gong når det kjem til den digitale nynorsken, arbeidet er allereie i gong når det kjem til nynorsk i lærarutdanninga. Då vert det for meg håplaust om eg, ein enkel norsklærar og norskstudent heilt nede i grasrota, skal koma med omveltande endringar som allereie er på veg inn.

3.0 Konklusjon
Sjølv om nynorsk har møtt mykje motstand både frå politikarar, lærarar, elevar og føresette, har språket kjempa for å framleis eksistera i Noreg. Det gjer det enda.

Eg trur det er lurt å sjå på årsakene bak dei svake eksamens- og standpunktkarakterane – uavhengig av sidemål og hovudmål. Karakteren er ikkje god i verken den eine eller andre målforma.

At norskfaget er inne til revidering ser eg på som noko positivt, som vonleg fører med seg ei mindre subjektiv norskundervisning som styrkjer både bokmål og nynorsk på lik line.

Dei nye rettskrivingsreglane stiller eg meg noko ambivalent til; det er bra med mindre valfridom, men eg reagerer på innføringa av dialektorda.

Nynorsk treng nok å inkluderast meir i lærarutdanninga, men eg trur det i all hovudsak er ei haldningsendring som skal til. Det trengs òg i somme av avisene våre, samt i somme av dei store forlaga som gjev ut læreverk til skulane. Det er særs mykje bokmål, men samstundes er nynorsken på frammarsj når det gjeld det digitale.

Kjempar me ikkje med dei rette våpna, trur eg nynorskkampen er ein tapt kamp. Eg trur heile krigen er tapt om me vel å fokusera på all debatten, alle dei negative haldningane og all kulturen i språket. Soleis er kanskje mi oppgåve eit paradoks i seg sjølv, og det paradokset skal eg stå for. Både politikarar, lærarar, elevar, føresette og alle andre som måtte meine noko om saka bør prøve å vera meir løysingsorienterte, me bør alle halde oss til fakta og til korleis stoda er – i eit heilskapleg bilete – før me i det heile byrjar å diskutere om det bør skje nokre endringar med jamstillinga av våre to, flotte skriftspråk, frå 1885. For den diskusjonen er eg særs viljug til å ta når me har prøvd alt det andre.

Bibliografi
Aftenposten.no. (2012, januar 24.). SV-Halvorsen vurderer mindre satsing på nynorsk. Henta 21. april 2012 frå Aftenposten.no: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/SV-Halvorsen-vurderer-mindre-satsing-pa-nynorsk-6747715.html#.T5Ll4at1DVY
Almendingen, B. (2004, september 9.). Får fjerne nynorsk. Henta 19. mai 2012 frå Nettavisen: http://www.nettavisen.no/innenriks/article275096.ece
Auestad, G. E. (2012, januar 24.). – Negative haldningar øydelegg for nynorsken. Henta 22. april 2012 frå NRK: http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7967061
Hammerstad, K. (2012, januar 24.). Språkekspert: – Vanskeligere å lære nynorsk enn spansk. Henta 22. april 2012 frå NRK: http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7967366
Hovdenak, M. (2011). Nynorsknorma – slik blir ho. Språknytt, 18-21.
Krumsvik, R. J. (2011). Den digitale lærar: Digital kompetanse i praksis. Oslo: Pedlex Norsk Skoleinformasjon.
Kunnskapsdepartementet. (2010). Forskrift om rammeplan for grunnskolelærerutdanningene for 1.-7.trinn og 5.-10.trinn. Henta 22. april 2012 frå Regjeringen.no: http://www.regjeringen.no/upload/KD/Rundskriv/2010/Forskrift_rammeplan_grunnskolelaererutdanningene.pdf
Langåker, S. O. (2012, april 15.). Vil ha meir språk i skulen. Henta 22. april 2012 frå framtida.no: http://framtida.no/articles/vil-ha-meir-sprak-i-skulen#.T5PaFqt1DVZ
Nordal, A. S. (2005). Didaktiske perspektiv på nynorskopplæring: Skrifter frå nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa. Volda: Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa.
Noregs Mållag. (2012, februar 17.). Nynorsksiger i Oslo. Henta 21. april 2012 frå Noregs Mållag: http://www.nm.no/tekst.cfm?path=10197&id=3430
Slettemark, B. (2006). Nynorsk som sidemål: lærerholdninger og opplæringspraksis i grunnskolen i Oslo. Henta 22. april 2012 frå Nynorsksenteret.no: http://www.nynorsksenteret.no/img/nsfno/Hele_oppgaven.pdf
Statistisk sentralbyrå. (2011). Elevar, etter elevens målform og fylke. Henta 21. april 2012 frå Statistisk sentralbyrå: Statistics Norway: http://www.ssb.no/utgrs/tab-2011-12-15-08.html
Statistisk sentralbyrå. (u.å.). Elevar i grunnskulen, etter målform. Henta 21. april 2012 frå Statistisk sentralbyrå: Statistics Norway: http://statbank.ssb.no/statistikkbanken/Default_FR.asp?PXSid=0&nvl=true&PLanguage=0&tilside=selectvarval/define.asp&Tabellid=03743
Statistisk sentralbyrå. (u.å.). Kommunar, etter målbruk: Statistisk sentralbyrå. Henta 21. april 2012 frå Statistisk sentralbyrå: Statistics Norway: http://www.ssb.no/aarbok/tab/tab-239.html
Utdanningsdirektoratet. (u.å.). Resultater – eksamenskarakter. Henta 21. april 2012 frå Skoleporten: http://skoleporten.udir.no/rapportvisning.aspx?enhetsid=00&underomrade=0c44631e-a28f-4e7d-abb3-35d54cd0212c&vurderingsomrade=88e13531-a5b6-4c33-ad87-b0ceb59b26b1&skoletype=0
Utdanningsdirektoratet. (u.å.). Skoleporten: Resultater: Videregående opplæring: Oslo fylke. Henta 19. mai 2012 frå Utdanningsdirektoratet: http://skoleporten.udir.no/rapportvisning.aspx?enhetsid=03&vurderingsomrade=88e13531-a5b6-4c33-ad87-b0ceb59b26b1&skoletype=1
Vikør, L. S. (2002). Utviklinga i nynorsk 1950 – 2000. Henta 21. april 2012 frå Språkrådet: http://www.sprakradet.no/nb-no/Politikk-Fakta/Fakta/Nynorsk/
Øvregård, H. B. (2011). Eit norskfag som sikrar felles språk. Norsklæreren, 34-36.

Why FCPE are wrong about homework

The Guardian wrote, at 26th of March, an article about French parents and teachers who boycott their pupils homework for two weeks based on the following reason: «If the child hasn’t succeeded in doing the exercise at school, I don’t see how they’re going to succeed at home» (President of the main French parents’ association, FCPE, Jean-Jacques Hazan).

I might be on thin ice here, and I might even get the entire FCPE and all the French teachers yelling at my door – but I got some news for you Mr. Hazan: There is something wrong with your school system. If the school gives your child homework in completing an exercise the child didn’t manage at school, there should be no reason why your child should complete the exercise at home.

The article also claims that the parents are doing the homework. I’m sorry if I offend you Mr. Hazan, but if the parents are doing the homework, perhaps they should go and get some further education – I mean, if they like studying so much? Here in Norway we are obligated as teachers to educate academicly our children, but we also have an obligation to raise the children side by side with their parents. If we are to raise their children, don’t you think they should help out with basic mathematics, with basic language and with other basic homework? I mean, it’s not like the pupils come to school each morning and whenever the bell rings for a break it turns out to total anarchy because the adults at work aren’t there. We DO step up and teach them right and wrong, how to treat other people, what respect and tolerance is, we DO step up and raise the children side by side with their parents! Sometimes we even have to go further and help pupils wash their hands after a visit to the toilet or to not pick their nose and eat what they find – skills they should have learned AT HOME. So, since we have to use our time to both educate and to raise, we do expect parent groups to help out a little bit with reading, with memorizing, with solving basic math problems – with studying in general. Should the parents not be able to do so, based on either time or for example own dyslexia, dyscalculia or other learning disabilities, there should be a low threshold to come forward with these problems to the teacher in concern.

You claim there is no effect from doing homework – but do you have any proof of this claim? And is it quantitative or qualitative? Based on your school only? Based on the entire French school system? I am no fan of homework if the homework has no goal towards what is being taught at school, however given the right assignment and the proper tutoring before the child leaves the school, I see no problem in why you, Mr. Hazan, and the rest of the parents in FCPE, cannot help your children out with their homework (except the reasons given above, of course).

I don’t know anything about the French curriculum in any subject, nor do I carry any knowledge of the French school system. But something must be very, very wrong if your teachers expect you, as a parent, to teach your child something they didn’t understand at school or didn’t manage to complete. I mean, as long as you have a job and a profession beyond teaching and as long as that teaching job does not include teaching your child at home, this isn’t your job to do.

As you see, of this graph, France is over Norway when it comes to pupils’ results. But you also might notice the difference in salaries. Perhaps your teachers are so poorly payed they can’t be bothered teaching those who struggle or those who don’t know time management yet. Perhaps your school system is so concerned about results that nothing else matters – all the other subjects in your curriculum is low priority. I don’t know, I am just guessing. But I am pretty sure there is something very wrong with something.

Your children should be able to complete their homework without your help, if they payed attention at school. If they aren’t, they either didn’t pay attention or your school needs evaluation. Perhaps even Norwegian schools, I am not trying to paint a glorious picture of the Norwegian schools either – homework should be to repeat what you just learned at school or to test something out before it’s tutored at school – anything else is useless. And this I mean regardless of countries.

If children do homework based on this definition, they will have more knowledge of the subject before a test, they won’t have to study hard and in lack of time when there is a test coming, they will actually get through the curriculum, they would learn studying skills which they need for high school, college and universities, they will learn the importance of these studying skills, they will be better at writing, reading and calculating, and they will learn to take responsibility for their own education. If you don’t see that, Mr. Hazan, perhaps you and the rest of the parents at FCPE should change to different glasses.

Wikier og blogg – det neste på min agenda

Jeg har nå presentert et par digitale verktøy en kan ta i bruk i skolen. Dette har jeg veldig lyst å gjøre mer av, men klokka er mye og jeg synes de neste postene bør få litt mer oppmerksomhet enn ti minutter en torsdagskveld.

Jeg har veldig lyst å ta for meg hva – hvordan – hvorfor om det å blogge i skolen og det å lage wikier. I tillegg vil jeg gjerne vie litt tid til bruk av forum, bruk av støttestrukturer, digitale tankekart, dataspill som er laget uten å ha det pedagogiske i bakhodet, StumbleUpon og lignende tjenester, twitter og Skype. Mye på agendaen skjønner dere.

I mellomtiden skal jeg sove litt og dra på siste dag av mastersamlingen for denne gang. Er du natteravn kan du jo ta deg en rundtur på bloggen min? Kanskje du finner et innlegg og to du ønsker å kommentere – eller kanskje du har et forslag til hva jeg skal blogge om?