Ikkje skuld problema til norskfaget på nynorsken!

Det byrjar å bli lenge sidan nynorsk og bokmål vart jamstilte målføre. Ein skulle nesten trudd at sidan det er så lenge sidan, er både norsk ungdom, norske lærarar og det norske folk generelt vande med å bruke begge målføra. Slik er det ikkje. Lærarar, politikarar og elevar har alle meiningar både for og i mot sidemålet. Nynorsk har blitt eit minoritetsspråk blant sine eigne, diverre. Eksamensresultata frå den vidaregåande skulen syner ein middels karakter i begge målføra.

Eg vil i dette innlegget sjå på kva som kan vere årsaka til desse dårlege resultata. Ein skulle jo trudd at ein klarte å få ein betre karakter i sitt eige morsmål, enn til dømes i engelsk og spansk. Eg vil sjå på norskfaget som heilskap, Læreplanen for Kunnskapsløftet 2006 og tidlegare læreplanar, bruken av nynorsk i skulen og i lærarutdanninga, samt andre høve som kan ha vore med å påverke desse resultata.

Er det nynorsken som er problemet i norskfaget, og som fører til dårlege eksamensresultat?

Norskfaget – eit filtreringsfag for fagpersonell?
Å lære norsk er eit av dei elementære tinga for born som bur og veks opp i Noreg. Til og med dei som flyttar hit, må lære seg språket vårt. Det er eit av dei viktigaste faga i skulen, og tek størst plass på timeplanen. Dei andre faga ein gjerne nemnar som særskild viktige, er engelsk og matematikk. Likevel har norskfaget godt over 500 fleire timar i løpet av grunnskulen, enn kva matematikk har. Engelsk vert nedprioritert; norskfaget har over tre gonger så mange timar i løpet av grunnskulen enn kva engelsk kan rutte med (Fag- og timefordelinga, LK06). Desse tala vitnar om eit stort fag, eit fag som tydelegvis er så pass viktig i skulen at det går alle andre fag ein høg rang. Timetalet er naudsynt – nokre vil seie for lite – men det er slik faget står i dag. Spørsmålet som dukkar opp, er vel gjerne kor vidt timetalet hadde vore reelt dersom faget var mindre. Er det faget som er for stort, eller er det timane som er for få?  Sveinung Nordstoga har peika på fem utsegner om norskfaget, der størrelsen er eit av dei:

Disiplinmangfaldet gjer faget vanskeleg, men samstundes ligg her eit stort potensial i å oppdage samanhengar. Oppdagar ein det som bind faget saman i emnejungelen, har ein kome eit stykke på veg i å tileigne seg norskfaget. […] og det set store krav til at formidlaren av faget utviklar eit fagsyn, der ein vektlegg dei sidene ved faget ein finn føremålstenelege, og vel emne deretter. (Nordstoga: 2003:19)

Slik eg forstår det, av sitatet ovanfor, er det opp til sjølve læraren å filtrera ut dei viktige og meir uviktige emna i norskfaget. Dersom alle lærarane gjer dette subjektivt, slik ein gjerne kan tolke Nordstoga, vert det utruleg forskjell på kva elevane rundt i Noreg lærer og ikkje lærer i faget. Eg diskuterte dette med ein kollega av meg, som er i mot å bruka nynorsk som målføre. Ho meinte ein burde bruke meir tid på venndiagram, læringsskjema og tankekart, enn kva ein burde på Ibsen, sjangerlære og skrivetrening. Eg meiner det totalt motsette. Dersom alle lærarane i Noreg som underviser i norsk sit med forskjellige meiningar, får ein eit fag som varierer frå stad til stad. Er det ynskjeleg? Er norskfaget for stort, og dette difor årsaka til dårlege resultat?

Norskfaget blir for stort, for vagt og for utydeleg i informasjonsmengda, i tillegg til at alle har meir eller mindre gode eller dårlege erfaringar med ein norsklærar, eller med norskfaget.[…] (Nordstoga: 2003:31)

Merete Stensby skreiv eit innlegg i tidsskriftet Norsklæreren  at norskfaget er for stort for timetalet sitt. Ho påpeikar at dei fleste norsklærarar nok ynskjer å få til alle måla, men at ein må berre innfinna seg med at norskfaget er for stort for tida det har fått (Norsklæreren nr 1/2011).

For våren 2011 vart gjennomsnittskarakteren på norsk hovudmålseksamen i den vidaregåande skulen, 3.0 nasjonalt. Sidemålskarakteren vart 2.9. Grunnskuleresultata syner eit litt anna høve; hovudmålskarakteren ligg på 3.6 medan sidemålskarakteren ligg på 3.2 (Udir). Begge høva syner eit for dårleg resultat, i mine auger. Kvifor klarar ikkje eleven å få til eit betre resultat i sitt eige morsmål? Det er jo tydelegvis ikkje særleg skilnad på hovudmål og sidemål; ein kan ikkje skulde på målføret. Er det norskfaget som er for stort, eller læraren som er for dårleg? Legg ein til rette for dårleg norskundervisning, når det er læraren sjølv som må filtrere? Subjektive meiningar vert vektlagd, sjølv om det gjerne ikkje er det pedagogiske riktige å gjere.

Skriving og lesing er læreplanfesta!
Både skriving og lesing, som jo er ein stor del av norskfaget, er definert som ein grunnleggjande ferdigheit og skal brukast i alle fag. Ein kan jo difor setje spørsmålsteikn ved dei dårlege eksamensresultata, når eleven skal bruke lesing og skriving i alle fag. Og korleis skal læraren filtrere? Skal han tenkje kva han sjølv fann matnyttig seinare i livet, eller skal han peile elevane inn på emne som er relevante for eksamensoppgåvene? Dersom ein vel det siste, bør ein ikkje då lære elevane å skrive innanfor diverse sjangrar, framfor å lære dei å lage tokolonnenotat og personkart som ein sjølvstendig del av norskfaget? Bør ein ikkje ta seg av desse tinga – altså sjølve strategiane – i andre fag og la norskfaget handle om norsk?

Synnøve Matre peikar på skriftleg kommunikasjon som ein nøkkelkompetanse i dagens samfunn (Matre (red): 2006:10):

[…] Skriving har overtatt i mange kommunikasjonssituasjonar der ein før brukte munnleg språk. Det blir skrive meir enn nokon gong før, både fagleg og privat, i utdanning og arbeidsliv. Vi sender e-post og SMS, skriv instruksjonar og rapportar, deltar i nettdiskusjonar og chatgrupper – for å nemna noko. […] (Matre (red): 2006:10)

Det Matre nemner her, er særs viktig uansett kva for yrke ein vel seinare i livet. Uavhengig om ein har eit handverksyrke eller eit akademisk yrke, kjem ein til å måtte skriva slike ting Matre nemner – og særs lite tankekart og læringsskjema. Dette er strategiar, i mine auger, elevane berre får brukt gjennom skulegongen og ikkje vidare i livet. Spørsmålet dukkar opp på ny; er det verkeleg nynorsken som er problemet med norskfaget i dag?

Viss ikkje nynorsk, kva då?
Det verkar som, for meg, at det er lærarane som er dei som ropar høgast når det kjem til å halde på eller fjerne nynorsk som sidemål. Her er det særleg lærarar med bokmål i si eiga grunnopplæring som er negative, skal me tru Riksmålsforbundet:

Gruppen lærere som selv har nynorsk som hovedmål, skiller seg ut med andre holdninger. Ikke uventet er det et stort flertall blant dem som er mest positive til sidestillingen av bokmål og nynorsk. Her er 83% enig i læreplanens sidestilling av nynorsk og bokmål, mot 45% totalt. […] (Riksmålsforbundet)

Tala vidare er òg som forventa. Lærarane med bakgrunn frå nynorsk er langt frå like negative til sidemålsfilosofien, som dei med bokmålsbakgrunn. Igjen tenkjer eg attende på diskusjonen eg hadde med min kollega: Er det lærarane som ikkje klarar å skilje ut kva ein skal lære og ikkje, i norskfaget – og difor gjer faget for stort og tungt for seg sjølv? Er det lærarane som gjer feilen? Er verkeleg sidemålsspørsmålet det viktigaste?

– Eg har opplevd å få nye lærarstudentar som kjem til oss utan å vite skilnaden på subjekt og substantiv, og den nye ordklasseinndelinga har dei aldri hørt om ein gong […] – Det inneber at vi må starte undervisninga heilt på skratch. Grammatikk er eit fokusområde på mellomtrinnet. Det kan nesten verke som om fleire av studentane ikkje har vore borti emnet etterpå. (Norsklæreren nr. 3/2011:13)

Denne utsegna kjem frå Anne-Lise Wie, som i 14 år har utdanna nye norsklærarar ved Høgskulen i Nesna. I følgje ho er det ikkje berre i grunnskulen og i dei vidaregåande skulane norskfaget er for stort for timetalet sitt; også på høgskulenivå har norskfaget for få timar i forhold til pensum og planar (Norsklæreren nr. 3/2011:13). Viss det også her er problematisk med størrelsen på faget versus timetalet det har fått, må ein kanskje sjå vekk frå sidemålsdebatten og heller gå inn i læreplanen for å leite etter årsaker? Er det vesentleg å diskutere sidemålet i det heile, når ein har eit så stort fag uavhengig av sidemålet?

I stortingsmeldinga Språk bygger broer vert det lagt fram at 14 prosent av det totale elevtalet i grunnskulen hadde nynorsk som hovudmål. I same stortingsmeldinga står det at

Elever med nynorsk som opplæringsmål leser nynorsk og bokmål parallelt fra de begynner å lese, og får dermed en tidlig start i begge målformer. En slik tidlig start er ikke like opplagt for elever med bokmål som opplæringsmål. […] I en undersøkelse fra Utdanningsdirektoratet i 2006 gir elever som har begynt tidlig med nynorsk som sidemål […] uttrykk for at de liker sidemål bedre enn elever som har begynt sent. […] Elever som svarer at de har lært en del eller mye nynorsk på ungdomsskolen, er mer positive til nynorsk. […] (St.meld.23 Språk bygger broer: § 4-2)

Korleis kan ein då finne årsaka til dei dårlege karakterane? Det kjem jo tydeleg fram at nynorsk er noko dagens ungdom kan vere positive til, så lenge dei byrjar tidleg og får god opplæring. Lærarutdanninga melder om for få timar til faget, det same gjer grunnskulen og dei vidaregåande skulane. Konsekvensane av dette vert ein evig spiral, med svakt rusta nyutdanna lærarar som skal lære opp elevar i to målføre – der majoriteten har bokmål som hovudmål. Denne majoriteten har, som det kjem fram av Stortingsmeldinga, ikkje like kriteria som dei med nynorsk som hovudmål, og det er difor ikkje langt mellom kvar negative haldning til nynorsken. Bokmålselevane er avhengig av ein tidleg start med sidemålet, skal me tru Stortingsmeldinga, og med nyutdanna lærarar som har låg kompetanse i norskfaget vil ein kanskje ikkje klare å snu desse haldningane – uansett kor tidleg ein startar.

Eit anna spørsmål som dukkar opp, etter å ha lese saka om elevane ved Tokke skule, er kor vidt lærebøkene på nynorsk må endrast. Elevane i 6.klasse ved Tokke skule deltok i Nysgjerrigper-konkurransen 2009/2010 med språkfeil i norskbøkene som utgangspunkt. Læreverket dei brukte var Ord for alt 6, nynorsk utgåve, frå Cappelen Damm forlag. Klassen laga seg fleire hypotesar, der ein av dei var at dei kom til å finne mellom 20 og 30 skrivefeil i læreverket. Hypotesen stemde. Arbeidet klassen gjorde, førte til nye norskbøker for alle 6.klassingar som brukte læreverket (Språknytt nr. 3/2010:14-15). Finns det like mange feil i alle nynorske læreverk, er sjølvsagt dette ein medverkande årsak til dårlege eksamensresultat.

Då mobiltelefonane kom på marknaden for folk flest på slutten av 1990-talet, opna dette for endå ein påverknad for det norske språket. Plutseleg kunne ein sende korte beskjedar til kven som helst, så lenge dei hadde ein mobiltelefon sjølve. Dette førte til ein ny type språk i Noreg; sms-språket. Ord vart forkorta for å få plass til heile beskjeden. Ein brydde seg ikkje med å skrive grammatisk rett, sidan ein gjerne berre hadde plass til dialektord likevel. Ungdom og unge vaksne byrja å skrive meir og meir dialekt til vanleg. Sms-språket sneik seg sakte men sikkert inn i norskteksten . Det opna nok samstundes for omgrepet Ungdomsspråk i den norske skulen, eit språk ein snakkar når ein er ungdom; ein brukar mange slangord, småord og fyllord, mykje banning, engelske ord og uttrykk og som snur ryggen til dei tradisjonelle dialektane (Haslund: 2006:9):

[…] liksom blir til leom og sjønner du hva jeg mener til sjao mener […] de øver seg på uformelt og engasjert voksenspråk, og mens ungdommer øver seg, overdriver de […] (Haslund: 2006:128-129)

Den sterke påverknaden frå sosiale medium og liknande nettstader dei siste åra har vel heller ikkje vore berre ei positiv oppleving for norskfaget. Ungdom bloggar, dei har “alle” ein profil på facebook, og somme tek seg gjerne tid til twitter. Youtube og Spotify vert flittig brukt. Vert desse media brukt strukturert og med ein visjon bak, kan ein lukkast med å få inn god setningsoppbygging og god rettskriving i begge målføra, men det skal nærast sjølvdisiplin til både frå lærar og elev. Nokre skular og kommunar har gjort det umogleg for elevane å kome inn på visse nettstader, men dette vert ikkje like lett å gjennomføre i den vidaregåande skulen – eller i høgskulen. Elevar vert distrahert og freista til å vitje desse nettstadene, og ofte er lærarane redde for konsekvensane av å ta slike nettstader i bruk pedagogisk:

Den nye teknologien stiller svært store krav til lærerne, de må være faglig dyktige og samtidig ta opp konkurransen med elevenes kontinuerlige oppdateringer på Facebook. Selv om flertallet av lærerne i undersøkelsen [Klasseledelse i teknologitette klasserom (Norsk Lektorlag)] så seg selv som digitalt kompetente, følte de fleste seg tryggest i undervisningssituasjonen uten bruk av PC fordi det var lettere å ha kontroll med elevenes aktiviteter. […] (Liv Berit Tessem, Aftenposten)

Kombinert med påverknaden sms-språket og ungdomsspråket har hatt, er det tydeleg at norskfaget har hatt sitt å stri med dei siste åra. Viss elevane tek med seg alle desse inntrykka til eksamen, er det ikkje vanskeleg å sjå korleis dette åleine kan ha påverka eksamensresultata. Somme vil kanskje argumentere andre vegen; sms-språk, ungdomsspråk og nye inntrykk frå verdsveven er med på å forma ungdommen sin identitet i forhold til språk – men kva hjelp vel det når det er klåre retningsliner for kva for eit språk me skal skrive? Nynorsk og bokmål – ikkje dialektar, ikkje sms-språk, ungdomsspråk eller inntrykk ein har fanga opp.

Konklusjon
Problemstillinga mi var om kor vidt det var nynorsken som var problemet med norskfaget. Slik det ser ut for meg, er det ikkje nynorsken som er problemet i norskfaget i dag. Ein har så mange andre problem ein må sjå på før ein vel å sjå på sidemålet, tykkjer eg. Dette kjem fram av oppgåva mi; norskfaget er for stort og for tungt, lærarane må sjølve filtrera ut uviktige ting og lære frå seg dei viktige – og her er faktisk den subjektive meininga ikkje å koma i frå. Nynorsk er blitt meir og meir eit minoritetsspråk, med berre 14 prosent av dagens elevar som nyttar språket som hovudmål. Eksamensresultata i hovudmål og sidemål er likevel ikkje så forskjellige, difor må årsaka til resultata kome frå andre stader enn at me har to målføre. Digitale medium, mobiltelefonar, læreverk og anna litteratur samt bokmålsundervisning til innvandrarar og til- og fråflytting har nok satt sine spor i eksamensresultata i norskfaget. For nynorsken er det kanskje ekstra synd, sidan ein på denne måten klarar å danne fleire argument mot nynorsken som målføre.

Skriving og lesing skal inn i kvart einaste fag som ein grunnleggjande ferdigheit. Norskfaget tek over seg for mykje i forhold til timetalet. Ein bør kanskje arbeide med strategiar som ein berre får bruk for i skulesamanheng, i andre fag enn norsk. Norskfaget bør kanskje vere eit reint fag som tek for seg sjangrar, skrivetrening og lesing på barneskulen. På ungdomstrinnet bør dialektar kome inn ved sidan av dei andre nemnde. Og sjølv om LK06 har fleire mål som omhandlar nynorsk enn kva L97 hadde, er ikkje dette nødvendigvis ei forbetring. Når ein skal ha lærarar som vel ut kva som er viktig og ikkje, vil ein få, ein eller annan stad i skuleringa, ein negativ konsekvens.

Lærarar er blant dei viktigaste personane i eit born sitt liv, og med dårlege haldningar til eit fag eller eit emne, er det sjølvklart at motivasjonen til elevane fell. Lærarane med nynorsk som bakgrunn syner ein positiv haldning, medan dei med bokmålsbakgrunn er meir negative. Sidemålsdebatten er ikkje daud. Den kviler ikkje ein gong. Elevar, foreldre, lærarar, rektorar og ikkje minst politikarar er alle til stadigheit inne i ein heit debatt om kor vidt ein bør gjere noko med sidemålsopplæringa eller ikkje. Dette får meg til å lure på om desse elevane, foreldra, lærarane og politikarane er blinde for alle dei andre aspekta av norskfaget som heller bør takast opp til evaluering. Kva med å leggje sidemålsdebatten i koma for ein periode, og heller konsentrere oss om korleis me kan få inn læreplanmåla i opplæringa for norskfaget – ikkje for nynorsk og for bokmål som om dei var to separate fag? Ein utopi, kanskje.

(Eksamensinnlevering i Nynorsk i opplæringa 1 ved Høgskulen i Volda, hausten 2011. Karakter: B. Versjonen er forkorta.)

Kjelder:

Haslund, 2006: Ungdomsspråk, Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.

Matre (red.), 2006: Utfordringar for skriveopplæring og skriveforsking i dag, Tapir Akademisk Forlag.

Nordstoga, 2003: Inn i norskfaget: Om faget, debatten og didaktikken, Abstrakt forlag AS.

Omdal & Vikør, 1998: Språknormer i Norge: Normeringsproblematikk i bokmål og nynorsk, Cappelen Akademisk Forlag AS.

Ongstad, 2004: Språk, kommunikasjon og didaktikk: Norsk som flerfaglig og fagdidaktisk ressurs, Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.

Norsklæreren, nr 1, 2011, utgjeven av Landslaget for norskundervisning (LNU), ansvarleg redaktør: Astrid Elisabeth Kleiveland

Norsklæreren, nr 3, 2011, utgjeven av Landslaget for norskundervisning (LNU), ansvarleg redaktør: Astrid Elisabeth Kleiveland

Reklamer

Undervisningen i klasserommet er bare en brøkdel av jobben

Å planlegge undervisning er kanskje noe du, som er i et annet yrke, ser på som lett. Hvor vanskelig kan det liksom være, å lære fra seg noe man allerede kan? Med tanke på alle debattinnleggene, meningene og aksjonene som foregår mot KS og deres brudd med Utdanningsforbundet i arbeidstidsforhandlingene, tenkte jeg å skrive litt om hva som faktisk kreves av en lærer for å planlegge undervisning. Når det er sagt, vil jeg også påpeke at mye av teorien her er slikt man bare ble møtt med på lærerskolen, og ikke har tid til å oppdatere seg på eller vedlikeholde i arbeidet som lærer. Det må gå en viss automatikk i planleggingen, noe annet har man ikke tid til.
Motivasjon, aktivitet, konkretisering, variasjon, elevtilpasset undervisning og støtte, samarbeid og sammenheng skaper undervisningsprinsippene MAKVES. De danner en støtte for oss som skal bli, eller allerede er, lærere, og er en viktig del av undervisningsplanleggingen vår. Men hvorfor?

Motivasjon er noe man trenger til en hver jobb, et hvert elevarbeid, en hver skoletime og mye, mye mer:

Motivasjon defineres gjerne som det som forårsaker aktivitet hos individet, det som holder denne aktiviteten ved like, og det som gir den mål og mening. (Imsen, 2005:375)

Kilde: Regjeringen.no

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi må bli motiverte til å gjøre det vi enten er pålagte til å gjøre, eller det vi føler selv vi trenger å gjøre. For eksempel er vi pålagte å gå på skolen; de ti grunnskoleårene er obligatoriske for oss, men er vi motiverte til det? Og vi trenger alle å trene, men det er ikke obligatorisk for oss. Er vi motiverte til det? Det er slike spørsmål vi som lærere må ta opp når vi skal planlegge undervisningen vår – gir dette motivasjon til elevene? Vil elevene synes dette er motiverende nok til å fortsette utenfor skolen? Vi må friste – både med indre og ytre motivasjoner – elevene til å fortsette. Vi må gi dem gulroten og de må ha lyst å lage kaken.

Aktivitet kommer som en selvsagt ting i skolen, derfor er det også lett å glemme. Når vi planlegger en undervisningstime er det lett for å, for eksempel i matematikk, stå foran tavlen og prøve å lære elevene noe, for deretter å gi de en oppgave for å sjekke om de har lært det du nettopp har gjennomgått. Vi tror kanskje at vi da aktiviserer elevene, men det vi egentlig gjør er å fortelle dem akkurat det de skal gjøre, så sitter de bak pultene sine og gjør akkurat det vi vil de skal gjøre. Slik er det også i andre fag enn matematikk, og det er som om aktivitet av og til bare er forbeholdtkroppsøvingsfaget. Er dette heldig? Den Norske legeforening har vært opptatt av barn og unges kosthold og helse i en årrekke, og i sin statusrapport Mot i brystet… stål i ben og armer? fra 2002 mente foreningen at faget kroppsøving måtte økes til minimum en time hver dag per årstrinn (Den Norske legeforening). Det man da kan sette spørsmålstegn til, er om dette hadde vært nødvendig dersom vi som lærere hadde klart å planlegge undervisningen vår med mer aktivitet, både fra oss, som lærere, eller barna, som elever. Det er også viktig å sette fokus på det at elevaktivitet ikke nødvendigvis bare er fysisk form; prosjektarbeid, diskusjoner og diverse dramametoder er også elevaktiviteter.

Konkretisering av det som skal gjøres, av målet vi skal nå eller prosessen på vei mot målet, er forferdelig viktig. Barn er fra fødselen avhengig av struktur og system, skal vi tro på alle TV-programmene om firmaer som leier ut profesjonelle barnevakter, og dersom vi ikke viderefører dette i skolen vil det føre til stor forvirring for barnet, og forvirring har nok aldri vært forbundet med noe positivt. Vi er nødt til å ha dagen systematisk; eleven vil ikke skjønne, for eksempel, timefordelingen av dagen og uken dersom den ikke er logisk. Hvorfor har vi en time matematikk hver dag, når vi kunne fått mer utbytte av matematikken dersom vi hadde operert med dobbeltimer? Hvorfor har vi ikke to kroppsøvingstimer samlet, i stedet for en på torsdag og en på fredag? Dette er ting vi må tenke over, i samarbeid med resten av skolen. Vi er også nødt til å gi konkrete oppgaver, slik at det ikke skaper forvirring for eleven. Eleven kan lett begynne å undres over hva han eller hun egentlig skal finne ut, og ikke minst hvordan man kan finne ut av det. Konkretiserte vi undervisningen og undervisningsmålene  godt nok på forhånd?

Variasjon er en viktig del av undervisningen. Det er viktig å få elevene interessert i det som skal foregå, og det som skjer. Ved å variere undervisningen og aktivitetene i timene, vil elevene finne det mer interessant og morsomt å lære. De vil få lyst til å lære, de vil komme på skolen ikke bare fordi de må, men fordi de har lyst. Kjente dramapionerer har lenge dratt drama inn i skolen, som igjen har ført til variasjon i undervisningen. Elever begynte å lære på en helt annen måte og tok fatt på oppgaven som var gitt fra en helt annen vinkel og med helt andre ideer og inspirasjoner i hodet. Harriet Finlay-Johnson (1871 – 1956) var den første som dro dette med inn i skolen. Hun syntes det var for mye fokus på den voksne sin tolking og estetiske takst av produkt eller fremvisning av teaterstykkene det ble jobbet med i skolen, og bestemte seg for å forandre dette (Bolton/Heathcote:1998). Hun dro drama med inn i skolen på en annen måte enn det som hadde blitt gjort før, og så at elevene hennes ved Little Sompting School ble lærelystne på ting de før hadde vært totalt uinteresserte i, etter at de hadde prøvd ut å dramatisere ulike tema. Senere tok også andre dramapionerer opp hennes idé om å bringe drama inn i skolen som en undervisningsmetode, og de mest kjente for oss i dag er nok Gavin Bolton og Dorothy Heathcote.

Kilde: naturfag.no: Hvorfor uteundervisning?

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er utfordrende å bruke drama som læringsmetode i skolen, og jeg sier ikke det er den eneste måten man kan variere undervisningsmetodene sine på. Bare det å se en film kan gi variasjon. Hvis man skal ha om andre verdenskrig, hvorfor ikke se en film bygget på dette? Det går også an å lage modeller av hvordan man forestiller seg at noen av konsentrasjonsleirene så ut, dikt, noveller – til og med et skuespill går an å dra inn her. Men det er kun vi som lærere som kan gjøre noe med det, ikke de som sitter bak pultene sine og kikker med forventningsfulle øyne opp til deg. Og forresten, trenger de nødvendigvis å sitte bak pultene, og trenger de å se opp til akkurat deg?

Elevtilpasset undervisning hører til i en hver klasse, ikke bare i de klassene med ”problembarn” eller barn med handikap, selv om det kanskje er det første vi tenker om elevtilpasset undervisning. Jeg mener derimot at det er viktig å tenke at alle barn har spesielle behov, og ingen barn er like. En elev med AD/HD er ikke nødvendigvis den eleven som krever mest tid eller oppmerksomhet, men den eleven som kanskje lurer på mye, spør mye og er nysgjerrig kan kreve mer. Når det kommer til elevtilpasset undervisning, må en som lærer ha evnen til å omstille seg.

 

Sett at du er vikar på en grunnskole, der du de to første timene skal ha en førsteklasse og de to neste en syvende klasse. De to siste timene skal du ha en tiende klasse. Undervisningsopplegget ditt for den første økten passer ikke for de to neste, og den siste økten passer ikke for noen av de andre. Dersom du også skal ha en time med elever som går i spesialklasse, eller trenger mer undervisning enn andre, må du også forandre opplegget ditt og måten du opptrer på, uavhengig av alderen til elevene. Du må alltid tenke på nivået elevene er på, og hvilket nivå du vil de skal være på når du er ferdig med timen. Dette kommer frem av Mønsterplanen av 1974 (Imsen, 2005:342):

Den enkelte elev skal ikke på noe trinn og på noe område bli holdt tilbake i sin utvikling og sin læring, og han skal heller ikke på noe trinn eller på noe område bli stilt overfor krav om tempo og innsats som ikke svarer til hans forutsetninger (Mønsterplan for grunnskolen, 1974, s.30).

Om tilpasset opplæring sier Læreplanen for Kunnskapsløftet 2006 dette:

[…] Undervisningen må tilpasses ikke bare fag og stoff, men også alderstrinn og utviklingsnivå, den enkelte elev og den sammensatte klasse. […] Læreren må bruke både variasjonene i elevenes anlegg, uensartheten i klassen og bredden i skolen som en ressurs for alles utvikling og for allsidig utvikling (LK06)

Kilde: Kari Rasmussens wiki

Støtte, samarbeid og sammenheng mellom elever, fag og lærer er en utrolig stor ressurs for nettopp elevene, faget og læreren. Elevene kan være en stor støtte for læreren både med tanke på å hjelpe andre elever og med tanke på å holde undervisningsøkten god. Grunnen til dette kan blant annet gå tilbake til de åtte intelligensene av Howard Gardner, der en alltid vil være sterk på noe og svak på noe annet (Punktene nedenfor er hentet fra Armstrong 2003:17-18):

  • Språklig intelligens: Evnen til å bruke ord virkningsfullt, enten muntlig (f.eks. som forteller, taler, eller politiker) eller skriftlig (f.eks. som dikter, dramatiker, redaktør eller journalist). […]
  • Logisk-matematisk intelligens: Evnen til å bruke tall effektivt (f.eks. som en matematiker, regnskapsfører eller statistiker) og til å argumentere godt (f.eks. som en vitenskapsmann, dataprogrammerer eller logistiker). […]
  • Romlig intelligens: Evnen til å oppfatte den visuelt-romlige verden nøyaktig (f.eks. som en jeger, speider eller guide) og til å omforme disse oppfatningene (f.eks. som en interiørarkitekt, arkitekt, kunstner eller oppfinner). […]
  • Kropps-kinetisk intelligens: Dyktighet til å bruke hele kroppen for å uttrykke ideer og følelser (f.eks. som en skuespiller, en pantomimiker, en idrettsutøver eller en danser) og ferdighet i å bruke hendene til å produsere eller omforme ting (f.eks. som en håndverker, skulptør, mekaniker eller kirurg). […]
  • Musikalsk intelligens: Evnen til å oppfatte (f.eks. en musikkentusiast), skjelne mellom (f.eks. som en musikkanmeldet), forvandle (f.eks. som en komponist) og uttrykke (f.eks. som en musikkartist) musikalske uttrykk. […]
  • Sosial intelligens: Evnen til å oppfatte og å skjelne mellom sinnsstemninger, hensikter, drivkrefter og følelser hos andre mennesker. […]
  • Intrapersonlig intelligens: Selvinnsikt og evne til å handle på basis av den kunnskapen. […]
  • Naturalistisk intelligens: Sakkyndighet i å gjenkjenne og klassifisere alle de forskjellige artene – flora og fauna – i den enkeltes miljø. […]

Tips! Les Evas blogginnlegg om læringsstiler og visuell læring og om taksonomi-verb.

Som vi her ser, finnes det ulike styrker og svakheter hos hvert enkelt menneske, og de fleste av oss vil være bærer av alle intelligensene. Hos noen vil den musikalske intelligensen stå sterkere enn den logisk-matematiske, og noen vil ha sterk kropps-kinetisk intelligens mens de samtidig har en svært svak intrapersonlig intelligens. Hvis vi som lærere vet om disse intelligensene, vil det bli enklere for oss å bruke elevene som en støtte for oss selv og for dem, i skolehverdagen. Ikke bare vil det bli enklere, men også når det kommer til at elever skal samarbeide vil det være lettere for læreren å se hvem som vil dra nytte av å samarbeide i hvert enkelt fag eller tema. Jeg sier ikke man skal sette den eleven med minst matematiske kunnskaper sammen med den som har mest, men det må være rom for å kunne samarbeide på tvers av vennskap og kunnskap. En elev som har gjennomsnittlig gode matematikkunnskaper vil også dra nytte av å samarbeide med en elev som har lite. Vi lærer alle mer av å lære hverandre, og det er ikke noe unntakstilstand for elever. Elevene vil kanskje dermed også se en større sammenheng i det de gjør, en annen sammenheng enn ”vi går på skolen fordi vi må, og læreren har satt meg sammen med han/hun fordi hun vil”.
Når vi først er inne på sammenheng, ser vi at alt henger sammen av ord som danner undervisningsprinsippene MAKVES. Vi må tilpasse undervisningen vår for elevene slik at de kan bli motiverte til å være i aktivitet ved hjelp av variasjon, konkretisering og støtte, samarbeid og sammenheng.

Og hvis du tror undervisningen er slutt etter timen, tar du feil… Da begynner ny planlegging, om ikke vurdering av timen. Kanskje vi skal rette prøver. Kanskje vi må ha en elevsamtale fordi noe har skjedd i friminuttet. Kanskje vi må være vikarer. Kanskje vi må ringe hjem til foresatte. Jobben vår består av så utrolig mye, den undervisningen som foregår i klasserommet er bare en brøkdel. Det er hva KS må forstå.

Kilde: Coach i nord

(Dette er en revidert og forkortet utgave av egen oppgaveinnlevering i pedagogikk)

Les også:

Inkompetente lærere foran datamaskinen?

Utdanningsforbundet og KS blir ikke enige om ny arbeidstidsavtale

– Jeg jobber med dinosaurer!

«Vi lærer ikke for skolen, men for livet» – om lærere, intelligens og lønn

Hodeløse kyllinger i lærerkorridorene

Hva skal komme først – skriveopplæring eller leseopplæring?

 

Kilder:

Armstrong, Mange intelligenser i klasserommet, Abstrakt forlag AS, 2003

Bolton & Heathcote, So You Want To Use Role – Play? A new approach in how to plan, Trentham Books Limited, 1998

Braanas, Dramapedagogisk historie og teori: Det 20.århundre, Tapir forlag, 1999

Imsen, Elevens verden: Innføring i pedagogisk psykologi, Universitetsforlaget, 2006

Imsen, Lærerens verden: Innføring i generell didaktikk, Universitetsforlaget, 2002

Knutsen & Ørvig, Ikke bare lese: Arbeid med drama og litteratur i den nye småskolen, J.W. Cappelens forlag AS, 2000

Lyngsnes og Rismark, Didaktisk arbeid, Norsk Forlag AS, 1999

Meek, Lek, drama og teater i skolen, Tell Forlag, 2000

Morken, Drama og Teater i undervisning: en grunnbok, Universitetsforlaget, 2003

Wagner, Dorothy Heathcote: Drama as a Learning Medium, Hutchinson & Co., 1980

Inkompetente lærere foran datamaskinen?

I Læreplanen for Kunnskapsløftet 2006 er hvert fag – fra 1.klasse til videregående – beskrevet med fem grunnleggende ferdigheter. Å kunne bruke digitale verktøy er en av disse ferdighetene – ikke digital kompetanse (Udir):

[…] Kompetanse omfatter både evnen til å motta og forstå og evnen til å uttrykke seg og produsere. […] Ferdighetsbegrepet er et snevrere begrep, som omfatter praktiske ferdigheter og ikke forståelse og holdninger. […] Digital kompetanse innebærer å kunne bruke digitale verktøy og ha en tilstrekkelig forståelse av teknologien til å kunne fungere i og påvirke samfunnet. (Bjarnø m.fl. 2009:15)


Begrepet digital kompetanse er vanskelig å definere, gjerne særlig i skolesammenheng. Man kan ikke som lærer lære elevene hvordan de laster ned “gratis” musikk og film – ettersom dette blir ansett som en kriminell handling. Samtidig kan man ikke kreve eller forvente at elevene skal betale for det de laster ned (slik som for eksempel via iTunes), ettersom skolen skal være gratis. Lærerne må legge til rette for bruk av IKT på en didaktisk god måte (Bjarnø m.fl. 2009:16):

[…] Oppgaven er nettopp å finne nye, engasjerende måter å formidle teknologiforståelse som oppleves relevante. […] Det vesentlige er at kompetente lærere har hånd om denne formen for dannelse, som bør utvikles gjennom hele skoletida. (Østerud (red.) 2009:179)

Digital kompetanse kan dermed forstås av definisjonen til Bjarnø m.fl., nemlig at elevene skal kunne bruke digitale verktøy og ha en tilstrekkelig forståelse av teknologien til å fungere i og påvirke samfunnet . Det er opp til skolen og lærerne å finne eller lage opplegg som kan passe inn i denne definisjonen – både på et pedagogisk, didaktisk og interessant plan.

De aller fleste skoler i Norge – om ikke alle – bruker i dag en nettbasert læringsplattform (LMS) som ClassFronter og It’s Learning. Det opptrer som lærerens viktigste kontakt med elevene utover skoledagen – men kontakten er ikke i form av aktiv kommunikasjon. Læringsplattformen fungerer først og fremst som et postkontor i følge Schwebs, der læreren sender ut oppgaver og arbeidsplaner, og elevene leverer inn besvarelser (Østerud (red) 2009:97). Likevel viser rapporten fra ITU Monitor 2009 en annen trend:

[…] Tendensen i årets undersøkelse viser likevel at der LMS-ene er i ferd med å bli integrert i en utvidet faglig praksis, gjør elevene det signifikant bedre på prøven i digital kompetanse.[…] (ITU Monitor 2009:15)

Læreren skal kunne så mye mer i dag enn hva yrket krevde av deg for 30 år siden. I dag møter læreren på sannheter som endrer seg fra dag til dag, nettopp på grunn av bruken av internett og datamaskiner. Læreren er ikke lengre oraklet i klassen – den rollen har internett tatt over:

[…] Det er forventet at en moderne profesjonell lærer har kompetanse på områder som konfliktløsning, vurdering av individuelle behov og læringsstiler, faglig og sosial veiledning. I tillegg skal læreren mestre de ulike fagene og kjenne fagenes egenart. […] (Bjarnø m.fl. 2009:15)

Skolen investerer i dugende datautstyr – riktignok sjeldent nok til hver elev i hver klasse – og glemmer å investere i dugende datakunnskap for sine ansatte. Datautstyret støver ned, og tre av fire lærere i grunnskolen bruker ikke datamaskiner i undervisningen (Aftenposten). Læreplanen for Kunnskapsløftet har stilt krav til lærerne – men følger ikke opp, i følge rektor Solfrid Grøndahl (Aftenposten).

En læringsplattform og dugende datautstyr alene, uansett hvordan det blir brukt, er ikke nok til å si at skolen har en god digital kompetanse. Det må satses på vedlikehold av kunnskap og tilbud om ny kunnskap for lærere, og ikke minst bør det fysiske utstyret på skolen være i god stand. Lærere er forvirret over hva datamaskinene kan brukes til i undervisningsøyemed, skal vi tro Leif Måsvær ved Universitetet i Stavanger. Han mener at elever ofte er flinkere enn lærere i bruk av data (NRK). Noe sannhet er det nok i dette, da det er rimelig å anta at omtrent alle elever som vet sin vei rundt i den store vide weben, har brukt datamaskinen på skolen til andre ting enn undervisning (Budstikka).

Norge ligger høyt oppe på statistikken for datautstyr og oppkobling til nett. Vi ligger lavere når det gjelder å ta utstyret i bruk i undervisningen (Ludvigsen & Hoel (red) 2005:227). Læreren har selv gått over til å bli den som må lære, men hvor den skal lære fra – det er det ingen som vet. Etterutdanningskurs og planleggingsdager går ofte på det teknologiske av datamaskinen, fremfor faktiske løsninger, programvare og oppdateringer læreren per i dag lærer av elevene eller av andre lærere (Ludvigsen & Hoel (red) 2005:229):

Hos lærerne i studien er det positiv sammenheng mellom resultat på prøve i digital kompetanse og hvor mye tid de bruker ved datamaskinen. […] Lærerne i ITU Monitor 2009 er mest fornøyd med egen kompetanseheving i IKT gjennom prøving og feiling samt kollegaveiledning. (ITU Monitor 2009:5)

Lærerne må altså bruke tid på å prøve og feile, samt lære hverandre datasystemer – tid som kunne vært brukt på å planlegge undervisning i tråd med programvaren eller å delta på et mer interaktivt plan via IKT med elever. Det er ikke bare læreren som lærer, som bruker tid, det er også læreren som lærer fra seg. Og selv om sistnevnte gjerne opprettholder sin kunnskap på denne måten, ville det jo være mer gunstig i en undervisningssammenheng om denne kunnskapen ble opprettholdt ved å lære fra seg til elever fremfor lærere.

For noen lærere er datamaskiner og internett fortsatt nærmere Science Fiction enn realisme – uansett hvor mye Grøndahl mener det er for lettvint å skylde på lærerne. Min mening er at også vi må ta vår del av støyten – det er hva det er, aksepter det og gjør noe med det.

Les også: – Jeg jobber med dinosaurer!, Utdanningsforbundet og KS blir ikke enige om ny arbeidstidsavtale og «Vi lærer ikke for skolen, men for livet» – om lærere, intelligens og lønn

Kilder:

Bjarnø m.fl., DidIKTikk: Digital kompetanse i praktisk undervisning, Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS, 2009

Ludvigsen & Hoel (red.), Et utdanningssystem i endring: IKT og læring, Gyldendal Norsk Forlag AS, 2005

Østerud (red.), Enter: Veien mot en IKT – didaktikk, Gyldendal Norsk Forlag AS, 2009

Utdanningsforbundet og KS blir ikke enige om ny arbeidstidsavtale

Lærernes arbeidstidsavtale skulle egentlig vare frem til 2010. Den ble så forlenget frem til 31.desember 2011, med virkning i praksis til og med 31.juli 2012. Denne høsten har Utdanningsforbundet spurt sine medlemmer om hva som er viktigst når Utdanningsforbundet og KS sent i høst. Medlemmene var enige, de ønsker mer tid avsatt til kontaktlærertjenesten, en definisjon av hva som er undervisning, tid til for- og etterarbeid for seniorne og en tydeliggjøring av kommunens/fylkeskommunens ansvar for tilstrekkelig tid til pedagogisk ledelse, i følge Utdanningsforbundets hjemmesider.

En kontaktlærer er det samme som det som tidligere ble kalt en klassestyrer. I følge Utdanningsforbundet skal kontaktlærerne sørge for tilpasset opplæring og initiere og koordinere nødvendige tiltak som f.eks. spesialundervisning, og spiller også en sentral rolle når det gjelder å bremse frafallet i videregående skole. Per i dag har kontaktlæreren en time redusert undervisning for å gjennomføre de oppgavene som det kreves av en kontaktlærer.

Selv om alle som arbeider som lærer i utgangspunktet skal ha godkjent utdanning, er undervisningsbegrepet blitt for snevert. Er en elevsamtale undervisning? Er en foreldrekonferanse undervisning? På lik linje med samfunnet endrer også skolen seg, og dette fører til flere krav til lærerne. Et eksempel er resultatene fra ITU Monitor 2009, som viste at lærernes datakompetanse i grunnskolen ligger langt under kompetansen i videregående, i tillegg til at bruken av datamaskiner bare har falt. Noe av dette kan sees i sammenheng med økonomi, no av det i sammenheng med aldersgjennomsnittet på lærere i norsk skole (Les: -Jeg jobber med dinosaurer! og “Vi lærer ikke for skolen, men for livet” – om lærere, intelligens og lønn), og noe av det i lærerens kompetanseutvikling. Utfordringene lærerne blir møtt av endrer seg, ofte økes de, og likevel har ikke avtalen endret seg med dette.

En lærer jeg kjenner sa en gang om seniortiltakene: – Jeg får jo ikke nedsatt undervisningsplikt for å rydde i bokhyller eller ha elevsamtaler, jeg får det fordi hodet ikke jobber like raskt nå som før! Og det kan nok være mye sannhet i. Utdanningsforbundet ønsker å sikre at senioren (man kalles senior fra kalenderåret man blir 55)  faktisk har nok tid til for- og etterarbeid.

KS og Utdanningsforbundet har altså ikke blitt enige om ny arbeidstidsavtale for lærerne. Nå blir arbeidstidsavtale-diskusjonene tatt med inn i lønnsoppgjøret for 2012. Det blir spennende å følge saken videre.

– Jeg jobber med dinosaurer!

Jeg kom over en artikkel publisert av NRK.no her om dagen, om mangelen på lærere i 2020. Den sier at skolen kan mangle hele 20.000 lærere i 2020 (bildet er hentet fra samme artikkel).

Da mitt kull begynte på lærerskolen i 2006, ble vi fortalt at vi nesten var garantert jobb når vi var ferdig utdannet, fordi det var så mange lærere som kom til å gå av med pensjon. Jeg skal ikke klage, jeg har jobbet som lærer ved siden av studiene siden 2008 og også nå når jeg er ferdig utdannet. Jeg kan ikke svare for de som startet samtidig som meg eller de som ble ferdig utdannet våren 2011, men skal vi tro artikkelen fra NRK.no, kan vi tolke det som nærmest jobbgaranti for de som velger å starte på en lærerutdanning høsten 2012 eller senere (Les også: “Vi lærer ikke for skolen, men for livet” – om lærere, intelligens og lønn).

Tallene er ikke noe mindre dystre ser vi på statistikken over aldersgruppene i læreryrket (Statistisk Sentralbyrå):

  • Totalt: I grunnskolen: 53.206 lærere i 1993, 65.376 lærere i 2003.
  • Totalt: I videregående: 29.054 lærere i 1993, 26.618 lærere i 2003.
  • Totalt: I høgskolen: 6.665 lærere i 1993, 6.313 lærere i 2003.
  • Totalt: På universitet og vitenskapelige høgskoler: 5.821 lærere i 1993, 9.553 lærere i 2003.
  • I grunnskolen: 12.050 lærere i aldersgruppen 50-59 år i 1993. I 2003 har tallet økt til 20.442 lærere.
  • I videregående: 6.091 lærere i aldersgruppen 50-59 år i 1993. I 2003 har tallet økt til 10.749 lærere.
  • I høgskolen: 1.236 lærere i samme aldersgruppe i 1993. I 2003 har tallet økt til 2.444 lærere.
  • Universitet: 1.325 lærere i aldersgruppen 50 – 59 år i 1993. I 2003 har tallet økt til 2.225 lærere.
  • Totalt var det 40,1% lærere over 50 år i grunnskolen i 2003. I 1993 var tallet på 28,9%.
  • I den videregående skolen har antall lærere over 50 år økt fra 29,6% til 52,4% i samme tidsperiode.
  • Ved høgskolene har prosentandelen gått fra 30,3% til 51,7% for lærere over 50 år i samme tidsperiode.
  • Universitetene har ikke fått den store endringen; prosentandelen har gått fra 34,1% til 36,9% i samme tidsperiode.
  • I grunnskolen arbeidet det 4.664 lærere under 29 år i 1993. Tallet har økt noe i 2003, til 6.431 lærere.
  • I den videregående skolen har antall lærere under 29 år sunket fra 1993 til 2003: fra 2.096 lærere i 1993 til 909 lærere i 2003. Det samme gjelder høgskoler, der tallet har gått fra 239 til 172. Universitetene har derimot fått flere unge lærere på banen; i 1993 arbeidet det 778 lærere under 29 år ved universitetene mens det i 2003 var hele 1.975 lærere i samme aldersgruppe.

For å unngå lærermangel bør tallene for grunnskole og videregående være litt mer like på tallene vi ser ved universitetene og de vitenskapelige høyskolene: Der man får en økning i den ene enden av skalaen, må man også øke den andre enden av skalaen for å få en noenlunde likevekt. Når grunnskolen får 8.392 «nye» lærere i aldersgruppen 50 til 59 år i løpet av en tiårsperiode, og samtidig bare får inn 1.611 lærere under 29 år i samme periode, sier det seg selv at den ene enden veier mer enn den andre. Slik er det jo også for videregående og høgskoler.

Lærerne ser ut til å altså bare bli eldre og eldre. Andelen nye, unge lærere vokser ikke i takt med de som nærmer seg pensjonsalder.

Hva kan gjøres?

Meldingsboka på mobilen?

For noen år siden startet Geir Sand Nilsen opp prosjektet «Meldingsboka på mobilen». Tanken var å skape et SMS-system for å sende beskjeder til foresatte. To skoler ble valgt ut som pilotskoler, og etter en artikkel i VG august 2007 samt et innslag på NRK Kveldsnytt oktober 2008 , ble prosjektet så stort at noen måtte drive dette på heltid.

I dag har Mobilskole 250 skoler som kunder, og har et mål om å oppnå 500 skoler i løpet av 2012, i følge Mobilskoles egne hjemmesider (NB: Informasjonen er funnet i en stillingsannonse publisert på mobilskole.no). Håkon Kalbakk, mannen som i dag er daglig leder i Mobilskole, er selv opptatt av nye medier, teknologi og skole i følge hans twitter-profil. Han har studert ved Boston University og NHH, og har siden vært blant annet foredragsholder om sosiale medier, kommunikasjon og entrepenørskap i følge Kalbakks egen Linkedin – konto.

Men hvordan fungerer egentlig Mobilskole?

For det første må skolen der ditt barn er elev, velge å ta tjenesten i bruk.  Skolen kan prøve ut tjenesten gratis i 14 dager først, om ønskelig. Dersom skolen velger å ta tjenesten i bruk, får du som foresatt et telefonnummer og et kodeord å forholde deg til. Deretter kan du sende meldinger til kontaktlæreren til barnet ditt om fravær, om å få skolebøker sendt hjem med en annen elev i nabolaget, melde fra om at konferansetidspunktet ikke passer eller andre ting du ellers ville ha ringt skolen om eller kommunisert via meldingsboka. Eleven din knyttes opp mot kontaktlæreren, og meldingen du sender havner i kontaktlærerens mail-innboks.

Men, ofte kan det faktisk være greit å ta en telefon til skolen. Ofte kan det være greit å benytte meldingsboka. Fordelen med Mobilskole, slik jeg personlig ser det, er at dette sikrer at kontaktlæreren faktisk får beskjeden – ikke en vikar, ikke skolens sekretær eller rektor, ikke en lærer som tilfeldigvis tok telefonen da du ringte. Det er kontaktlæreren til ditt barn som får din sms, ingen andre. Du kan jo for eksempel be kontaktlæreren ringe deg når h*n har tid? Dessuten kan kontaktlæreren sende deg som foresatt meldinger, for eksempel en påminning om felles foreldremøte eller – hvis det er et problem for ditt barn – skulking.

Jeg er veldig interessert i å høre hva akkurat du tenker om denne tjenesten. Jeg synes som oftest nye og innovative ideer er spennende og interessante, og vil veldig gjerne lese andres erfaringer og tanker rundt denne tjenesten. For min egen del ser jeg absolutt potensialet i denne tjenesten, da jeg personlig mener mobiltelefoni i dag er en skjult utgiftspost i skolen ettersom kontaktlærerne ofte nytter sin private telefon for å kontakte foreldre. Men, som med meldingsboka, vanlig e-post og en telefon til skolen, er det nok både fordeler og ulemper også med Mobilskole.

Mobilskole – meldingsboka på mobilen from Mobilskole AS on Vimeo.

Kunnskap skal betales for

Jeg leste i dag en interessant artikkel på VG Nett om protestene mot den amerikanske antipiratloven SOPA (Stop Online Piracy Act). I følge artikkelen gir loven amerikanske myndigheter rett til å kreve at

[…] tjenesteleverandører blokkerer kundenes tilgang til internasjonale websider de mener driver piratvirksomhet. (VG)

Tidligere i vinter gikk Det Hvite Hus ut og sa at de ikke støttet SOPA. De vil ikke støtte en legalisering som hindrer ytringsfriheten, heter det av en artikkel fra nettstedet Hardware.no (Les også: Slik fungerer SOPA). I dag, onsdag 18.januar, er internett forbanna skal vi tro Aslak Borgerud som selv har skrevet et blogginnlegg om SOPA.

Wikipedias internasjonale sider er i dag sorte. Imagine a world without free knowledge lyser mot deg. Flere andre nettsteder har også sin egen protestaksjon – over 6.000 skal vi tro Borgerud.

Wikipedias internasjonale sider har stengt all aktivitet i 24 timer som en protestaksjon mot SOPA (kilde: Wikipedia.org)

Nå er det ikke bare fri kunnskap, som Wikipedia sier, som eventuelt blir rammet av SOPA, men kunnskap fra nettet slik vi kjenner det i dag kan forsvinne. Det må betales for.

Det er dog mye som er gratis her i livet, og for oss i Norge gjelder dette blant annet skole og delvis utdanning ellers. Elever bruker Wikipedia ofte som en informasjonskilde til prosjektarbeid eller til oppgaveskriving. Vi gjør det til og med i høyere utdanning, dog støttet av annen teori eller litteratur. Wikipedia er forhåpentligvis kommet for å bli, og selv om vi betaler hundrelapper for å få kunnskap fra perm til perm, er det likevel mange år siden vi måtte betale for å få kunnskap slik vi får det fra Wikipedia.

Det er vel ikke slik at SOPA gjør at vi får internettets svar på klassesystemene vi møtte her til lands på 1800-tallet?

Slik fungerer SOPA

H.R. 3261(SOPA)

SOPA, sammen med Protect IP Act lar riksadvokaten søke sanksjoner mot et fremmed nettsted som bidrar, stjeler og selger amerikanske oppfinnelser og produkter. Sanksjoner kan være stans av økonomisk flyt fra selskaper som VISA, MasterCard og PayPal, samt redigering eller blokkering av nettstedet.

SOPA kan strekkes helt til at tekstdressen til et nettsted kan fjernes fra DNS-serverne, som omsetter teksten du skriver i søkefeltet til den faktiske IP-adressen. Du kan dermed ikke skrive inn VG.no i adressefeltet for å nå nettstedet og må i stedet bruke IP-adressen: 195.88.55.16.

SOPA skaper en brannmur rundt USA. Eventuelt blokkerte nettsteder skal i prinsippet bare bli skjult for amerikanske nettbrukere, men med lovforslaget er det mulig å få domenenavnet slettet fra domeneregisteret ICANN, en liste som er global.

Slik vil lovforslaget fungere i praksis:

  • En representant for Riksadvokatens kontor stadfester at man tror et nettsted bryter SOPA-forslaget. Fra dette punktet jobber man effektivt ut i fra at nettstedet er «skyldig».
  • En advarsel sendes til nettleverandøren, søkemotorer og annonsører der det informeres om at man tror et nettsted bryter loven. De får så fem dager på seg til å si seg enig og blokkere tilgangen eller økonomisk støtte til nettstedet.
  • Er de ikke enige, må de selv sette i gang en etterforskning for å bevise at det ikke finnes lovbrytende innhold på nettstedet – og bevise dette for retten. Ser de seg enige får de immunitet.
  • Det er gjerne først nå det beskyldte nettstedet selv får vite om den mulige blokkaden, og må selv bevise sin eventuelle uskyld ovenfor Riksadvokaten for å få blokkaden fjernet, innenfor de fem dagene.
  • Privatpersoner og selskaper kan melde ønske om økonomisk-, søke- eller annonsørblokade direkte, men en blokkering av nettstedet må via Riksadvokatens kontor.

Kilde: Hardware.no

«Vi lærer ikke for skolen, men for livet» – om lærere, intelligens og lønn

I oktober 2011 postet NRK en artikkel om lærere og intelligens. Jarle Møen (professor, Dr. oecon.), Kjell Gunnar Salvanes (professor, dr. oecon.) og Helge Sandvig Thorsen (Ph. D. student) har forsket på IQ-nivået til norske menn født mellom 1950 og 1980, og i læreryrket har intelligensnivået falt. Og grunnen? For dårlig betalt, mener forskerne.

Det er jo da en begynner å lure på om det kan være noe sannhet i dette. Selv om Utdanningsforbundet gikk ut og sa til NRK at de ikke var bekymret over de lave resultatene, men mener det må gjøres noe med læreryrket for å få det mer attraktivt. Jeg kunne ikke vært mer enig.

For hvis det er noe i det forskerne har funnet ut, er det faktisk grunn til å bekymre seg. Nå er ikke jeg den som mener en god lærer er definert ut fra intelligensnivået, men jeg er likevel veldig bestemt på at noe av det som kjennetegner en god lærer er

a) et høyt kunnskapsnivå
b) evnen til å ta innover seg ny kunnskap
c) bruke dette på en pedagogisk måte ovenfor elevene

Når IQ-tester da ofte går på logisk-matematiske oppgaver, er det selvsagt at dette ikke er ekvivalent med de tre punktene jeg viser til. Likevel bør en jo vurdere å se på lærerens totalitet; kan vi si om alle lærere i Norge at de har de tre punktene inne? Og er det slik som de tre gutta peker på, at lønna er for dårlig og de smarteste rømmer derfor til bedre betalte yrker?

Siden det er vanskelig å teste hvor vidt læreren har et høyt kunnskapsnivå, er flink til å tilegne seg ny kunnskap og klarer å bruke kunnskapen sin til elevenes gode, vil jeg velge å se på lønnen til lærerne sammenlignet med andre yrker.

La oss nå se på hva som skal til for å bli ferdig utdannet lærer: En liten kikk på en tilfeldig utvalgt skole, Høgskolen i Sør-Trøndelag (HIST), og deres utdanning Grunnskolelærer trinn 1.-7., viser at varigheten på studiet er fire år. Følgende står om utdanningen: Grunnskolelærerutdanning 1.-7. trinn skal normalt omfatte minimum fire undervisningsfag, der minst ett av fagene skal være på 60 studiepoeng, og de andre på minimum 30 studiepoeng. I tillegg skal faget Pedagogikk og elevkunnskap ha et omfang på 60 studiepoeng. Oppsummert skal altså studenten ha minst 240 studiepoeng for å kvalifisere til graden Adjunkt i følge HIST sine sider. Minstelønnen som ferdig utdannet adjunkt er 368.400 kroner. Til sammenligning tar en masterstudent i arkitektur 300 studiepoeng og starter med 380 – 395.000 kroner i året (tall fra 2008, det er naturlig å tenke at dette tallet har økt noe). En siviløkonom, også med 300 studiepoeng, starter med en gjennomsnittslønn på 393.500 kroner.

En utdanning på 240 studiepoeng og en på 300 studiepoeng er et års studier i forskjell. Hvis vi da ser på stillingsgruppen tilsvarende 300 studiepoeng for en lærer, er dette en Adjunkt (m/tilleggsutdanning) – altså en adjunkt som har studert et ekstra år. Tallene fra Utdanningsforbundet viser hvor mye de forskjellige stillingsgruppene tjener. Sammenlignet med yrkene arkitekt og siviløkonom ligger adjunkten med tilleggsutdanning litt under, men likevel ikke så veldig langt fra. Men – som dere ser av tabellen, er det ikke akkurat lukrative lønnsøkninger som venter etter hvert som man har arbeidet en stund i yrket.

I 2010 var gjennomsnittlig årslønn for de med næringshovedområde Undervisning 423.000 kroner. De med næringshovedområde Omsetning og drift av fast eiendom – eiendomsmeglere og den slags – hadde gjennomsnittslønn på 502.300 kroner. Man trenger kun gjennomføre en bachelorgrad for å kvalifisere som eiendomsmegler.

Andre yrker som også slår læreryrket ned i støvlene er fiskeoppdrett, olje- og gassutvinning, finanstjenester og industri (tall hentet fra Statistisk Sentralbyrå):

Jeg er selv en av dem som ikke kan fordra lukten av rå fisk. Jeg har jobbet i industrien som ferie- og helgevikar. Jeg har hørt rykter om disse oljearbeiderne som arbeider to uker – og har fire uker fri. Av og til lurer jeg på hvor mye de i finansbransjen får betalt for faktisk jobb og hvor mye som går til synsing. Jeg vet i alle fall at er det noe jeg gjør som lærer, er det å jobbe. Jobbe mye.

Andre yrkesgrupper har prøvd å argumentere med at lærere har to måneder sommerferie i tillegg til en uke her og en uke der. Nå vet ikke jeg hvor ofte Nordsjø-arbeideren tar med seg jobben hjem når arbeidsdagen er over, men det gjør vi stort sett hver dag. Skal jeg få tid til alt rettearbeidet, gi elevene den vurderingen de har rett på, lage gode undervisningsopplegg og planlegge neste uke, forberede møter og skrive rapporter eller fagplaner, strekker ikke tiden til på arbeidsplassen. Vi tar jobben med oss hjem hver eneste uke.

Jeg vil ikke undergrave andre yrkesgrupper og si at det aldri skjer med andre, men vi har det faktisk som en del av jobben vår. Vi er pålagt å arbeide minst ti timer i uka utenom arbeidsplanfestet tid. Årsverket vårt er på 1687,5 timer der 1300/1225/1150 av disse er undervisning på barnetrinn, ungdomstrinn og videregående (SFS 2213). Resten av tiden går til møtevirksomhet, samarbeid, for- og etterarbeid og alt som ellers hører med rundt det å være lærer. Vi jobber ikke noe mindre enn deg.

I 2012 skal partene igjen ut i lønnsforhandlinger. Kanskje de kan gjøre yrket litt mer lukrativt? I følge OECD er det en klar forbindelse mellom lærerens lønn og elevenes resultater. Vi kan vel ikke akkurat skryte på oss de beste resultatene blant elevene våre heller. At det da kan være en sammenheng mellom lønn, arbeidsmengde, kunnskapsnivå og evnen til å lære fra seg, er noe vi enkelt og greit ikke kan se bort fra. Se bare på Nederland og hvor mye lærerne her tjener sammenlignet med resultatene – og se så på Norge. Det kan jo være det er noe i det.

Er det da akseptabelt å tjene mindre enn en eiendomsmegler eller en siviløkonom? Det er vi som skal utdanne Norge og skape fremtidige eiendomsmeglere, siviløkonomer, fiskere, kunstnere, industriarbeidere – ikke de som allerede er i yrket.

Det er vi som har ansvaret for elevens opplæring. Mindre lønn betyr mindre lukrativt yrke, lønn og arbeidsmengde som ikke samsvarer betyr en «utvandring» fra yrket for å søke yrker som ikke krever så hard jobbing som vi gjør de 38 ukene elevene er på skolen, som vi driver med i høstferien, juleferien, vinterferien og påskeferien.

De har kanskje rett da, de tre som forsket på lærernes intelligensnivå. Man skulle jo tro, ut fra alle disse tallene og informasjonen, at den som velger å bli lærer ikke er riktig god i hodet.

Ønsker du å lese mer om lærernes arbeidssituasjon? Last ned rapporten fra Fafo på Utdanningsforbundet sine hjemmesider.