Hvordan kan man unngå å se at ei jente på åtte år ligger begravd under tre andre barn som fyller jakka hennes med snø?

Jeg har egentlig mye jeg skulle ha sagt om dette temaet. Men la oss gjøre det kort, slik at jeg kan komme til sakens kjerne: Jeg ble mobbet, fra og med de første årene på barneskolen, til jeg gikk ut av videregående. Mine søsken kan fortelle lignende historier som meg. Jeg fortalte ikke om mobbingen til noen, foruten en gang hvor rektor skulle utvise meg fordi jeg hadde slått til en medelev. Medeleven kom på skolen dagen etter med et blått øye. Jeg hadde slått henne over kjaken, på andre siden av ansiktet. Blåøyet var sminket på. Da var det nok.

Det holder. Jeg trenger ikke utdype dette ytterligere, jeg ble mobbet og ferdig med det. Det jeg nå vil fortelle, er meget, meget viktig:

Inspeksjonen du, lærer, har ute i friminuttet, er ikke for å plage deg.

Den er der for at elever, som jeg en gang var, skal slippe å føle seg utrygge på skolen, slik jeg gjorde. Lærerne på skolene jeg har gått på var for opptatte med å enten drikke kaffe inne på pauserommet – for de hadde jo vindu ut mot skolegården – eller å gi anmerkning til flest mulig røykere i løpet av et friminutt. Og du kan faktisk aldri følge nok med i denne sammenheng. Barn er noen luringer.

Jeg misliker sterkt å ha inspeksjon i friminutt. Særlig hvis jeg ikke har kaffe med meg.

Men jeg har inspeksjonen min fordi om, jeg. Er det andre lærere ute i samme område som meg, sørger jeg for å gå et sted hvor det ikke er lærere. Området skal i alle fall være bra oversiktlig før jeg holder meg rundt kollegaene mine når jeg er ute i slikt ærend.

Men er det noe jeg misliker sterkere enn inspeksjon, er det lærere som har inspeksjon som ikke følger med. De som prater med andre lærere som er ute. De som leser nyheter på telefonen sin i stedet for å følge med på elevene. De som gjør noe som helst annet mens de har inspeksjon, enn å følge med på elevene.

Det var nemlig stort sett i friminuttene medelever mobbet meg. På skoleveien hjem. Jeg sa aldri noe til noen, bortsett fra den ene gangen, fordi de voksne måtte jo se hva som skjedde! Hvordan kunne de ikke det? Hvordan kan man unngå å se at ei jente på åtte år ligger begravd under tre andre barn som fyller jakka hennes med snø? Hvordan kan man unngå å se at ei jente på tretten blir bært ut av skolegården av fire gutter som vil kaste henne i vannet? Hvordan i helvete er det mulig å ikke se at en jente på elleve blir banket opp på tjukkasen i gymsalen, slik at hun kommer hjem med blåmerker på armer og bein? Hvordan kan man unngå å se slikt? Man ser ikke slikt hvis man ikke følger med.

Jeg blir faktisk forbannet når jeg ser eller hører om lærere som gjør noe annet enn å følge med på elevene. At man ser på telefonen en gang i blant eller at man plutselig fikk en ekstremt viktig mail eller telefonsamtale, forstår jeg også. At man kan prate sammen med andre voksne som er ute en gang i blant, har jeg også full forståelse for. Men at man ikke har elevene som sitt hovedfokus når man har inspeksjon, det har jeg verken forståelse eller aksept for. Det gjør meg faktisk utrolig sinna.

For et år siden var jeg på skolebesøk i London. Der ble en av lærerne evaluert av en av sine overordnede i en undervisningsøkt. Evalueringen hadde betydning for den videre jobben din og hvilken oppfølging eller posisjon du eventuelt ville få tilbud om. Etter timen fikk vi anledning til å stille spørsmål til den som hadde evaluert læreren. Jeg stilte følgende spørsmål:
Some teachers might find it offensive that someone wants to assess them like this, and use their education and training as an arguement to protest against the assessment. What is your opinion on that?

I find that truly arrogant. I find it arrogant to believe you cannot improve or to believe that everyone has the same impression of you as you do.

Og her er sakens kjerne. I denne saken, og i flere av temaene jeg har skrevet om på denne bloggen. Du, og jeg, må innse at vi gjør feil. Du, og jeg, må innse at vi kan gjøre bedre. Du, og jeg, må innse at vi kan trenge input fra andre i blant. Jeg nekter å gå med på noe annet.

Og så må både du og jeg, og alle andre lærere der ute, innse at når vi har inspeksjon har vi inspeksjon for elevenes beste, ikke for vårt verste.

 

 

 

 

 

Reklamer